Lise Lillebrygfjeld Halse er professor ved Høgskolen i Molde. Arkivfoto: Arild Waagbø

Hvilken vekst er det rektor snakker om?

På rektordebatten, og senest i et innlegg i Panorama i dag, fremhever rektor nok en gang tall for høgskolens vekst sammenlignet med gjennomsnittet i sektoren.

Av LISE LILLEBRYGFJELD HALSE, professor

Rektor spør i nevnte innlegg om hvorfor kontinuitet og gode resultater plutselig er et problem. Jeg er usikker på om noen har pekt på dette som et problem. Men siden det først spørres, kan det være grunn til å nyansere bildet om «de gode resultater» en smule.

Nøkkeltall for sektoren finner vi i den offentlige Database for statistikk for høyere utdanning (DBH). Det er disse tallene rektor bygger på hver gang han forteller om hvor meget bedre det går her hos oss. Da trekker han som regel frem spesielt ett tall som presenteres som en ubetinget suksesshistorie: Vekst i antall studenter på 44 %, som han gjerne sammenlignet med sektorens vekst på 8 % i samme periode. Det er dette tallet, samt økning i antall ansatte, som primært fremheves som «gode resultater». Andre tall fra databasen snakkes det mindre om.

Mange synes å være enige om at økning i studenttall er positivt for Høgskolen i Molde, og at det har gitt oss et økonomisk mulighetsrom. Men hva forteller dette egentlig om hva vi driver på med? Tall har som kjent store begrensinger når det gjelder å gi dybdeinformasjon om det som studeres. Men vi kan likevel prøve å utvide blikket til noen andre tall i statistikken.

Antall uteksaminerte kandidater (vitnemålsgivende) kan for eksempel fortelle noe om i hvilken grad vi lykkes med å få studentene gjennom våre studieprogram. I perioden som rektor har brukt for å illustrere ovennevnte vekst, 2017-2022, har vi ifølge database for høyere utdanning hatt en økning på 5,2 % i antall uteksaminerte kandidater (3,7 % om vi utelukker årsstudier).  Sektoren totalt sett har hatt en økning på 14,7 %. Om vi tar med 2016 ligger antall uteksaminerte kandidater lavere i 2022 enn i 2016, altså negativ vekst. Noe av dette skyldes riktignok at vi har mistet mange kandidater på etterutdanningsområdet.

Det ser en del bedre ut om en ser på beståtte studiepoengsenheter. Her har vi en økning på 19,8 % i perioden 2017-2022, som er høyere enn sektoren som helhet som ligger på 8,5 %. Det er likevel langt lavere enn de veksttallene som rektor velger å trekke frem. Dette tallet er også relevant å studere i lys av antall ansatte ved høgskolen, som ifølge DBH har økt med hele 30,2 % i denne perioden. En økonom vil sikkert være kritisk til om dette kan betegnes som et «godt resultat». Men om vekst er det eneste saliggjørende, så vil en sikkert kunne påstå det.

Å analysere en akademisk institusjon kun etter nøkkeltallene som en finner i DBH er uansett for enkelt og unyansert. Å kun fokusere på ett av tallene er enda fattigere.

En institusjon som Høgskolen i Molde handler om så mye mer, som kvalitet på studier, faglige aktiviteter og forskning, kontakt med regionalt arbeidsliv, engasjerte studenter og ansatte, og levende campuser, for å nevne noe. Gjennom sitt fokus på vekst i studenttall gir sittende rektor signaler om hvordan han betrakter vår institusjons virke.