Jeg kan ikke stoppe med fliringa når jeg forlater kontoret denne fredagen. Hva kan det være som har satt meg i godt humør?

I alle fall ikke hjemmelaget som har utsatt meg for en rekke vederstyggelige kamper i løpet av kort tid. Først presterte MFK å ryke ut i kvartfinalen mot Stabæk. Det laget jeg liker aller minst. Fysj og fysj, hvilken katastrofe, og så på straffer da. La meg spare dere for videre ubehagelige detaljer.

Ikke nok med det. I neste kamp presterer fjorårets suverene seriemester å tape mot Hødd. Hødd, hva er det for et lag? Jo, jeg kan huske noen svart-hvitt reportasjer fra et forblåst stadion på Sunnmøre, Høddvoll, var det ikke det banen het? Og en rekke brødre ved navn Hasund som tidvis presterte fotball av god kvalitet. Men, dette er jo minner fra sent 60-tall. MFK skal ikke tape mot Hødd, trippel-fysj.

I tillegg til dette fortsatte hjemmelaget med ett poeng på de tre første seriekampene, nokså deprimerende for å si det forsiktig. Når dette leses har vel neste kamp, igjen mot Stabæk, blitt spilt. Det faktum at jeg leser i dagens avis at Berisha kanskje ikke spiller kan kanskje være nyttig for MFK. Et slikt utfall kan nemlig muligens lede til Kristian Eriksen fra start, en endring jeg føler kan være gunstig.

På tross av slike fryktelige fotballkamper er altså humøret spesielt godt denne dagen ved helgas begynnelse. Jeg småplystrer og er svært nær nynning (noe som ellers nesten aldri skjer). Hva kan årsaken være? Jo, den befinner seg selvsagt i bildet øverst.

Vi snakker om utdanningsministeren, akademias og vår aller øverste sjef. Ola Borthen Moe. Denne mannen som i lang tid har stått stødig ved sin beslutning om å prise studenter fra Ikke-EU, ikke-EØS og ikke-Sveits ute fra det norske utdanningsmarkedet. Mannen som subsidierer de rike og straffer de fattige.

Ok, dette er strengt tatt ikke helt korrekt. Det finnes studenter utenfor disse områdene som også er rike, amerikanere og japanere for eksempel. Men dette spiller liten rolle i denne sammenhengen. Etter å ha gnålt om dette i lengre tid, kom han i forbindelse med stortingsmeldingen om kompetansebehovene i høyere utdanning (se for eksempel: Nye krav til universitetene: – Nødt til å nå flere studenter) med denne bomben:

– Tilgang på folk og kompetanse vil bli en begrensende faktor i samfunnet. Vi er rett og slett i ferd med å gå tom for folk og kompetanse lenge før vi går tom for penger, sa han til NRK.

Her har han i månedsvis gnålt om nødvendighet av å prise ut folk og kompetanse, ja nettopp, akkurat de han etterlyser i dag. Dette er så tøysete at en kan rett og slett ikke annet enn å le. En slik åpenbar logisk brist er det kanskje bare Senterparti-folk som kan prestere.

Jeg kan huske fra min barndom når min salige far skulle lære meg om politikk.

«Kjære Kjetil, når det gjelder politikk er verden enkel. Du kan selvsagt stemme på det partiet du vil, selv om jeg ikke kan legge skjul på at Ap er det aller beste og snilleste av alle partier. Det er imidlertid ett unntak, Senterpartiet. Dette partiet som i sin tid huset en forsvarsminister som ble en så stor forræder at navnet hans betyr forræder på alle språk, er det strengt forbudt å stemme på», sa han.

«Dette siste er viktig og et absolutt krav», pleide han å avslutte med.

Dette var nemlig lærdom av en sådan viktighet at repetisjon måtte anvendes. Jeg har ikke alltid stemt Ap, men jeg har vært tro mot min gamle fars tese vedrørende Senterpartiet. Jeg har aldri stemt i den retning, og det er nok hovedgrunnen til mitt gode humør i dag. Jeg har god samvittighet. Ingenting gir bedre humør enn god samvittighet.

Heia MFK!