En gang i tiden var jeg interessert i partipolitikk. Jeg syntes valg var spennende, dels fordi jeg trodde de var viktige, men også fordi jeg syntes politisk debatt var lærerik. Ungdom kan jo lære noe av det meste.

I 80-årene gikk jeg aldri glipp av partilederutspørringer og partilederdebatter under NRKs valgkampsendinger. I ettertid tenker jeg at engasjementet var basert på tre sammenflettede motiver: For det første ønsker jo som nevnt ungdom å lære ting; å forstå sammenhenger. I min pure ungdom, før jeg selv fikk stemmerett, trodde jeg nok at partiprogrammene kunne leses som mer eller mindre gode analyser av hvordan og i hvilken grad samfunnet hang sammen. Det gjaldt bare å finne ut hvilket av partiene som hadde den riktige analysen. Analysen måtte dessuten samsvare med det grunnsynet jeg på en litt ureflektert måte hadde lagt meg til. Før jeg visste bedre, gikk jeg altså til den partipolitiske debatten for å få svar.

Forut for motivet om å lære noe, var det for det andre utvilsomt visse partier jeg følte en slags intuitiv samhørighet med. Jeg kunne «holde med» politikere og partier nesten som jeg holdt med fotballag. Dette kunne være basert på saklige forhold, men også på stil og fremtoning. Jeg følte meg på en slags bølgelengde med den litt rufsete Stein Ørnhøi. Særlig at han stort sett unnlot å gå med slips, appellerte til meg. Denne samhørigheten var langt svakere når jeg observerte og lyttet til Kåre Willochs sobre, men striglete fremtoning.

For det tredje ble jeg tidlig interessert i å vurdere partilederutspørringer og debatter som iscenesettelser av retorisk strategi. Jeg var uenig med Carl I. Hagen i det meste, men det var fascinerende å prøve å forstå hans politiske kommunikasjon, ikke minst hvordan han i motsetning til nesten alle andre på den tiden forsto hvordan TV-mediet kunne brukes.

Jeg er naturligvis fortsatt opptatt av politiske spørsmål. Politikk dreier seg jo om alle de aspekter ved tilværelsen som angår oss som fellesskap. Det meste som opptar meg som samfunnsborger har jo en politisk dimensjon. Jeg bruker tid på å diskutere for eksempel forsknings- og utdanningspolitiske spørsmål, idrettspolitikk, kultur og samferdsel.

I politiske debatter finner jeg imidlertid sjelden eller aldri noen interessante svar lenger. Da jeg begynte å studere sosiologi, forsto jeg gradvis at fagets analyser av samfunnsliv var langt rikere og mer nyanserte enn dem politikerne kunne by på. Det hører i dag til sjeldenhetene at en politiker sier noe tankevekkende. Mange er helt sikkert fullt i stand til det, men den politiske debatten er ikke tilpasset evnen til å tenke prinsipielt, selv om politikeren hadde villet. Det finnes jo unntak: Torbjørn Røe Isaksen kunne si og skrive kloke og ettertenksomme ting, blant annet i en spalte i Morgenbladet. Men nettopp derfor er det kanskje ikke tilfeldig at han i dag er ute av partipolitikken.

Jeg har naturligvis fortsatt et sett av verdier jeg forsøker å bygge mine prioriteringer på, men jeg blir mer og mer usikker på hvordan disse verdiene best kan utmeisles i konkrete politiske prioriteringer. For 30 år siden trodde jeg aldri at jeg noen gang kom til å være i tvil om hvilket parti jeg skulle stemme på, men nå tviler jeg mer enn jeg tror, også opp mot valgdagen.

Det tredje aspektet, studiet av hvordan partier og kandidater strategisk tilrettelegger argumenter og punchlines og hvordan de forsøker å assosiere politiske motstandere med tvilsomme verdier, kan på sitt beste ha en viss underholdningsverdi. Men jeg oppfatter det oftere som fordummende, og føler meg ferdig med denne delen av politikken.

Dette er ikke primært uttrykk for en nostalgisk lengsel tilbake til en mer opplyst politisk debatt. Rett nok går nok debattnivået jevnt over den gale veien, særlig fordi de allestedsnærværende kommunikasjonsrådgivernes «talepunkter» overstyrer autentisk politisk refleksjon. Men jeg har nok forandret meg vel så mye som den politiske debatten. Også i 80-årene var TV-debattene ofte ganske tabloide. Mange på min alder husker fortsatt kommunevalgkampen i 1983, da sauer var ålreite dyr.
Den store forskjellen ligger i min egen erkjennelse av at politisk debatt stort sett handler om å bruke retoriske knep for å vikle motstandere inn i selvmotsigelser eller presumptivt ulogiske konklusjoner, og å si omtrent det samme uansett hva temaet er (talepunktene).

I dag kunne jeg ikke drømme om å se en partilederdebatt på TV. Jeg har heller ikke den minste interesse av partilandsmøtene som har preget nyhetsbildet de siste ukene, rent bortsett fra at jeg er fascinert av hvor stor interesse politiske journalister viser for lederkabalen i Arbeiderpartiet. Har jeg tid, prøver jeg fortsatt å få meg med Dagsnytt 18, men Politisk kvarter på morgenkvisten er for forutsigbart til at det er interessant.

Denne økende resignasjonen og ignoransen er imidlertid skummel. For samtidig som jeg – kanskje litt arrogant – hever meg over kiv og krangel i partipolitikken, er jeg opptatt av hvordan vi kan ivareta det demokratiske maktkretsløpet, for å låne et uttrykk fra sosiologkollega Gunnar C. Aakvaag. Å heve seg over den politiske debatten fordi den ikke holder det ønskelige nivået, kan jo for eksempel åpne for populistiske folkeforførere, det har vi sett i flere land. Jeg vil aldri la være å stemme ved valg. Men stemmegivning er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, betingelse for et fungerende demokrati.

Det klages av og til på at for eksempel Arbeiderpartiet ikke lenger er noe «politisk verksted». Kanskje er det noe i det. De politiske partiene har mistet evnen til å gi helhetlige, visjonære og samtidig troverdige veivalg som kan svare på vår tids utfordringer. Det er kanskje derfor tankesmier som Civita, Agenda, Manifest og lignende har vokst frem.

Det er åpenbare demokratiske utfordringer knyttet til slike tankesmier. De er finansiert på måter som får enhver til å forstå at motivet ikke nødvendigvis er åpen og fordomsfri debatt. Finansielt sterke aktører kan bruke ressursene på å finansiere tankesmier som steg for steg forsøker å dytte på grensene for hvordan et problemfelt kan forstås. Ofte utvikler de begreper som er innrettet mot å lede folks assosiasjoner i bestemte retninger. Dette er for eksempel tilfellet med begrepet Velferdsprofitører, som stammer fra en bok publisert av den venstreorienterte tankesmien Manifest. Den mer høyreliberale tankesmien Civita har, som svar på dette, lansert en politisk ordbok hvor de blant annet prøver å arrestere denne språkbruken.

Civita selv bidrar også med sine begreper. For noen år siden lanserte de for eksempel begrepet sosial jumping – som svar på venstresidens kritikk av sosial dumping av arbeidsvilkår, særlig for arbeidsinnvandrere.

Slik politisk debatt er jo ikke spesielt opplysende. Den er for åpenbart preget av taktiske politiske hensyn. Men samtidig er det jo ikke nødvendigvis noe galt i selve ambisjonen. Begge de ovenfor nevnte begrepene har for så vidt en lett populistisk funksjon, men samtidig kan slike begreper også invitere til refleksjon. På sitt beste kan de kanskje få oss til å vurdere et spørsmål fra en alternativ synsvinkel.

Tankesmiene er vokst fram parallelt med profesjonaliseringen og tabloidiseringen av politikken, hvor all politisk kommunikasjon har et strategisk siktemål. Det har åpnet et rom for litt mer komplekse resonnementer. De er dessuten vokst fram i en periode hvor universiteter og høyskoler er blitt mer tydelig forskningsorienterte. Det er litt færre stemmer fra universitetene som tar seg tid til å øse av sine kunnskaper og sine analytiske evner for å kommentere samfunnsspørsmål. Den neste fagfellevurderte artikkelen er viktigere. Også dette kan ha ryddet plass for tankesmiene.

Kanskje har derfor slike fora som tankesmiene representerer, et potensial. De kan, til tross for sine åpenbare svakheter, åpne for politisk debatt på et mer prinsipielt nivå. Civita mener privatisering stort sett alltid er bra, nesten uansett hva spørsmålet er, mens Manifest mener det motsatte. Men summen av slike perspektiver er likevel potensielt konstruktivt. I møtet mellom disse ideene, og mellom aktører som i hvert fall i prinsippet ikke bare har en kortsiktig interesse i å vinne debatten for å sanke stemmer, er det tross alt en mulighet for at debatten om overordnede samfunnsspørsmål – marked versus politikk, hvor mye ulikhet vi kan leve med, fremtidens energiproduksjon og mye annet – kan bringes framover.