For en god del år siden hadde jeg en undervisningsseanse med en engelsk kollega av meg. Vedkommende var jurist, og innledningsvis sa han provokativt til studentene at en lov er et tegn på at noe har gått galt. Det var naturligvis satt på spissen, men kjernen i utsagnet inneholder noe som kan være tankevekkende.
Vi håndterer nemlig de fleste sosiale relasjoner gjennom mer eller mindre spontan sosial koordinering. Bare i visse tilfeller trenger vi lover og regler for å sette opp en absolutt grense mellom hva som er forbudt og hva som er tillatt. Man kan ikke straffes for å stå to i bredden i en rulletrapp, men selv i Norge skjønner stadig flere at det er gode grunner til å stå til høyre og slippe forbi dem som ønsker det. Dessuten kan vi bruke uformelle sanksjoner for å korrigere andres adferd: En vennlig påminnelse eller et oppgitt blikk.
De har rett, de som sier at vi ikke kan forby alt vi misliker. For det første er et altfor detaljert lovverk i seg selv overdrevent byråkratisk og dermed tungrodd. Å håndheve ved hjelp av lov eller forskrift det som folk i samarbeid stort sett kan løse selv, kan ende med å fungere som sand i sosialitetens finstemte maskineri. For det andre, og dette er i denne sammenheng det viktigste, vil innføring av formaliserte lover, forskrifter, regelverk og andre reguleringer føre til at folk tilpasser seg på mer strategiske måter enn de ellers ville gjort.
Et velkjent eksempel er et eksperiment fra Haifa i Israel for 25 år siden. Forskerne ville undersøke hva som skjedde hvis foreldre som hentet barna for sent i barnehagen, måtte betale en liten bot. Mens det å komme litt sent tidligere ikke hadde bidratt til annet enn dårlig samvittighet overfor ansatte som ikke kom seg hjem fra jobb, fikk det nå en tydelig, skjønt liten, kostnad.
Resultatet ble at antallet som hentet barna for sent økte betydelig som følge av boten. Dette utfallet kan tolkes på flere måter. Det er for eksempel rimelig å tro at om boten var ti ganger så høy, ville resultatet blitt annerledes. En like nærliggende forklaring er likevel at det som opprinnelig var en stilltiende overenskomst, nå ble gjort til en økonomisk transaksjon. Foreldre skjønner jo at barnehageansatte kan bli irritert over å ikke komme seg hjem til rett tid. Dessuten vil det øke barnehagens kostnader, noe som potensielt kan føre til at prisen øker også for foreldrene. Det skjer av og til at noen foreldre er tankeløse, at de sitter fast i trafikken og ikke rekker å hente i tide, eller at et jobbmøte dro ut lenger enn planlagt. Man beklager og lover at det skal bli lenge til neste gang.
Men om de må betale en bot, blir resonnementet et annet. Det er ikke lenger primært et moralsk anliggende, det blir til en transaksjon, hvor man veier fordeler og ulemper opp mot hverandre. Å hente for sent har en (i dette tilfellet liten) pris, men rett som det er kan det være verdt prisen, dersom man for eksempel rekker å skrive ferdig en rapport i mellomtiden. Barnehagen har satt en pris på overtiden, og prisen skyver de etiske overveielsene under teppet.
Eksempler som dette rinner meg i hu når jeg resignert prøver å holde orden på sommerens og høstens politiske skandaler. Det er vanskelig å protestere på at det trengs regler for å sikre for eksempel habilitet i vanskelige situasjoner, og det høres utvilsomt rimelig ut at statsråder hverken bør eie enkeltaksjer eller utnevne venner til styreverv, og at det samme normalt bør gjelde deres ektefeller.
Spørsmålet er om det er mulig å regulere seg ut av dette. Noen ser ut til å mene at når aksjespekulasjon er såpass utbredt blant politikere, tyder det på at politikerne har for lave lønninger. Mange må tjene penger i aksjemarkedet for å opprettholde den levestandarden de ønsker. Dette tviler jeg på. Tvert imot tror jeg at blant dem som har en relativt romslig økonomi, blir opptattheten av penger større jo mer man har av dem.
Andre er opptatt av å tydeliggjøre regelverket for å fjerne all tvil. Hvis noen har opptrådt i gråsonen, bør gråsonene fjernes. En absolutt og godt synlig grense mellom det tillatte og det utilbørlige, vil bidra til at folk lettere holder seg på rett side.
Dette er trolig misforstått. Tydelige regler kan nok i og for seg virke, men akkurat som med den israelske barnehagen, bidrar de til å endre innstillingen hos aktører som skal forholde seg til dem.
La oss se på et eksempel fra et felt jeg kjenner relativt godt, nemlig fotball. Noe av det viktigste som er skjedd i toppfotballen de siste 30 årene, er at det gradvis er kommet inn eiere som er villige til å bruke enormt med ressurser, mye mer enn de ressursene klubbdriften genererer, for å oppnå sportslig suksess. Da Roman Abramovitsj tok kontrollen i Chelsea for 20 år siden, brukte han straks en drøy milliard kroner på å ruste opp laget. Og hvis de ikke ledet ligaen til jul, erklærte han at han i så fall ville bruke en milliard til i neste overgangsvindu.
For å motvirke dette, har fotballens myndigheter etablert noe de kaller Financial Fair Play (FFP). Målet her er at klubber nettopp ikke skal bruke mer penger over tid enn inntektene skulle tilsi. Abramovitsj, og senere søkkrike oljeaktører, har ikke hatt noen interesse i å tjene penger på sine investeringer. Det har vært motsatt, de har brukt penger for å skape suksess.
Stilt overfor FFP, har det vist seg at klubbene med de rikeste eierne ganske enkelt har funnet en vei rundt regelverket. For eksempel har de kunnet blåse opp verdien av avtaler som gir sponsoren – i mange tilfeller identisk med eierne – rett til stadionnavnet. Alle vet at en del av disse klubbene er langt unna å opptre i samsvar med FFP, men med de rette advokatene viser det seg ofte mulig å trenere sakene så lenge at de til syvende og sist får fortsette som før.
Poenget her er at selv om vi utvilsomt trenger regler, bidrar regler også til å endre folks måte å resonnere rundt alternative handlingsmåter på. I utgangspunktet finnes det mange ting vi ikke gjør av etiske eller moralske grunner, selv om vi kunne sluppet unna med det. Men jo klarere det trekkes en linje mellom lov og ikke lov, jo mer tilbøyelig ser det ut som folk blir til å betrakte det som ikke rammes av regelverket, som akseptabelt. Smutthullsetikk, kaller filosofen Øyvind Kvalnes dette. Regelverk skaper kreative aktører som ønsker å omgå dem, ofte ved hjelp av advokater. Spørsmål om styreutnevnelser og aksjekjøp blir gjenstand for strategiske vurderinger, ikke for normative overveielser om hva som er moralsk rimelig og ansvarlig.
Nå tror jeg neppe flere ville lete etter smutthull dersom det ble forbudt å stå på venstre side i rulletrappa. Men mange spørsmål løses best gjennom uformell sosial interaksjon, hvor de involverte stilltiende eller mer eksplisitt blir enige om hvordan man bør forholde seg til hverandre.
Det var dette min engelske kollega siktet til: Hvis forholdet må lovreguleres, har noe sviktet.
–> Elin Mordal, Arve Hjelseth, Lise Lillebrygfjeld Halse og Mads Langnes skriver fast i Panorama.