Nasjonalt foregår det en heftig debatt om digitalisering i skolen. Skolemyndighetene har tilsynelatende blitt forført av det som fint omtales som mulighetene ny teknologi gir. Nå er mange blitt skremt og mer opptatt av teknologiens farer.

Av HALLGEIR GAMMELSÆTER, LISE LILLEBRYGFJELD HALSE og DAG ERIK BERG

Hvordan står det til hos oss på Høgskolen i Molde? Hva vet vi om konsekvensene av en stadig innføring av ny teknologi i høyere utdanning?

På vår egen høgskole har det det siste tiåret blitt både agitert for, eksperimentert med, og etablert hele studier basert på kun digital undervisning og digitale hjelpemidler. På helsefag simuleres det som erstatning for praksisundervisning, og det siste året har kunstig intelligens (KI) fascinert og blitt presentert som et digitalt kunnskapsfremmende hjelpemiddel studentene oppfordres til å lære seg. Undervisningsrommene er til stadighet oppgradert med nytt utstyr og programvare, og følgelig stadig behov for opplæring. Det samme gjelder nytt studio for podkast- og videoproduksjon. Innføring av teknologi i klasserommet og på nett påvirker måten vi underviser på og vår kontakt med studentene.

Det siste tiåret har altså handlet svært mye teknologien vi bruker. Fra forelesninger ble lagt ut under rubrikken HiMoldeX tilbake i 2013, til rektoratet inviterte til digitaliseringsseminar og styret vedtok styrking av satsingen på nettbasert utdanning rett før jul 2023. Denne utviklingen har skjedd uten særlig debatt, og vi opplever at de fleste fagansatte og tillitsvalgte har stått på utsiden av beslutningsprosessene. Har digitalisering blitt en ideologi, på bekostning av pedagogiske vurderinger på tvers av ulike fag?

Pandemistengte klasserom og påtvunget fjern- og hybridundervisning ga oss alle nye erfaringer med hva det vil si å digitalisere undervisningen, og mange, ikke minst studenter forventer nå fleksible opplegg der de skal kunne «gå på» forelesning hjemmefra, når det passer dem. Hvis det passer dem.

Opptak og streaming av undervisning har vist seg å utfordre den campusbaserte undervisningen gjennom redusert oppmøte, og dermed muligheten til å utvikle sosiale relasjoner og gode læringsmiljø. Dette er grunnen til at vi på masterprogrammet i samfunnsendring, organisasjon og ledelse har gått motsatt vei og innført krav til oppmøte i de fleste emner.

KI- verktøy som ChatGPT i undervisning er relativt nytt, og konsekvensene av dette for utdanning er enda ikke utforsket. Det vi vet, er at språkmodeller som anvendes i slike chatboter genererer feilinformasjon som fremstår som sann, og at disse fremmer fordommer og stereotypier. Likevel valgte Høgskolen i Molde i siste eksamensperiode og på første side på våre nettsider, å legge ut det som kan tolkes som en anbefaling om bruk av KI i forbindelse med eksamen. Vi merker at dette skjer uten at vi som fagmiljøer blir involvert.

I flere klasserom er tavler blitt fortrengt eller fjernet, og erstattet med whiteboards og mer eksklusive smartboards. Disse endringene påvirker i mange tilfeller dynamikken i klasserommet og måten vi underviser på. Om det bidrar til bedre læring fremstår som usikkert. Plassering av de ulike skjermene virker lite gjennomtenkt, i alle fall fra en forelesers perspektiv.  I Frisch auditorium har en for eksempel fått en diger skjerm høyt oppe på høyre vegg, som gjøre det umulig å følge med på foreleser og skjerm samtidig. Og hvor utbredt er bruken av touch-screen egentlig? Igjen, dette skjer uten at vi som foreleserne blir spurt om hvilke verktøy som kan være nyttige for å skape et godt læringsmiljø.

Ulike teknologier påvirker læring på ulike måter, men hvordan summen av disse teknologiene påvirker læringsmiljø og utdanning vet vi svært lite om. Etter et tiår med relativt entusiastisk digitalisering er det derfor kanskje på tide at ledelsen tar initiativet til å reise noen spørsmål, som for eksempel om all denne innsatsen ført til bedre læringsmiljø og mer læring for både fagansatte og våre studenter, og dermed for samfunnet. Kan vi forsvare kostnadene og tiden som går med, med at vi formidler mer kunnskap? Har kvaliteten på undervisningen gått opp? Arbeider studentene like hardt eller lærer de nå mer med mindre innsats? Har vi blitt en bedre høgskole?

Dersom vi ikke kan svare ja på disse spørsmålene, og så langt mulig dokumentere at det går riktig vei, hva er det vi da vi holder på med?

Når studentene forlater oss med bachelor- eller mastergrader ønsker vi at de skal ha tilegnet seg så mye kunnskap som mulig, og at de kan framføre argumenter og spørsmål både skriftlig og muntlig, reflektert, gjerne kritisk, og med basis i teknikker, modeller, metoder og teorier vi har lært dem. I tillegg bør de ha lært å lære, og vite hvor og hvordan de og deres kollegaer skal lære mer. Har vi nå kommet til et punkt der videoer og KI kan gjøre jobben for oss?

Det er påtakelig at det gjennom denne bølgen av fokus på form og teknikk knapt snakkes om innhold og innsats. Innholdet i et studium er heldigvis fremdeles beskyttet av den faglige autonomien til lærerne, men forholdet mellom form, teknologi og formidling på den ene siden, og innhold og læring på den andre, må også stadig debatteres. Hvis ikke lar vi oss lett forføre. Både vi og studentene. Det kler ikke en akademisk institusjon.

Skal teknologien (les: teknologioptimistene) styre læringen, eller skal vi sette innholdet og kunnskapen først? Den debatten bør vi ta.