Jeg viser til innlegg av Hallgeir Gammelsæter, Dag E. Berg og Lise L. Halse om digitaliseringens uutholdelige letthet. Som valgt prorektor så har jeg to hatter på, der den andre er som fagansatt. Følgelig skal også jeg forholde meg til hvilke undervisningsformer som passer best for mine kurs. Det er forhåpentligvis mulig å få øye på begge hattene i dette innlegget.

Av SVEIN BRÅTHEN, professor og prorektor, HiMolde

Denne debatten er viktig, og jeg synes ikke at den er uutholdelig lett. Svarere tvert om. Den angår sektorens framtid, og den preges av et stort informasjonsbehov hos ansatte flest, meg selv i høyeste grad inkludert.

Vi hadde allmøter i første halvår 2023 der fagansatte etterlyste høgskolens strategi og kritiserte det som ble oppfattet som mangel på styrefart når det gjelder kunstig intelligens (KI) og hvordan vi skal forholde oss til KI i undervisning, forskning og evaluering. Rektoratet tenkte da, også med basis i egne erfaringer med undervisning, at det var et behov for noen seminarer der vi som fagansette forsøkte å orientere oss i en jungel som kan framstå som relativt uframkommelig.

Uframkommeligheten består av mange ting, der noen er knyttet til å 1) forstå hvordan KI virker rent teknisk, 2) at mange bruker et verktøy som de færreste forstår hvordan virker, til å prøve å forsere et terreng der vi heller ikke helt kjenner topografien, og 3) en framvekst av KI vil rent praktisk påvirke måten vi underviser og evaluerer på, og der vi heller ikke klarer å se konsekvensene selv om det kan være sterke syn på hvordan de vil framstå.

Så det er usikkerhet i mange dimensjoner, som bare forsterker den som folk opplever fra før knyttet til digitaliseringen i sektoren, slik vi lærte den å kjenne under pandemien. Høy usikkerhet er som regel noe det verste man kan stille folk ovenfor. Og da har vi ikke en gang begynt å snakke om påvirkning på informasjonsflyt, arbeidsvilkår og maktstrukturer på ulike nivåer.

Jeg har undervist i så vidt mange år at det aldri kunne falle meg inn å slutte meg til en politikk som innebærer et blindt knefall for kunstig intelligens og digitalisering i videre forstand som erstatning for samspill mellom mennesker. Men som ansatt ved en akademisk institusjon så synes jeg det har stor verdi at temaet blir diskutert, og at ulike former for utviklingsarbeid finner sted for å øke innsikten.

Vi er nødt til å forholde oss til disse problemstillingene, gjennom å vinne innsikt, teste og gjerne forkaste hvis det skulle gi det beste resultatet. Hensikten med de omdiskuterte seminarene skulle være å bidra i så måte, som en start. Jeg synes ikke at det er et saklig grunnlag for å karakterisere dette som at høgskolen har en politikk som innebærer en lite gjennomtenkt satsing på digitalisering, og at beslutningsprosesser i slike saker lider av demokratisk underskudd. Høgskolestyrets beslutning i desember 2023 angikk en svært avgrenset del av høgskolens samlede programportefølje. Vi har vel knapt kommet i gang med tyngre prosesser som virkelig, og ventelig, vil kunne påvirke sektoren på dette feltet.

Vi oppfattet det slik at et initiativ til å øke kunnskapsgrunnlaget i en seminarform hadde støtte i kollegiet. Så kan det være ulikt syn på mengde, hyppighet og form på det som har blitt gjennomført. Det kan også sikkert diskuteres om all kommunikasjon fra ledelsens side har vært briljant i denne saken. I så fall føyer den seg inn i en lengre tradisjon, selv om det ikke gjør saken noe bedre.

Jeg mener likevel at det som virkelig hadde vært alvorlig, er hvis det hadde blitt tatt steg som innebærer beslutninger som er ugjenkallelige eller svært kostbare å reversere. Jeg kan ikke se at det har skjedd. Vi har satt i gang et par digitale årsstudier og annet digitalt som har vært entusiastdrevet, noe som tradisjonelt har drevet mye av den faglige utviklingen i denne institusjonen. Men det har samtidig vært åpenbart for de av oss som har forholdt oss rimelig aktivt til denne diskusjonen, at disse undervisningsformene ikke vil passe for alle fag og pedagogiske opplegg.

De diskusjonene som vi skal ha framover, skal bidra til at vi bereder grunnen for å kunne ta brukbare beslutninger rundt ulike sider ved digitalisering. Jeg tror ikke at det å stikke hodet i sanden er en av dem. Det blir samtidig forberedt et utviklingsarbeid i avdelingene rundt våre programmer, som ikke er verktøyfokusert, men som går på den faglige utviklingen, kvaliteten og relevansen som jeg oppfatter at blir etterspurt i artikkelen. Jeg har stor tro på at vi som jobber ved en akademisk institusjon evner å ha flere tanker i hodet på en gang, selv om ikke alle tanker nødvendigvis må fases inn samtidig.

Så må vi ta minst en runde om hvordan en ledelse bør sørge for involvering av rundt 300 ansatte og 3500 studenter på en måte som er tjenlig for organisasjonen. Det er svært mange dimensjoner i dette digitaliseringsproblemet, og med flere motstridende mål. Ett eksempel er åpenbart, nemlig økte studenttall fra rene nettstudier mot å kunne beholde en levende campus med et faglig sett svært oppegående studietilbud, på et lite sted i distrikts-Norge med en usedvanlig sterk akademisk kultur.

Noe av det som jeg gikk til valg på, var å skulle bidra til å finne brukbare veier gjennom et krevende terreng i årene som kommer. Jeg tror at litt raus hjelp til å tyde kompasset kan komme godt med.