Det har ikke vært så tett mellom allmøtene de siste årene. Det virker ikke som om våre ledere, valgte som ansatte, har hatt så mye de vil fortelle.

Av HALLGEIR GAMMELSÆTER, professor

Enten skjer det ikke så mye, det er lite å fortelle og lite å lytte til. Eller så har de skjønt at engasjerte ansatte er plagsomme ansatte. Jo mindre folk får vite, jo bedre.

Uansett grunn, det er lite folk i det store auditoriet op Molde campus onsdag 7. februar. Mest fra administrasjonen. Noen få faglig ansatte, de fleste på de bakerste radene. Akkurat slik studentene plasserer seg i klasserommet, de få som kommer. Det er tryggere der bak. Eller mer fleksibelt. Lett å komme, lett å stikke av.

Og så er jo også allmøtet blitt digitalisert, denne gang markert med mye lydkrøll up front, og litt underveis. Hvis studentene forsvinner fra campus på grunn av streaming, gjør kanskje vi det også? Allmøte fungerer jo fint med hjemmekontor. Det er bare mindre kake og kaffe. Men lyden kan slås av om noe er kjedelig.

Og gjemmekontor. Jeg gjemmer meg også på kontoret i starten av allmøtet. Temaet var Studiebarometeret, og jeg sitret ikke akkurat av spenning. Vil vi i år gå opp en desimal sammenlignet med landsgjennomsnittet? Vi som var skeptisk til barometeret fra begynnelsen har fått rett. Det har blitt et ritual som knapt nok studentene er med på, bortsett fra de som er veldig misfornøyd med ett eller annet. De er få, men mange nok til å sende et studieprogram i skammekroken. Ottar Ohren får ha meg unnskyldt, jeg satt på kontoret og mente jeg hadde bedre ting å bruke tiden på.

Pliktfølelse og litt nysgjerrighet får meg til å forlate gjemmekontoret. De skal tross alt flytte på oss i A-bygget, hele bøtteballetten kanskje? Statsbygg, altså. Har hørt noen renoveringsrykter.

Jeg setter kursen mot auditoriet. Jeg kunne også tenke meg å sitte helt bakerst, men der var det ganske fullt. Så jeg beveger meg nedover i rekkene. Skikkelig grisgrendt strøk. Jeg blir mer synlig, men lufta er iallfall bedre der.

Rektor tenker, sier hun – men vet ikke helt hva hun mener. Ja, mange tenker, men hvem mener noe på denne institusjonen? Direktøren mener vi må vente og se. På Statsbygg og anbud og sånt. Ja, for veggene skal ramle ut, kanskje, og vi må flytte. Prorektor mener det er alvorlig for høgskolen om vi roter det til. Viserektor for utdanning mener vi må bruke KI. Unnskyld, det var visst i styremøtet dagen før. Men kanskje litt ekstra intelligens hjelper oss å finne ut av denne flyttingen. Dekanene mener ingenting. Panorama mener ingenting. Ragnhild i Forskerforbundet mener vi må få medbestemmelse igjen, det har hun ment lenge. Men hun er på min alder, så snart blir vel også den meningen pensjonert.

Rektor inviterer oss til å mene noe om strategiprosessen. Men ingen av oss mener noe om den. Hvorfor skal jeg engasjere meg i strategiprosessen? Fordi den forrige går ut på «Best før» dato, sier rektor. Jeg husker ikke den forrige (nåværende, altså) og ikke at den har hatt noen innflytelse på min undervisning og forskning heller. Ikke så vidt jeg vet. Jeg vet forresten ikke stort om hva som skjer på min egen avdeling heller. Vi mangler ikke informasjonssystemer, men vi mangler informasjon. Men det var en digresjon. Opportunistene jobber nok på uansett hva som står i strategien. Jeg ser jo at ting skjer som jeg ikke har blitt spurt om. Ragnhild har jo rett. Medbestemmelse? Pengene blir brukt på så mangt. Forankret i strategien? Neppe. Så, hvorfor bruke tiden på høgskolens strategi? Bare enda et ritual.

Det er vanskelig for rektor å få noen til å ta ordet. Litt pinlig taushet. Skal jeg ta ordet for å lette stemningen litt? Nei, det fører bare til et lengre møte, og jeg kjeder meg allerede.

For styret er strategien et viktig styringsinstrument. Et styre uten strategi er ikke et styre. Og en strategi uten en strategiprosess er gammeldags. Styret skal være styringsgruppe, sier rektor. Hva er mer naturlig enn det? Det heter jo styre. Men rektor, vår styreleder, vil gjerne ha prosess. Joda, de ansatte skal få være med, helt sikkert, og Ragnhild roer seg. Hun har fått de forsikringene hun vil ha, men knapt tror på.

Det tar ikke av. Vil vi være med å lage denne greia? Blir det bedre med seminar og grupper? Breakout rooms kanskje? Jeg kjenner jeg ikke tenner på ideen. Hva skal vi snakke om? Lage nytt slagord? «Med kunnskap for bærekraft og innovasjon» er høgskolens visjon i dag, opplyser rektor. Hvis vi er innovative, kan vi vel lage en mer bærekraftig en?

Kanskje vi kan boikotte Studiebarometeret, som den første institusjonen i landet. Det hadde vært tøft. I dag heter det kult, men jeg synes tøft er like kult å si. Oppslag i Khrono og greier. Men det er vel ikke nok til en hel strategi? Og i departementet blir de sikkert sure. Og i Nokut også. Forresten, vi må sikkert søke Nokut om å bli universitetet, så da er det best å ikke gjøre dem sure. Nei, det var en lite bærekraftig idé.

Det er stille i salen og vi ikke vet hvor vi skal flytte, men rektor har tro på at vi skal greie flyttingen likevel. At vi ikke skal rote det til. Vi er jo vitenskapelig høgskole i logistikk, minner hun oss på.

Ja, det er jo et logistikkproblem. Jeg synes vi skal snakke med helseforetaket slik at helsefag hos oss kan flytte inn i det gamle sykehuset når de flytter til Hjelset. Så kan ØS og LOG flytte inn i B-bygget. Administrasjonen og Samskipnaden finner sikkert kontorer på C-bygget og Sport Management kan leie på stadion. Det blir tøft.

Så vil sikkert ikke helsefag flytte tilbake, for de får jo gjenbruke et helt sykehus med akuttavdeling der de kan gjenbruke sykebilene de har fått, en Narvesen-kiosk og til og med et helikopterdekk! Og byen har jo alltid klaga på at høgskolen flytta ut fra sentrum og nå flytter sykehuset også, så da blir sikkert ordføreren glad for at halve høgskolen kommer tilbake til byen.

Og dessuten så trenger ikke sykehuset kjøre de dyre ferdigbehandlede pasientene som ordføreren og Molde kommune ikke har plass til helt til Hjelset. De kan bare bli der de er, og voila, vi har fått våre egne praksisplasser! Molde kommune kan få litt rabatt, så dermed er dette vinn vinn! Tøft.

Og når A-bygget er restaurert flytter ØS og LOG tilbake og vi gruser B-bygget. Ingen har noen gang likt det bygget. Vi kan jevne det med jorden og lage natur der igjen. Naturgjenvinning. Kanskje Bård Tufte Johansen kommer og skryter av hvordan vi fikk naturen og biene tilbake? Oppsynsmannen sesong 3. Vi ser han komme kjørende langs Julsundveien i leiebilen mens sola speiler seg i fjorden og fjella: «Godt å legge den Røkkeløkka bak seg, der Molde alltid knuser Odd», sier han. «Men her har de også knust en høgskole for å vinne tilbake naturen. Det er tøft» sier han videre, før han parkerer mellom A-bygget og B-bygget som ikke er der lenger.

Det hadde vært tøft om det ble sånn. Da har vi vært innovative og gjenbrukt sykehuset, og B-bygget har blitt bærekraft og naturmangfold. Og den strategien vi har hadde faktisk vært veldig god. En god strategi bør vi gjenbruke, synes jeg. Da sparer vi en hel strategiprosess. Veldig mye ork. Hva med «Innovasjon og bærekraft 2.0»? Vil ikke det være tøft? Litt digitalt, liksom. Og hvis vi har vært i Oppsynsmannen sesong 3 kan ikke departementet bli sure på oss heller.

Jeg er ikke på LOG, men jeg synes det hadde vært tøft om det ble slik.

Men ingen foreslår denne ideen.

Jeg har sympati med rektor. Hun må jo ha en strategi! En som vi ansatte har vært med å lage. En med god forankring. Men vi sitter der, mer uinteressert enn interessert. Akkurat som studentene bakerst i klasserommet. Du stiller dem et spørsmål, og de ser på deg som om de er overrumplet. Hvordan skal rektor få ankeret helt til bunns når vi oppfører oss sånn? Forankring er vanskelig.

Jeg lurer litt på hvordan vi kom hit. Eller ikke kom, ja for det er jo ganske tomt i salen, og tomt for engasjement. Hvorfor det er så lite engasjement? Hvorfor er det knapt noen som mener noe lenger? Ja, sånn offentlig. Det er så fristende og lett og melde se ut. Men kan vi bli universitet uten å stå for noe, uten en idé, visjon? Uten at meninger brytes? Uten at noen går foran og utfordrer?

«Kanskje vi må se på organiseringen? Kanskje vi bør lage institutter igjen?»

Noen bryter tausheten. En fra administrasjonen. Er administrasjonen mer frampå enn oss? Modigere?

Det er ingen dum ide. Å organisere fra bunnen av igjen. Toppoppslag i Khrono: «Universitetet i Molde går tilbake til valgte ledere i hele organisasjonen». Tøft. Det må Nokut og departementet tåle. Misunnelse fra kollegaer i nord og sør. Universitetsrektor Mordal blir kjent som den som ny-demokratiserte institusjonen, ja kanskje satte i gang en trend. Hun og hennes styre gjør oss uinteresserte ansvarlig for den kollektive faglige aktiviteten. Vi må velge oss – eller utpeke og overtale – en kollega til å lede et instituttstyre av likesinnede. En vi møter på hver dag. Som ikke sitter på gjemmekontor. Som vi kan nudge litt ved kaffetrakteren. Få informasjon.

Kanskje sakene kan begynne å stige opp fra bunnen igjen? Saker vi bryr oss om. Kanskje vi begynner å mene noe igjen, utfordre hverandre. Kanskje vi kan skape universitetet nedenfra?

Nei, det er vel bare en aldrende manns «Det var så mye bedre før» drøm. Tanker basert på sannhet, løgn og dårlig hukommelse.

Men det hadde vært tøft med et universitet da.