Her arbeider student Pål Henning Ilstad med sin masteroppgave på biblioteket på Molde campus. Foto: Arild Waagbø

Hvor er den tekniske kompetansen til lærerne gjemt? 

I møtet med en digital hverdag full av automatisering og nye IT-løsninger, stilles det høye krav til teknisk kompetanse – både blant studenter og lærere ved Høgskolen i Molde.

Av PÅL HENNING ILSTAD,  masterstudent SOL

Studenter forventes å navigere et virvar av digitale plattformer og verktøy; fra Microsoft 365 og Canvas til VPN-tilkoblinger og digitale transkriberinger. Hvordan du skal formulere en søknad til SIKT, GDPR, opptak eller sette opp de digitale løsning på nettskjema.no, ja det er kunnskap en må beherske. Dette legger grunnlaget for spørsmålet om ansvarsfordelingen mellom institusjonen og studentene selv når det gjelder digital kompetanse.

Forventningen om digital selvforsyning blant studentene reiser et betimelige spørsmål. I en verden hvor teknologi er i konstant endring, hvor mye skal man forvente at studentene mestrer på egen hånd, og i hvilken grad skal institusjonen legge til rette for læring og støtte på dette området?

En nylig rettssak knyttet til HiMolde har ytterligere belyst spørsmål om etikk og akademisk integritet ved høgskolen, institusjonens evne til å sette studentene i stand til å handle innenfor etablerte regelverk. Denne hendelsen understreker viktigheten av ikke bare å ha retningslinjer på plass, men også å sikre at studenter og lærere har den nødvendige kompetansen til å følge dem.

Tid som kunne vært brukt på læring og utvikling, går i stedet med til å vente på teknisk assistanse for grunnleggende behov som lydjustering eller oppstart av en PC for lærere i klasserommet. Dette fremhever et gap mellom forventningene til digital kompetanse og den faktiske situasjonen på bakken.

Den overdrevne optimismen om institusjonens og individets evne til å håndtere den digitale dimensjonen kan føre til en farlig selvtilfredshet. Hvor rådende er troen på at vi er bedre rustet enn gjennomsnittet? Denne holdningen risikerer å overskygge behovet for en kritisk vurdering av den reelle digitale kompetansen blant lærerstaben og i hvilken grad denne kompetansen eller evt. inkompetanse overføres til studentene.

HiMoldes strategi og kvalitetssystem lover mye når det kommer til kvalitet i undervisningen og i studentenes læringsutbytte, spesielt med tanke på forberedelsene til den praktiske verden. Men det er grunn til å spørre seg om det er en implisitt forventning om at studentene skal overkomme digitale hindringer uten tydelig støtte eller opplæring?

For å navigere effektivt i dagens og morgendagens digitale landskap, må høgskolen finne den rette balansen mellom å fremme digital selvforsyning blant studentene og å tilby et støttende læringsmiljø som er tilpasset de teknologiske kravene. Denne utfordringen krever mer en litt oppmerksomhet.

Høgskolen må forberede studentene til arbeidslivet gjennom handlinger og beviselig kompetanse, ikke ved løfter eller regelverk. For HiMolde er utfordringen å ha en realistisk tilnærming til digital kompetanseoverføring, en oppgave som er avgjørende for både studentene og lærernes suksess i en digital verden.

Gi lærerstaben et digitalt løft!