Høgskolen i Molde har bestemt seg for å søke universitetsstatus etter at kriteriene for å bli universitet har blitt endret. Dette er formelle kriterier som HiMolde kanskje tilfredsstiller.  Spørsmålet om hva et universitet er eller bør være, handler imidlertid ikke bare om formelle kriterier.

Av HALLGEIR GAMMELSÆTER og LISE LILLEBRYGFJELD HALSE

Universitetet skal være en institusjon i samfunnet, noe som defineres ut fra hvilke verdier den står for og hvordan disse bidrar til et godt samfunn. Spørsmålet er om vår høgskole tilfredsstiller disse kriteriene til et universitet. Her er vi mer bekymret. Hvorfor?

Et universitet skal være en organisasjon der kunnskap utvikles og formidles (til studenter, men også til befolkningen). Vitenskap er systematisk søken etter kunnskap og forståelse av sammenhenger, i naturen, i mennesket og mellom mennesker (det sosiale). Selve motoren i kunnskapsutviklingen er kritikk. Forskningen fremmes gjennom at vi som undersøker sammenhenger, teoretisk og empirisk, legger fram resultatene og konklusjonene for andre forskere. Disse kan både lære av det vi finner, men de skal også påpeke manglene. Fagkonferanser og publisering i journaler er bygget opp rundt denne logikken. Ja, akademia er så preget av den at mange finner den hard og ubehagelig. Balansen mellom ros (ofte bare høflighetsfraser) og kritikk (som er vanlig) kan oppleves urettferdig. Akademikere skal være kritiske. Kunnskapsutvikling er slik sett ingen dans på roser.

Det er flere som jobber på denne måten ved Høgskolen i Molde, og heldigvis formidles kritisk kunnskap til de studentene som møter opp til undervisning. Men et universitet skal ikke bare formidle kunnskap til studentene. Det skal også øve dem opp i selv å bli kritiske, dels fordi de skal anvende kunnskapen i helt unike lokale miljø, altså må de kunne skjelne mellom det som er viktig og ikke viktig i situasjoner kun de selv kjenner. Men det å være kritisk til kunnskap gjør oss også grundigere og mindre lettlurte. Dette har blitt mer og ikke mindre viktig i en tid der skillet mellom sannhet og falskhet er særdeles vanskelig å vurdere i det bombardementet av informasjon som skyller over oss. Nylig har både Tromsø kommune og Universitet i Tromsø gått på limpinnen. Et universitets viktigste oppgave er å skape reflekterte borgere.

Her frykter vi at vi som institusjon ikke har vært våkne nok, eller voksne nok. Tvert imot har vi gått langt i å digitalisere og KI-fisere undervisning og vurdering, og svært mange studenter har knapt fysisk kontakt med sine forelesere. Mange er ikke på campus i det hele tatt. Kan kravene til kvalitet og opplæring i kritisk vurdering (dannelse) opprettholdes på denne måten? Vi tror ikke det. Er dette tema som er diskutert bredt i institusjonen? Nei, mener vi. Har styret og ledelsen vår tatt initiativ til en slik debatt? Nei, mener vi. Er det gjort tiltak? Nei mener vi. Er dette et universitet verdig? Neppe.

Eksemplet ovenfor, om vi har rett, er samfunnskritisk, i ordets to betydninger. Hvis universitetet senker kravene til akademisk dannelse og kvalitet har det, som nevnt, konsekvenser for kvaliteten på de studentene vi sertifiserer. Det er disse som er framtiden, i næringslivet, i offentlig sektor, i arbeidslivet. Dessuten, ikke minst, er det disse som skal forsvare demokratiet, som jo er fundert på meningsbrytning. Hvis kunnskap ikke debatteres i offentligheten, kan vi heller ikke ha noe demokrati. Hvis ikke universitet hegner om og ivaretar denne verdien, svikter det sin samfunnsrolle.

For å ivareta denne rollen må universitetet også være samfunnets kritiker. Og da snakker vi ikke om universitetets ledelse, men om ytringsfriheten til den enkelte akademiker. Hvis ikke universitetet framelsker offentlig ytring blant sine ansatte, herunder kritikk, svikter det igjen sin samfunnsrolle. Universitetet skal ikke bare opplyse og formidle ukontroversiell kunnskap, det skal også, når ansatte finner det nødvendig, formidle det som måtte være kontroversielt og utøve kritikk av privat og offentlig maktutøvelse. Universitetets ledelse skal forsvare slike ytringer, selv om den selv måtte være uenig. Det er ikke mer enn drøyt to år siden NTNUs rektor måtte gå av nettopp fordi hun trådte feil på dette punktet.

Hvordan står det til hos oss? Ikke særlig bra, er vi redd. Høgskoleavisa Panorama, som blant annet skulle være et forum for debatt, er knapt det lenger. Likevel er den en torn i øyet for flere. Dette fikk vi klart illustrert fra to kollegaer som nylig så seg tvunget til å svare på kritikk framsatt i Panorama. De gjør et nummer av at det er helt unntaksvis at de svarer skriftlig og offentlig. De vil gjerne forklare, sier de, men ikke offentlig. Tvert imot kaller de det «ukultur» å ta opp kritikk i Panorama. Mon tro om ikke den kritikken slår tilbake på dem selv, og slik vi ser det, ytringskulturen ved høgskolen. Eller er ledelsen vår enig i at offentlig debatt er «ukultur» og at Panorama ikke skal fremme kritikk og debatt?

I stedet for å diskutere saken som reises fokuseres det på at kritikken, som er saklig og viktig, er offentlig. Faglig frihet (mis)brukes som argument for ikke å diskutere offentlig. Å stille spørsmål offentlig er «ukultur». Som om det de driver med på statens regulativ er privat virksomhet. Det er det jo ikke.

Dette er farlig argumentasjon, i en akademisk institusjon og i et demokrati. Offentlig debatt utfordrer makten, og vi skjønner at det mer behagelig å handle i det skjulte. Makten trives best når den ikke synes, særlig hvis den er illegitim. Det er derfor offentlighet er så viktig. Det er ikke uten grunn at journalister, jurister, akademikere og universiteter i disse dager er skyteskive for presidenter som Erdogan og Trump.

Slik er det i organisasjoner også. Det er her akademia skal være en motvekt. Kritiske stemmer skal dyrkes, ikke knebles! I motsatt fall skapes det grobunn for ensretting, slendrian, kvalitetsreduksjon, frykt, selvsensur, maktmisbruk og overgrep. Vi har de siste årene merket en økende frykt blant våre kollegaer for å uttrykke kritikk. Og vi hører argumenter om at kritikk fører til frykt for å uttale seg, og til dårlig omdømme. Rommet for kritikk og debatt har blitt trangt. Men er vi da et universitet, om vi ikke tåler kritikk og debatt? Vår kunnskap og våre argumenter skal tåle offentlighetens lys. Da må vi selv tåle offentlighetens lys.

I 2022 uttalte Anine Kierulf, lederen for Kunnskapsdepartementets ekspertgruppen for akademisk ytringsfrihet, at vi ikke kan «ta for gitt at selv grunntrekkene i akademisk frihet og ytringsfrihet er kjent, hverken på ledelsesnivå eller blant ansatte og studenter ved de akademiske institusjonene. Det har arbeidet vårt gitt et klart inntrykk av». Gruppen foreslo derfor at institusjonene pålegges et ansvar for å lære opp ansatte og studenter i disse grunntrekkene. Hos oss har ledelsen møtt KI-hypen med kurs for ansatte. Hvor er kursene om ytringsfrihet, ytringsansvar og ytringsvett?

Molde er en liten by og Romsdal en liten region. Nordmøre likeså. Folk kjenner hverandre eller kjenner noen som kjenner andre. Det er derfor ekstra utfordrende å være en akademisk institusjon med kritiske stemmer i en slik region. Næringslivet og offentlig sektor, begge i stor grad preget av lojalitetskulturer, ønsker seg også universitet, men ønsker de å bli utsatt for kritikk fra universitetet? De får svare selv, men om Høgskolen i Molde skal lykkes som universitet må det skape seg et rom som en annen type institusjon med en annen kultur enn det som ofte preger private bedrifter og offentlige etater i omgivelsene våre. Vår lojalitetskultur skal være lojalitet til kunnskapsutvikling og demokrati, både innad hos oss selv og ut mot omgivelsene våre. Da kommer vi ikke utenom kritikken.

Høgskolen i Molde er vitenskapelig høgskole og kravene ovenfor gjelder enten vi blir universitet eller ikke. Det er derfor ingen grunn til å avvente et svar på universitetsstatus. Hvis vi skal bli verdig en universitetsstatus, må våre ledere både internt og offentlig forsvare kritiske stemmer, selv delta i debatter når det kreves, og oppfordre andre til det samme.

Tar dere den utfordringen?