I ungdomstiden var debatter om alkohol og alkoholpolitikk bortimot allestedsnærværende i de lokalsamfunn jeg på ulike måter forholdt meg til. Også lenge før jeg selv nådde lovlig alder for å «nyte» alkohol, som til og med motstandere gjerne kalte det, var jeg nokså godt kjent med både argumenter og motargumenter.

Delvis skyldtes dette at den juridiske aldersgrensen på 18 år den gang var mer formell enn reell. Var du konfirmert, kunne du delta på for eksempel julefesten på samfunnshuset, og det var ingen som reagerte på at også ungdom hadde med noe godt på lomma. Disse flaskene besto var ofte basert på hjemmebrygget stoff av sterkeste slag, som på sin side heller ikke vakte hverken bestyrtelse eller overdreven bekymring.

Men samtidig som holdningen til alkohol derfor på én måte var mer liberal enn den i ettertid kanskje fremstår som, var den offisielle politikken mange steder svært restriktiv. Dette gjaldt blant annet på nordvestlandet, hvor jeg vokste opp. Spørsmål om skjenkebevillinger og bekymringer for både alkoholbruk og annet skjørlevnet hadde lett for å sette sinnene i kok, for eksempel i kommunestyrene som vedtok politikken på dette området.

I kommunen jeg vokste opp var det en nokså selvsagt ting at det var ølmonopol. Det samme gjaldt faktisk i Molde så sent som da jeg sist bodde der midt i 1990-årene. Alle har vel også hørt om restauranter som hadde skjenkebevilling, men med spiseplikt, slik at et svett rundtstykke med hvitost gikk på rundgang mellom bordene etter hvert som gjestene kjøpte en øl eller flere.

På Vestlandet var skepsisen mot alkoholen og dens medførende skadevirkninger dypt innvevd i kristent tankegods. På en eller annen måte var alkohol blitt et symbol på verdslige fristelser som ledet uskyldige sjeler bort fra Gud. Derfor var det en nyhetssak – og ikke helt uproblematisk – da KrFs tidligere leder Valgerd Svarstad Haugland lot det bli kjent at hun innimellom kunne nyte et glass vin til en god middag.

I dag er slike debatter langt på vei et tilbakelagt stadium, kanskje med unntak av de mer outrerte delene av kristenheten. Det er ikke lenger førstesidestoff i lokalavisene at småstedets eneste restaurant har fått skjenkebevilling. Men fortsatt kan alkoholdebatten blusse opp i en del sammenhenger. Stemmene som i dag ønsker en mer restriktiv linje er imidlertid i liten grad motivert av kristendom eller andre religiøse forestillinger. Oftere er det helse- og sosialpolitiske hensyn som ligger til grunn.

Dette kommer godt til uttrykk når det ble besluttet å tillate skjenking på utesteder etter normal stengetid under VM i fotball. Det er regjeringen har åpnet for muligheten, men hver enkelt kommune har siste ord. Jeg har ikke fulgt med på hvor mange kommuner som nå vil tillate dette, men det gjelder i hvert fall både Oslo og Trondheim. Argumentene på begge sider er velkjente, om enn tilpasset akkurat denne begivenheten. Arbeiderpartiets Håkon Einarsve drar for eksempel sosial klasse-kortet: Ikke alle har stort nok hus til å invitere masse folk hjem eller råd til å reise til USA, sa han ifølge Adressas referat. Høyres Lars Magnussen bidro også med et velkjent argument: Skjenking på fotballpuber ville sørge for at det foregår i ordnede former og det blir færre fester rundt om i nabolag til langt på natt.

Motstanderne er på sin side bekymret for både helse og for sårbare barn og unge. Adressas kommentator Kato Nykvist slår fast at de gangene han har drukket øl klokka fire på natta, har han som regel angret dagen etterpå. Inger Lise Hansen, som er generalsekretær i Actis, slår på sin side fast at idrett skal være en trygg og alkoholfri arena.

Det er mye å si til dette. Hansen forveksler for eksempel åpenbart fagre politiske mål med den gjenstridige virkeligheten. Idrett og alkohol har alltid hørt sammen, i hvert fall blant publikum. Årsaken er enkel: Idrettsarrangementer er innvevd i folks fritid, og når mange samles i fritidssammenheng, blir ofte alkoholen med på lasset. Det kan man selvsagt mislike, men det blir ikke mindre sant av den grunn. Jeg pleier å dra til Liverpool på fotballkamp en gang i året. Å gjøre det uten å drikke alkohol, er bortimot helt utenkelig.

Men motstanderne har naturligvis rett i at det virker i overkant populistisk å tillate dette bare fordi det er VM. For det første er det neppe svært mange som vil brenne av lyst til å sitte på pub fra klokka 02 til 04 for å se Norge eller andre spille en fotballkamp. Enda færre vil, i klink edru tilstand, bestemme seg for å rusle bort til puben klokka 02 for å se en kamp og ta en øl. Klientellet vil i hovedsak bestå av folk som standhaftig – og ofte lettere animert – har sittet der siden dagens første kamp ble sparket i gang.

I Norge er alkohol primært et moralsk spørsmål, også når det frikobles fra religion. I debatten i bystyret i Trondheim spurte for eksempel Rødts Roald Arentz om det virkelig ikke var mulig å se fotball uten å drikke øl. Spørsmålet er altså ikke hva vi har lyst til der og da, men snarere hva vi bør ha lyst til. Før man tar et glass, bør man tenke gjennom konsekvensene, både for en selv og omgivelsene. Det er jo det Kato Nykvist skriver: Der og da hadde han lyst på en øl på et sent tidspunkt, men etter den søte kløe, osv. Å motstå fristelser bygger karakter.

Det er faktisk betydelig forskningsmessig grunnlag for å tenke på denne måten. Som ringer i vann, kalte Willy Pedersen kapitlet om alkohol i en veldig god bok om ungdom og rusmidler for et kvart århundre siden. Uttrykket henviser til hvordan ens egen alkoholbruk virker inn på andres. Det handler ikke bare om åpenbare ting som at andre kan bli ille berørt hvis man drikker for mye eller ved feil anledning, men også om mer subtile mekanismer. Blant de mest fascinerende eksemplene er hvordan man kan påvirke andres drikkemønster uten å kommunisere verbalt med dem. Sitter man ved en bardisk, og en annen sitter i andre enden, viser det seg at den andre vil øke drikketempoet hvis man selv drikker fortere. Dette er blant mekanismene som gir støtte til den såkalte totalforbruk-hypotesen: Jo høyere det gjennomsnittlige alkoholforbruket i en befolkning er, jo større problemer med alkohol får de som fra før har et problematisk konsum.

Vi skal derfor ikke uten videre le av moralske argumenter. Det gir mening å si at til tross for at en selv ikke tar særlig skade av å ta et par øl midt på natta for å se en fotballkamp, kan det ha en skadelig sumvirkning på samfunnsnivå. Det er vel verdt å tenke over dette.

Men på den annen side finnes det jo viktigere spørsmål å ta stilling til i forbindelse med dette mesterskapet. Norge skal spille i et land som er på full fart bort fra demokratiet. Mesterskapet arrangeres av FIFA, som selv i forhold til den internasjonale toppidrettens fra før tvilsomme målestokk er blitt helt uspiselig. Men Norge er altså for en gangs skyld med, og dermed feier mange for noen uker alt dette under teppet for å glede oss til langdryge sommerkvelder med fotball – og med øl.

Maktmisbruket og arrogansen i FIFA er i ferd med å føre internasjonal fotball inn i en dyp tillitskrise. Men det er spørsmålet om utvidet skjenketid som får kommentatorer og politikere til å gripe til både ordet og pennen. Akkurat det er veldig norsk.

–> Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Hans Petter Iversen skriver fast i Panorama.