En kollega foreslo at mange studenter i disse tider kan kjenne uro på grunn av krig og internasjonal uro. Er dette noe presten kunne skrive noe om?
Av KARL McALLISTER, studentprest på Høgskolen i Molde
Da jeg satte meg ned for å skrive om det, skjønte jeg fort at jeg hadde svinnende lite kompetanse for å uttale meg om dette. «Hva har en prest å si om de store begivenheter ute i verden?» tenkte jeg.
Den lille visdommen jeg har fått i livet handler om å ikke gjøre mot andre det jeg ikke vil at andre skal gjøre mot meg. Samtidig har erfaringene fra min andre jobb som fengselsprest på Hustad fengsel nyansert denne visdommen.
Mennesker er komplekse og vi er alle unike. En uheldig start i livet, traumatiske hendelser senere i livet, psykiske problemer eller alkohol og rus kan sende et menneske langs en sti som man aldri ville valgt frivillig. Det er ikke så lett å kun gå gjennom livet ved «å vende den andre kinnet til» i en verden der det skjer ordentlige overgrep, krenkelser og overtramp. Vold ser ut til å være en del av menneskelivet som er vanskelig å få bukt med. Jo flere mennesker jeg har møtt, jo mindre jeg tror på monsterteorien — at det finnes mennesker som er gjennomført onde og som det ikke går an å snakke med eller forhandle med.
På Hustad fengsel leder jeg et sinnemestringskurs. Der ser jeg at akkurat samme mønster skjer blant individer. Når en voldshandling skjer med en av deltakerne undersøker vi hva slags tanker vedkommende hadde om den andre i ukene før voldshendelsen. Da og der pleier man å si: «Jeg tenkte ikke noe i det hele tatt! Han sa eller gjorde et eller annet og så pang! Det svartnet for meg og jeg slo.»
Med mer refleksjon viser det seg ofte at vedkommende har gitt næring til mange negative tanker om offeret i forkant, nesten som om vedkommende gradvis bygde opp et fiendebilde som «rettferdiggjorde» volden i egne tanker lenge før voldshendelsen fant sted.
Jeg er redd for at det er det som skjer i det stemningsskiftet som har kommet i den offentlige debatten om våre «fiender» siden Ukraina-krigen begynte. Om det gjelder Russland, Kina, Israel, Palestina, eller USA, for den slags skyld — retorikken har blitt hardere, karikaturene mer markante og polariseringen mer ekstrem. Jeg registrerer en gryende holdning om at krig har blitt nærmest uunngåelig.
Også innenrikspolitikken spisser seg til. Det er blitt mer og mer vanlig å lage forenklede karikaturer av sine «fiender» og å fremstille meningsmotstandere som moralske monstre. Fiendebilder er blitt den gjeldende valuta i det offentlige ordskiftet.
Det kan virke som om hele det vestlige samfunnet forbereder seg mentalt på krig.
Jeg husker en bok jeg leste da jeg selv gikk på universitet. Boka heter Faces of the Enemy: Reflections of the Hostile Imagination av sosialpsykolog Sam Keen, skrevet i 1986. Keen dokumenterer endringene som skjer i et samfunn i de tiårene som bygger opp til en krig, og da særlig endringene i måten man fremstiller «den andre». Han viser hvordan karikaturer og forestillinger av «fienden» gradvis umenneskeliggjør den andre og til slutt,gjør et land, og mennesker i det, i stand til å gjøre uhyrlige voldshandlinger mot sine naboer.
Jeg er ikke prinsipiell pasifist —selv om jeg tenker at det er idealet. Jeg innser at det er sikkert fornuftig å ha et forsvarlig forsvar, for å si det sånn. Likevel er jeg urolig for retorikken som utvikler seg i verden i dag. Fulle våpenlager har en skummel tendens å bli brukt, før eller siden. Samtidig fører urolige tider til et behov for å beskytte seg. Det hele blir til en ganske tragisk, selvoppfyllende profeti.
Sånn sett kan man tenke at tredje verdenskrig allerede har begynt. Det foregår ikke der ute med fysiske våpen. Krigen foregår i hodet ditt og i hodet mitt, i måten vi lærer oss å tenke om og se på andre mennesker. Lar vi oss blindes av fiendebildene som vi daglig blir bombardert med, vil vi før eller siden komme dit at krigen virker uunngåelig.
Selv mener jeg at det ikke må ende slik. Jeg er jo studentprest og fengselsprest. Den historiske Jesus ser ut til å ha trodd at endring kommer ikke ovenfra, med makt. Han appellerte heller til individet. Han sa at endringen ville spre seg som gjær til resten av samfunnet. Jesu plan for å endre verden ser ut til å ha vært å endre mennesker, et hjerte om gangen. Dette stemmer ganske godt overens med mine erfaringer med voldsdømte i fengselet.
Da er vi tilbake til: «Alt det dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal dere mot dem.» Det er en kjensgjerning at «det tar to for å danse tango» — og kanskje også for å krige.
Er du urolig for fremtiden? Føler du hjelpeløs overfor kreftene som ser ut til å styre samfunnet uunngåelig mot krig? Da kan det være fint å bli påminnet om at du og jeg faktisk har verktøy som kan motvirke kreftene.
Tredje verdenskrig foregår allerede — i hodet ditt og i hodet mitt. Vi kan motarbeide krigen ved å nekte å overta forenklede fiendebilder, og ved å ikke la oss styre av frykt og mistenksomhet.
Jeg er ikke så naiv at jeg tror at dette vil løse alle de utfordringene vi står overfor som en sivilisasjon. Men det er i alle fall et sted å begynne.