Måten rektoratet og direktøren har håndtert spørsmålet om fusjon med HVL på internt, oppfatter jeg som svært uheldig.

Av BERIT I. HELGHEIM, førsteamanuensis ved HiMolde

Det kan virke som om at de skal føre samme strategi som oljenæringen har gjort i alle år: Konsesjon og utredning av nye oljefelt fører nesten alltid til konsesjoner og boring. I denne saken kommer det ikke til å bli en videre utvikling langs dette sporet, uten kraftig motstand.

Det er besynderlig å lese og se fra siste styremøte at rektoratet inkludert direktøren går inn for såkalte samtaler med Høgskulen på Vestlandet (HVL). Det er minst to forhold som er forunderlig i denne saken.

Det første er at det overhodet ikke har vært noen debatt i organisasjonen før man tar saken til styret og skal starte såkalte samtaler med HVL. Dette bryter så kraftig med de demokratiske og akademiske tradisjoner at det er nesten ikke er til å fatte. Nå kan det hende at det har vært ført en debatt bak diverse lukkede dører i rektoratet uten at organisasjonen har fått ta del, for noe må vel ha foregått internt på HiM i en så viktig sak. Dette vet vi ingenting om, og det sier jo sitt. Eller er det slik at rektor har fått det for seg at dette er noe departementet ønsker, selv om det så vidt jeg vet ikke er noe initiativ derfra som understøtter dette? Politiske vinder skifter med statsråder og politiske partier. En slik strategi faller dermed lett for eget grep. Et eksempel er det brå politiske skiftet som skjedde på slutten av 1990-tallet, da høgskolene omtrent over natta fikk anledning til å gi masterutdanning. Dette hadde HiM forberedt seg meget godt på, til tross for politiske signaler om å la det være.

Det må i HVL-saken settes spørsmålstegn ved om rektor og direktøren er i stand til å tolke de politiske signalene og hva som tjener HiM best. Det er ikke slik at en sentral politisk ledelse til enhver tid vet hva som er det beste for HiM. Som regel finnes det også fortolkninger og handlingsrom innenfor signalene som kommer, og noen ganger kan alle, også eiersiden for den del, være tjent med at man avventer situasjonen. Andre ganger må en gå inn i krevende diskusjoner også med sin eiere. Vi må forvente at en rektor er i stand til dette, framfor å innta rollen som en lydig puddel. Vår historie er full av hendelser der dette har vist seg nødvendig, og HiM hadde ikke vært der vi er i dag dersom vi kun hadde gjort som departementet signaliserer.

Det andre som forundrer meg er: Hva i all verden skal vi nå gå til HVL for? De ligger nært bunnen på flere viktige indikatorer: Studiebarometret (kun tre andre universitet/høgskoler skårer dårligere), sterk misnøye blant de ansatte til den sittende ledelsen (her er det mange eksempler), relativt lav publiseringsrate osv. Så igjen; hva er det rasjonelle i at vi skal gå inn i fusjonssamtaler med HVL? Og hvem skal rektor og direktør snakke med for å innhente den såkalte kunnskapen? Ansatte? Rektor? Styreleder? De to siste har selvsagt sin egen agenda, og det burde være åpenbart for alle og enhver som har vært med en stund.

Det er et helt selvsagt krav at rektoratet og direktøren ved første anledning gir en inngående redegjørelse for saken. I denne redegjørelsen bør det også fremkomme hvordan de ansatte skal involveres i den videre prosessen.