Helt siden jeg begynte i høyere utdanning i 1984, har jeg satt stor pris på de fleksible rammene tilværelsen som student eller ansatt ved universiteter og høyskoler har gitt meg. For meg var dette allerede den gang en selvstendig begrunnelse for å studere.

Jeg ville gjerne jobbe mye, men det skulle i størst mulig grad skje når det passet for meg. I ettertid har jeg innsett at den virkelige grunnen var en helt annen, nemlig at jeg ikke egner meg til noe annet enn å lese bøker og å snakke og skrive om disse bøkene. Men der og da var fleksibiliteten viktig, og det er den fortsatt.

I vår sektor er vi ofte i tidsnød, men veien fram mot deadline velger vi selv. Motivasjonen er såpass høy at de fleste orker å legge ned de timene som trengs. Noen uker jobber jeg 25-30 timer, andre uker 50-60. Selv i ferieuker jobber jeg minst en time om dagen.

Om Liverpool skulle slumpe til å vinne en viktig kamp på en onsdagskveld, bør dette som seg hør og bør feires. Da kan jeg impulsivt bestemme meg for å ta fri torsdag formiddag, såfremt jeg ikke har undervisning. Stort sett har jeg altså jobbet som jeg har villet, både med hensyn til tid, sted og metode.

Det har vært såpass attraktivt at jeg har akseptert medaljens bakside: For det første at jeg sjelden eller aldri klarer å koble helt ut, et manus eller en krevende forelesning kverner i bakhodet også når jeg i prinsippet har fritid. For det andre at ekstra tidsbruk ikke honoreres økonomisk på noen måte. Jeg ville ikke byttet med noen, og som nevnt jeg kan dessuten neppe brukes til noe annet uansett.

I tillegg til tidsbruken, er jobben fleksibel også med hensyn til hvor jeg jobber. Kontoret er en fast base, og for min egen del bruker jeg det nok mer enn jeg gjorde for 5-10 år siden. Men jeg er også vant til å jobbe på kafeer, puber, hoteller og flyplasser. Ikke minst jobber jeg ganske ofte hjemme, enten det er på dag- eller kveldstid.

Gjennom de siste ukenes unntakstilstand er jeg likevel blitt mer oppmerksom på kontorets rolle i arbeidshverdagen. Selv om jeg ofte priser fleksibiliteten, har jeg ikke lyktes spesielt godt med forsettet om å jobbe like godt hjemme som jeg ville klart om jeg hadde mulighet til å bruke mine normalt rundt 25 timer i uka på kontoret.

Det har bare fungert sånn passe, dette her. Jeg leser at enkelte gleder seg over en enklere hverdag, med mindre tidsbruk på transport, og også at enkelte – såfremt de ikke har barn i skolealder – har forløst både evnen til konsentrasjon og kreativitet. Vi er alle forskjellige, så det er sikkert riktig. Selv har jeg klart å følge opp ting som haster, som undervisning og veiledning, mens det har vært langt tyngre å motivere seg for mer langsiktige prosjekter (denne teksten er dermed i seg selv et uttrykk for prokrastinering).

Kort sagt, jeg er lei av å sitte hjemme, selv om jeg normalt gjerne gjør det en dag i uka, stort sett med brukbart resultat. Kanskje er det selve fraværet av muligheten til å bruke kontoret som skaper frustrasjonen. Utfordringen forsterkes for min del også av at andre alternative arbeidssteder, som hoteller, kafeer og flyplasser, ikke har fremstått som spesielt aktuelle oppholdssteder i denne tiden.

For det første er hjemmekontoret naturligvis ikke akkurat ergonomisk tilpasset mine behov. Rett nok har jeg en behagelig og ordentlig kontorstol, og det til en pris som trolig ikke er mer enn en fjerdedel av den NTNU har bekostet for meg på kontoret. Jeg aner heller ikke om bordet jeg jobber ved har korrekt høyde i forhold til stolen, men det er lite sannsynlig.

For det andre savner jeg naturligvis bøkene mine. Det forsinker meg hver dag at jeg ikke har tilgang til bøker hvor jeg vet jeg har lest eller notert ting, som nå har vært utilgjengelige for meg i over to måneder. Naiv som jeg var, prøvde jeg 12. mars å ta med noen få bøker hjem som jeg visste jeg ville få bruk for, men det viste seg fort, dvs. på dag én, å være til liten hjelp. Man vet aldri på forhånd hvilke bøker som rinner en i hu når man skal utvikle et resonnement eller et argument.

For det tredje savner jeg kolleger. Det tilfeldige møtet, lyden av samtaler i korridoren utenfor kontoret (som jeg kan ignorere), studenter som stikker innom, kantina. Kollegaen som tilfeldigvis rusler forbi og impulsivt vil utveksle noen ord. Den finstemte kommunikasjonen det i så måte innebærer å veksle mellom å la kontordøra stå åpen, og å lukke den. Det er mulig naboene her i borettslaget synes jeg er introvert, men jeg finner det ikke naturlig å la døra ut i oppgangen stå åpen.

For å summere opp det siste poenget, siden det trakk litt i langdrag og dessuten endte i en digresjon: Jeg snakker jo stadig med folk, men elektroniske møter, på Zoom og Teams eller Skype eller hva det nå heter alt sammen, er for meg ingen erstatning for noe av dette.

Men ikke bare sliter mange med å etablere den jevne arbeidsrytmen på hjemmekontoret. Det har jo også en kostnadsside i rent økonomisk forstand. Stolen jeg sitter her og skriver i, har jeg naturligvis bekostet selv. Kanskje burde jeg hatt et arbeidsbord som var noen centimeter lavere, det måtte i så fall i utgangspunktet også betales av meg selv.

På kontoret drikker mange arbeidsgivers kaffe, her betaler jeg for min egen. Jeg burde strengt tatt hatt en printer her også, noe jeg ellers ikke har følt noe stort behov for på mange år. Ting er veldig tungvinte hvis jeg må ha tilgang til en printer, og det har hendt et par ganger i denne tiden. Jeg er vant til å bruke egne midler på jobbrelatert virksomhet, så det er for så vidt ikke noe nytt, men ekstrautgiftene er blitt litt tydeligere enn før.

Det kan sikkert bli aktuelt å etablere mer systematiske ordninger hvor arbeidsgivere dekker utgifter til hjemmekontoret, men det vil vise seg. Det er nemlig mange ledere i sektoren som har kommet på tanken om at når ting faktisk har gått sånn rimelig greit, viser det at arealbehovet på campus i framtida vil bli mindre enn i dag. Smittevernhensyn gjør at vi ikke kan samle 100 studenter til undervisning, men er det egentlig så lurt å undervise på den måten i noe fall? Nye bygg trenger derfor ikke store undervisningsrom, kan man tenke, for det kan jo gjøres digitalt i stedet. Mye billigere er det også. Og hva skal ansatte med kontorer i det hele tatt, forresten, når korona-krisen viser oss at hjemmet kan være kontor så godt som noe?

Fleksible arbeidstakere jobber jo hvor det passer best der og da, og da kan institusjonene regne med redusert arealbehov på campus, i hvert fall til kontorer, som vi vet. Det er noe av denne fleksibiliteten som er bakgrunnen for at så mange trendguruer har ment at såkalt aktivitetsbaserte arbeidsplasser er fremtiden.

På lang sikt kan den fleksibiliteten og friheten en jobb som min åpner for, derfor slå tilbake på oss selv. Praksisen med tidvis å jobbe andre steder enn på kontoret, viser bare at kontoret er overflødig. Skal vi tro tidligere direktør i Innovasjon Norge, Anita Krohn Traaseth, er millennials-generasjonen, som for orden skyld er yngre enn meg, «drevet av frihet og fleksibilitet». Det sa hun i hvert fall til DN for fire år siden. Mange ønsker ikke fast jobb i det hele tatt, la hun til, de foretrekker friheten som ligger i frilanstilværelsen.

Jeg tror nok Traaseth her langt på vei forvekslet næringslivets behov med arbeidstakernes ønsker. Det er utvilsomt en tendens i en del bransjer til at flere yrkesutøvere blir til frilansere og får jobboppdrag på anbud, i stedet for å være fast ansatt i en virksomhet. Men dette reflekterer nok i beste fall bare delvis disse arbeidstakernes ønsker.

Slik sett er det naturligvis vi med fleksible, men like fullt faste stillinger, som kommer aller heldigst ut. Vi har fått både i pose og sekk, selv uten overtidsbetaling. Men til syvende og sist er det fare for at vi får deler av fleksibiliteten i retur, i form av at vi for eksempel forventes å tilrettelegge og vedlikeholde våre egne hjemmekontorer. Det ser for eksempel ikke ut til å ha gått opp for alle at individuelle kontorer er godt smittevern.

Det er mye som antas å være i støpeskjeen nå. Helt siden i mars har jeg fornemmet at profetene for den nye tid mener korona-krisen var akkurat det vi trengte for å ta steget over i fremtiden. Selv tror jeg vel mer på Michel Houellebecq: Etter krisen vil verden være omtrent som før, skjønt kanskje litt verre.

Men tilbake på kontoret skal jeg, så lenge jeg har et.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.