Aldri en julebordsesong uten at vi også blir minnet om alkoholens skyggesider, og dem er det som kjent mange av.
Dagbladets Oda Rygh diskuterte for eksempel nylig grenseflatene mellom alkoholens rolle som sosialt lim og dens utvilsomme potensial til å vippe over i problemdrikking. Det er absolutt et betimelig tema.
Hver gledesstund man får på jord, skal slik betales, om ikke med sorg, så med dårlig samvittighet. Færre snakker om alkoholens gleder, selv om det finnes interessante unntak (Minerva-lenke). Kanskje er det fordi disse gledene er så godt kjent for de fleste at ytterligere påminnelser kan virke noe overflødige, men kanskje er det også fordi man fortsatt skal være forsiktig med sånt i Norge, hvor drikking dypest sett fortsatt er et spørsmål om moral.
Alkohol er dypt innvevd i det vi forbinder med hyggelige sosiale sammenkomster. Å drikke sammen skaper og befester et gjensidig tillitsforhold og er ramme for andre typer samtaler enn konversasjonen over formiddagskaffen. Det hadde neppe trengt å være sånn, men det er nå en gang blitt sånn. Det å oppsøke rusen er i store deler av vår kulturkrets like gammelt som kulturkretsen selv, som antikkhistorikeren Bjørn Qvillers bok Rusens historie til fulle demonstrerte.
Willy Pedersen viste i boka Bittersøtt hvordan alkohol er et grunnleggende sosialt rusmiddel. For eksempel kan folk på en bar påvirke hverandres drikkemønster og -hastighet selv uten å kommunisere verbalt. Vi har også lettere for å tro at en som drikker alene har problemer, enn en livsglad student som drikker i sosialt lag flere kvelder i uka. Nesten all positiv bruk av alkohol er knyttet til sosialitet.
Det er derfor flere undersøkelser har vist at idrettsungdom, særlig i lagidretter, har et høyere alkoholforbruk (Aftenposten-lenke) enn gjennomsnittet i sin egen aldersgruppe. Det er naturligvis ikke idrettsaktiviteten i seg selv som gjør ungdom henfalne til drikk, men at lagidretter er sosialt orienterte, og dermed er disse ungdommene oftere i situasjoner hvor alkohol inngår som en naturlig, om ikke nødvendigvis ønsket, ingrediens.
Det er mot en slik bakgrunn at alkoholens plass i jobbsammenheng bør forstås. Det er ikke til å bli overrasket over at alkohol inngår i situasjoner hvor poenget er å feire en kontrakt, å sveise en gruppe sammen, eller rett og slett å ha en trivelig kveld en gang i blant. Alkohol er innvevd i alle slike ritualer og begivenheter. De fleste er dessuten nysgjerrige på hvordan kolleger fremstår når de helt eller delvis legger av seg yrkesrollen.
Dette er naturligvis ikke uproblematisk. Én av utfordringene er at folk går til fredagens lønningspils med ulike planer og forventninger. Single ser kanskje på arrangementet som starten på en kveld på byen, mens småbarnsforeldrene allerede før det andre glasset tenker på at de må opp grytidlig dagen etter. Atter andre ønsker ikke å drikke i det hele tatt, enten det gjelder akkurat denne kvelden eller generelt.
Også i den siste gruppen er det naturligvis mange som likevel gjerne vil delta når kollegene har det morsomt. Å delta på slike tilstelninger kan til og med føles som viktig og karrierefremmende. I en episode av komiserien Friends begynner Rachel å røyke (YouTube-lenke) for å få delta i det hun oppfatter som viktige jobbrelaterte samtaler på arbeidsplassen.
På samme måte kan den som ikke ønsker å drikke alkohol føle seg utelukket fra arbeidsplassens fellesskap hvis han eller hun ikke deltar på tilstelninger hvor dette er en integrert del av fellesskapet. Morgenen etter kan viktige ting ha skjedd. Mytene vil for eksempel ha det til at nachspielet på Arbeiderpartiets landsmøte dypest sett handler om å samle flertall til valgene dagen etter. Dette gjøres best etter midnatt. Jeg er også nokså trygg på at det faktum at jeg likte å ta en øl eller tre i studietiden, var viktig for å opparbeide det nettverket som trengtes når jeg skulle tre inn i yrkeslivet. Ikke at jeg liker en øl eller tre noe mindre nå om dagen, forresten.
Forventningen om at sosiale samlinger med kolleger skal inkludere alkohol er derfor allerede i utgangspunktet både inkluderende og potensielt ekskluderende. Ikke overraskende får de ekskluderte betydelig oppmerksomhet av mange kommentatorer, eksperter og interesse- og bransjeorganisasjoner. Det har jeg all mulig respekt for, men la meg likevel bruke andre halvdel av denne kommentaren på å se dette fra motsatt perspektiv.
Lars Gule sa nylig i et NRK-intervju at alkoholfrie julebord og alkoholfri lønningspils (!) kan bidra til å styrke integreringen av innvandrere, uvant som de er med norsk alkoholkultur. Mina Gerhardsen i Actis, livsgledens aldri hvilende dårlige samvittighet, uttalte til NRK at arbeidslivet måtte bli flinkere til å finne andre måter å organisere sosiale arrangementer på, og nevnte blant annet turer, teater, opera og bowling som positive muligheter.
Bakgrunnen for det siste forslaget var en rapport Actis selv har utarbeidet, som blant annet viste at en av tre synes det drikkes for mye i jobbsammenheng. «Det er mange», slås det fast i notatet, som kan lastes ned fra denne siden. Sist jeg sjekket, var imidlertid en tredjedel et godt stykke unna å utgjøre noe flertall. Det må jo bety at majoriteten synes det drikkes akkurat passe, eller endog litt i minste laget.
Jeg merket med en gang jeg skrev setningen over at det var noe som holdt meg igjen. En vennlig figur, muligens med en glorie over hodet, satte seg på skulderen min og advarte meg mot sarkasmer overfor alle problemene alkoholen utvilsomt skaper. Det lett å forstå, og kanskje til og med rimelig, at samtalen om alkohol stort sett domineres av det som er medaljens bakside.
Men likevel: Til tross for alle disse offentlige og halvoffentlige instansene som insisterer på betydningen av alkoholfrie arenaer, ikke minst i jobbsammenheng, fortsetter alkohol å utgjøre et viktig omdreiningspunkt for sosialt samvær. Fra mitt perspektiv er det mer interessant å prøve å forstå dette faktum, enn å bekjempe det.
Hva er felles for aktivitetene Mine Gerhardsen foreslår, som altså iblant bør kunne erstatte lønningspils og julebord? Jeg vil peke på to ting: For det første er det sannsynlig at minst en tredjedel ikke hadde hatt noen særlig glede av aktivitetene. Når det gjelder turer, er saken for min del klar: Går turen til Berlin eller Budapest, blir jeg med. Går den til Galdhøpiggen eller Rondeslottet, blir jeg ikke med. Da er det jeg som blir ekskludert. Bowling er gøy, teater og opera avhenger selvsagt av hvilken forestilling det er snakk om. Men kom ikke til meg og si noe annet enn at minst en tredjedel av de ansatte i de fleste virksomheter vil se fram til at operaforestillingen omsider tar slutt, hvis de måtte overvære en sånn i kollegialitetens og samværets navn. Det har seg nemlig slik at folk er ulike: Det er sikkert en tredjedel som synes det prates alt for mye om fotball på de fleste arbeidsplasser også (kanskje spesielt når man samles til lønningspils).
For det andre utmerker de fleste av de foreslåtte aktivitetene seg med at de ofte kombineres med alkohol. På teateret er det naturlig for mange å nyte et glass før forestillingen, kanskje ett i pausen, og så finner man gjerne en bar som egner seg for det samme etterpå. Noe lignende gjelder utvilsomt for bowling. Aktivitetene må integreres i en sosial dimensjon, og da blir alkoholen ofte med på lasset.
Det som underkommuniseres i den evige insisteringen på at vi må skape alkoholfrie arenaer, er at når folk samler seg til lønningspils, er det ikke drikkingen som er hovedpoenget. Den er rammen for sosialiteten, og ment å bestyrke denne. Poenget er samtalen og samværet, og vilkårene for dette er langt bedre enn på teaterforestillinger. Moralistene kan si så mye og så ofte de vil at slike samtaler ikke trenger å forutsette alkohol. De har til og med langt på vei rett. Det er ikke til hinder for at mange av oss gjør som vi alltid har gjort: er glasset tomt, ser vi på hverandre, forhandler stilltiende med blikket, og så ender det rett som det er med at vi tar ett til.
–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.