Overmot og pliktfølelse kan noen gang gi seg uventede utslag. Det begynte med en fest i november i Tigerstaden.

Av LISE LILLEBRYGFJELD HALSE, førsteamanuensis ved HiMolde

En gjeng med studievenninner fra en institusjon med et forgangent navn, NTH, skulle feire at tvillingene hadde fylt rundt år. Festen hadde startet med beach party på Frognerstranda, og hadde flyttet seg til en av byens finere restauranter, Fauna. Stemningen og selvtilliten var stigende, og temaet gled etter hvert over på fysiske prestasjoner. Om skirenn. Tvillingene hadde gått et fantastisk skirenn i Sveits. Bare 42 km skøyting, og nesten helt flatt. Kult, tenkte jeg, det måtte vel være piece of cake for meg.

«Sure, count me in», sa jeg selvsikkert da de spurte om jeg ville bli med, høy på de herligste viner og smaker fra Fauna.

Etter en tid kom en mail fra den tidligere skistjernen Anita Moen.

«Så flott at du blir med på skirenn,» skrev hun.

Lengre nede stod det noe om å betale depositum. Et lite stikk av usikkerhet. Men pliktfølelsen fortalte meg at dette må jeg gjøre, en går jo ikke tilbake på det en har lovt, selv på en fest? Dessuten viste kalenderen bare desember, lang tid til et løp som skulle gå i midten av mars. Et hav av tid til å lære seg skøyting ordentlig. Fakturaen ble betalt. Nå var det bare å vente på snøen.

Midt i en runde i kunstsnøen på Skaret tenkte jeg at egentlig så var dette ganske kjedelig. Det ble med en tur før den ordentlige snøen omsider kom. Tiden fløy avgårde med jobb, reiser og mye annet. Plutselig var det en uke til rennet. Deadlines funker bra på meg, da skjer det mye på kort tid. Nye ski og sko, samt fluorprepping ble ordnet på Skaret Skiservice.

«Jeg lever bare en gang,» tenkte jeg mens jeg lukket øynene og dro kortet. Dagen før avreise var det endelig klart for skøytekurs med Tor. Det var mye å ta tak i: Stavene gikk feil vei – «energien går ut til siden», ble jeg fortalt. Fotarbeidet var visst heller ikke helt patent. Vi ble enige om at jeg skulle fokusere på én ting – stavene.

Natta før avreisen lå jeg våknet og grublet. Ikke på skirennet, men på den siste utviklingen i struktursaken. Styret hadde bestemt at vi fusjon var veien å gå for Høgskolen i Molde, og at NTNU var riktig partner om fagmiljøene ønsket det. Dagen etter hadde to mine gode kollegaer gått ut i Universitetsavisa og fortalt trønderne at akkurat det ville logistikkmiljøet vårt slett ikke. Sabotasje, var min umiddelbare tanke. Dette kunne ikke få stå uimotsagt, tenkte jeg, lettere oppildnet, og skrev et innlegg til Panorama i full fart. Når jeg er engasjert kommer ordene lett, og kanskje også ukritisk. Noen av ordene jeg skrev skulle jeg komme til å angre på senere. Dagen etter, på vei fra møte med NTNU Ålesund, kom en oppfordring om å sende innlegget inn til Universitetsavisa. Det var i alle fall noen som mente at innlegget var på sin plass.

30 minutter før start sto en mengde mennesker i en innhegning og hutrer, majoriteten menn, pent oppdresset i sine kondomdresser. Som husdyr, tenkte jeg, mens jeg vinket til helikopteret som filmet oss ovenfra. Basert på seeding (Birkebeinerrennet), var jeg plassert i «Elite C» sammen med folk som åpenbart var mer ambisiøse enn meg. De 10 minusgradene og nysnøen var blitt til 3 minus og kunstsnø, og jeg tenkte på mine nye ski. Var det som Skaret Skiservice hadde lagt under skiene mine helt optimalt? To stavtak fra start viste det seg at det var det ikke. Eller kanskje var det teknikken? Eller kunne det komme av det som er tøffest å innrømme – formen min? Uansett, feltet gled i fra meg, og et stykke ut på vannet ble jeg innhentet av neste startgruppe. Svosj – så var de forbi. Febrilsk satte jeg opp frekvensen for å holde følge. Etter 25 km var jeg kjørt. Jeg stoppet opp. Jeg tok frem ett av marsipanbrødene jeg hadde tatt med fra Norge. Spiste langsomt mens jeg tenkte på at jeg faktisk hadde betalt en hel del for å delta i denne galskapen. Jeg hørte en stemme ved siden av meg. En nordmann i rød kondomdress og med Anita Moens skiskoles turkise lue på seg. Samme antrekk som meg, og sikkert like sliten. Han var klar for å bryte.

«Nei», sa jeg, «dette skal gjennomføres!»

Vi holdt følge med hverandre resten av løpet og gikk sammen over mål. Ingen topptid akkurat, men godkjent for en dårlig forberedt førstereiskvinne.

Så kom det viktigste – sosialt samvær etter rennet. Etter noen timer på «marathon-fest» med sveitsisk ompa-band, ble det middag på hotellet. Utover kvelden begynte det å tikke meldinger inn på telefonen: «Støtter deg», «stå på Lise» og tilsvarende. Et besøk på Panorama fortalte årsaken til støttemeldingene. Mitt innlegg hadde trigget sterke følelser, og merkelappen jeg fikk satt på meg i motinnlegget var alt annet enn snille. Den natta sov jeg ikke bra. Var det dårlig skiteknikk eller debatteknikk som var årsaken? Romvenninna mi mente jeg var dust som hadde påslått telefon i ferien.

Dagen etter skirennet skinte sola, og Alpene viste seg fra sin beste side. Stormen hjemme føltes langt unna. Hele gjengen tok turen opp med en bratt bane til Muottas Muragl (2454 m.o.h.) hvor planen var å innta en ekstra lang lunsj med påfølgende aketur. Lunsjen var kommet et stykke ut på ettermiddagen da en hyggelig journalist fra Romsdals Budstikke ringte og ville ha min kommentar på en sak de jobbet med. Behovet for oppreisning føltes påtrengende. Lite visste jeg at fremsiden og overskriften for neste dags Budstikke var skapt. Etterpå prøvde jeg å glemme det hele. Vi sang gamle studentviser før vi akte ned til bygda.

Jeg er nordlending og er vant til storm og ruskevær. Ofte kan en lære mye av å være ute i sånt vær. Man lærer hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Viktigst av alt lærer en seg å sette ting i perspektiv, at våre provinsielle diskusjoner egentlig betyr lite i den store sammenhengen. Opphetede diskusjoner kan eskalere og vris fra sak til person, som kan ødelegge tidligere gode relasjoner. Prisen for tapt kollegialt vennskap er som regel altfor høy i forhold til det som oppnås i debatten. Det har jeg tenkt mye på de siste dagene. Derfor er jeg glad for at min kollega og jeg har blitt enige om å legge konflikten død og konsentrere oss om det som er viktigst – om hvor høgskolen skal gå.

Jeg har også tenkt mye på høgskolens omdømme, som jeg frykter er blitt skadelidende i debatten som har rast de siste par månedene. Redaktøren i Romsdals Budstikke skrev i en leder i forrige uke at det er viktig at strukturdebatten er blitt flyttet ut i det offentlige rom, og vår rektor uttrykte seg senere klokt om den akademiske ytringsfriheten. Jeg er enig at dette er viktig, men en offentlig debatt krever at vi har trent på forhånd på egen hånd, akkurat som før et skirenn. Struktursaken har fått frem motsetninger som vi skulle ha jobbet med internt før vi delte med alle rundt oss. Mangel på informasjon har ført til mer eller mindre kvalifisert synsing fra begge sider, som muligens også har skapt konstruerte fronter. Det føles tungt at jeg gjennom mitt engasjement kan ha bidratt til å påvirke skolens omdømme negativt.

Skiløpet i Sveits lærte meg at forberedelse er viktig. Ski, fysisk form og teknikk skal fungere sammen for at en skal klare å gjennomføre et langt løp med stil og med et godt resultat. Men det lærte meg også at det går an å skape et anstendig resultat uten så gode forberedelser om viljen er der, særlig om en møter noen som vil gå veien sammen med deg, som har samme mål. På samme måte tenker jeg at vi nå er kastet inn i en strukturprosess med lite trening, og hvor resultatet er fremdeles åpent. Hvor godt dette resultatet blir, uansett fusjon eller alenegang, tror jeg er avheng av at vi underveis klarer å få til gode interne prosesser i og mellom fagmiljøene. At vi går veien sammen. For vi har alle et felles mål: en fremtidig sterk høgskole i Molde.

Om ett år skal jeg stille godt forberedt til start. Da skal jeg gruse meg selv.