Denne gangen vil jeg med en gang advare mange av dere mot å lese videre, for det skal handle om sjakk.

Jeg skal forsøke å foregripe et medietrykk som kommer til å tilta i tiden som kommer. Det er nemlig bare et par uker til Magnus Carlsen skal forsvare sin VM-tittel mot russisk-ukraineren Sergej Karjakin i New York. Det gir meg anledning til å reflektere over sjakk som mediefenomen.

VM-finalen vil bli vist på NRK, og om vi skal legge erfaringene fra Carlsens to tidligere VM-finaler til grunn, kommer de til å satse relativt tungt. Matchene mot inderen Viswanathan Anand i 2013 og 2014 var en suksess, både for Carlsen og NRK. Egentlig er det jo ganske utrolig: To skarpe hjerner sitter overfor hverandre og tenker, med et sjakkbrett mellom seg. Av og til kan det gå en times tid fra det ene trekket til det neste. I omtrent halvparten av partiene tar spillerne dessuten remis uten at det en gang har vært den minste dramatikk. Det er bare unntaksvis action vi snakker om her.

Og hva mer er: De aller fleste seerne – i hvert fall når seertallene er såpass høye som de var under de forrige VM-finalene – har ingen forutsetninger for å forstå stillingene særlig dypt. De aller fleste er rett og slett bortimot helt uvitende om det de ser på, selv om de vet hvordan brikkene flyttes. Jeg, som i perioder har vært lidenskapelig opptatt av sjakk, har heller ingen forutsetninger for å forstå dybden i det som foregår, men jeg følger likevel med, så tett som hverdagen gir anledning til.

I idrett generelt har publikum heller ikke alltid så mye kunnskap om det som foregår. Men selv om mange fotballinteresserte overvurderer sin egen fotballforståelse, ser jo de fleste ganske enkelt hvilket lag som er på offensiven og skaper sjanser. I sjakk kan det foreligge kontringsmuligheter som bare en mesterspiller kan se.

NRKs TV-sendinger har tre virkemidler som avhjelper seernes kunnskapsløshet: For det første ekspertkommentatorer som begrunner de trekk som gjøres og forsøker å forklare sannsynlige veier videre, for det andre dataprogrammer som på sekunder kan regne ut hvem som objektivt sett står best, og for det tredje mer eller mindre kjente TV-fjes, som kommenterer partiet fra et menig perspektiv, et perspektiv seerne kan identifisere seg med. Det er viktig å ha noen som stiller de dumme spørsmålene.

Datamaskinens regneferdigheter resulterer i en pil som vipper fram og tilbake rundt balansepunktet på null, og dens bevegelse etter hvert trekk øver en magisk tiltrekning på mange seere. Dette til tross for at informasjonsverdien i praksis ofte er nokså begrenset: særlig Carlsens spillestil handler ofte mer om å prøve å finne et nest beste trekk enn det objektivt sett beste (som dermed gir dårligere rating fra dataprogrammet). Formålet er å gjøre situasjonen ubehagelig for motstanderen, som må løse problemene over brettet i stedet for å forlite seg på kjent teori. Et overraskende trekk øker sjansen for at motstanderen gjør feil, og det tar ikke computerne høyde for.

Disse TV-sendingene har altså vist seg å bli en suksess, stikk i strid med den moderne TV-ideologiens oppfatning av hva TV må være: Tempo, raske skiftninger, action og hyppige høydepunkter. Ingen av disse kriteriene er oppfylt i sjakk. Sjakkens popularitet setter TV-ideologien sjakk matt, vil jeg hevde.

Det er trolig (minst) tre hovedårsaker til at det likevel fungerer. For det første, og mest opplagt: Dette fenger fordi et norsk vidunderbarn er i en av hovedrollene. Det er selvsagt helt utenkelig at NRK for tre år siden ville vist en VM-duell i sjakk over tolv partier dersom det var russeren Vladimir Kramnik og ikke Carlsen som hadde vunnet kandidatturneringen i London våren 2013 (noe som var svært nære på). I idrettssammenheng (og her går vi for enkelhets skyld ikke inn på det vanskelige spørsmålet om hvorvidt sjakk er idrett) er utsiktene til nasjonal stolthet noe som i seg selv genererer interesse. Det er stoltheten over å være landsmann med Carlsen som driver oss til TV-skjermen, den samme drivkraften som i februar 2002 fikk hundretusenvis av nordmenn til å sitte oppe til langt på natt for å se OL-finalen i den besynderlige idretten curling, mellom Norge og Canada.

Den andre grunnen til at sjakk fenger, og en faktor som må fornærme alle dem som insisterer på at TV må basere seg på tempo, action og kontinuerlig dramatikk, er langsomheten. Sjakk kan som nevnt sammenlignes med curling, men delvis også med et annet konsept NRK selv har skapt, nemlig sakte-TV. Hva er fellestrekkene mellom et sjakkparti (med normal betenkningstid) og et kamera som plasseres på broa på hurtigruten eller foran på et tog på vei over Hardangervidda? Viktigst er det at man kan gå til og fra. Å se på et sjakkparti fra TV-stolen innebærer bare for de aller ivrigste at man følger hver analyse ekspertene gir. Ofte er situasjonen på brettet omtrent den samme en time senere, og seeren kan gjøre andre ting underveis. Om det er noen spenning, bygges den langsomt opp, svært langsomt. Men akkurat som sakte-TV gir sjakk seeren muligheten til å tenke lange tanker, og det er en verdifull erfaring, som imidlertid har stadig dårligere vilkår.

Det er naturligvis også en sammenheng mellom disse to faktorene: når NRKs eksperimentering med sakte-TV slo an så godt, var det ikke minst fordi scenene var hentet fra kjente og kjære norske attraksjoner, som Hardangervidda og kystlandskapet. Sakte-TV appellerte i seg selv til vår nasjonale stolthet. Det gjenstår å se om for eksempel «Den transsibirske jernbanen – time for time» vil virke like suggererende på den norske folkesjela.

I et medieperspektiv er det for det tredje gunstig at sjakk er orientert mot duellen: To aktører står mot hverandre. En 100-meterfinale i OL består for eksempel av åtte løpere, men legg merke til hvordan TV-produsentene forsøker å strippe det ned til en duell mellom to hovedpersoner (de siste par mesterskapene: Usain Bolt mot Justin Gatlin), mens de øvrige seks bare er kulisser. I sjakk er det alltid en mot en, mann mot mann, hjerne mot hjerne.

Dette åpner for at sjakkspillere også har, eller kan tillegges, en personlighet, som publikum kan la seg fascinere av eller identifisere seg med. Ofte er det ulike personligheter som møtes, noe som gjør det lett å gjøre seg opp en mening om hvem man liker best (dersom ikke svaret gir seg selv, i kraft av at den ene er nordmann). Magnus Carlsens mange forunderlige sittestillinger er i seg selv fascinerende, og det gjelder også det ofte tilsynelatende sløve blikket, og ikke minst evnen til å finne kreative forsøk i tilsynelatende helt døde stillinger.

Alt dette kan TV-kanalene spille på, og det gjør overraskende nok sjakk til velegnet TV-dramatikk. Jeg gleder meg, selv om jeg tilhører det store flertallet som liker sjakk, men som er helt uten forutsetninger for å bli god.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.