Jeg strever litt med å få åpnet døren til lokalene denne marssøndagen. Været er pent, noen få skyer og lett bris, og utsikten er som den alltid har vært – storslagen. Det er alltid noe spesielt med det første besøket på toppen av Haugen i forkant av en ny sesong.

Når jeg endelig får åpnet døra, ser jeg med en gang at noen (kanskje undertegnede, mest sannsynlig undertegnede) har glemt å slå av en av datamaskinene. Den store skjermen er nemlig fylt med et vakkert skue, hjemmelagets banner i «super slow motion» mot en velkjent bakgrunn – utsikten fra stua mi. Se bildet over. Jeg irriterer meg lett over glemsomheten, men slett ikke mye. Dette synet er vel snarere med på å skape riktig fotballfokus, et fokus som nok må sies å ha vært litt fraværende etter den siste tidens hendelser på høgskolen.

Det har nemlig blitt manifestert en usedvanlig gjennomtrekk på ledernivå i vår lokale organisasjon. Prorektorer og rektorer har kommet og gått. Samtidig utsettes vi for en noe utidig kampanje fra myndighetens side – se for eksempel Kristin Clemets syn på saken fra Khrono: Valgt rektor «halvkorrupt modell», en kampanje for å bytte ut valgt rektor med ansatt rektor. Jeg har ikke tenkt å bruke tid på den debatten, men bare henvise til hva jeg og andre har ment om den saken tidligere – se for eksempel Valgt eller tilsatt rektor – forskning eller ikke.

Det faktum at utskiftingstakten på ledernivå i universitets- og høgskole-Norge synes å være økende, er kanskje ikke veldig overraskende: det foregår faktisk store endringer i sektoren. Mange institusjoner har blitt til adskillig færre, og vi mennesker jo som kjent ikke alltid like glade i forandringer. Det faktum at endringene er store, også på ledernivå, har også aktualisert et annet problem, nemlig problemet med å få fylt lederstillinger i akademia. Statssekretær Bjørn Haugstad går i innlegget Tre forutsetninger for at rektorvalg skal ha legitimitet så vidt langt at han formulerer krav for eksempel til antall kandidater i et rektorvalg for å kunne kalle valget et valg. Valg med en kandidat vil som kjent ikke alltid oppfattes som demokratisk, så sånn sett har kanskje Haugstad et poeng.

Jeg kan  erindre fra mine år i det lokale høgskolestyret den voldsomme kulturkonflikten som oppstår hver gang næringslivsfolk kommer inn i et akademisk styre. Det er spesielt et spørsmål, som synes å bli gjentatt hver gang en ny næringslivsleder blir geleidet inn våre styrer, og som kanskje best karakterisere denne kulturkløften: Hvorfor i huleste er det ingen som har lyst til å bli rektor? Rektor har all faglig (og slett ikke ubetydelig administrativ) makt i organisasjonen, og i våre organisasjoner er topplederverv den ultimate drøm for alle ansatte. Hva er det med akademia som gjør at slike stillinger nesten aldri blir etterspurt?

Vi som kjenner sektoren forsøker oss alltid først med de tradisjonelle, og ikke alltid like gode, forklaringene. Vi er primært forskere, professorer og amanuenser, og har verken særlig kompetanse om eller interesse for lederskap. Sånn sett er en rektorjobb ikke særlig heldig karrieremessig.

Dessuten vil minimum fire års pause fra forskningen kunne bli vanskelig å ta igjen, forskningsfronten flyttes som kjent raskt. Når jobben i tillegg, i alle fall tradisjonelt, ikke er særlig bedre betalt enn den jobben man allerede sitter i, blir det vanskelig å mobilisere nødvendig interesse.

Næringslivslederne trekker litt på skuldrene, og sier: Er det så enkelt, da er det jo bare å øke lønna. Tja, responderer vi, det er dessverre ikke fullt så enkelt. I vårt system velges rektor, noe som stort sett innebærer at en avsluttet rektorperiode betyr at en må tilbake i den gamle jobben, noe som både kan bli ubehagelig (en har vent seg til et høyere forbruk), og en kan ha skapt litt god gammeldags misunnelse blant kolleger en skal tilbake og konkurrere med. Forskning krever som kjent tillit, og en «ufortjent høy lønn» som rektor i en periode er kanskje ikke det beste utgangspunktet for hyggelig og produktivt samarbeid etter at rektorperioden er over.

Næringslivslederne har selvsagt svaret klart: Problemet her er at rektorjobben dermed går på omgang, ingen rektorer tør da å ta de upopulære og nødvendige avgjørelsene, og vi må fjerne demokratiet som utvelgelsesmekanisme. Vi må selvsagt ansette rektor. Da kan rektor ta de korrekte beslutningene uten redsel for «represalier» etter utført tjeneste. Da er han eller hun uansett neppe en del av organisasjonen lenger.

På dette tidspunktet har vi gjerne gått litt lei, men må trekke fram trumfkortet i vår argumentasjon, den akademiske friheten, eller som et herværende styremedlem uttrykte det i samtale med Khrono forleden – «den såkalte akademiske friheten». Dere fra næringslivet må nok forstå at i en organisasjon av denne typen, er ikke sjefen sjef. I alle fall ikke i den forstand at sjefen kan beslutte noe som helst av strategisk karakter uten umiddelbart å bli imøtegått i både lokal, regional og (gud forby) internasjonal presse. En akademiker har en rolle som slekter på presserollen, for det er forventet at akademikeren skal bidra med forskningsformidling og faglig argumentasjon i samfunnsdebatten. Selvsagt vil ikke egen institusjon kunne skjermes mot akademisk kritikk. Faktisk bør en forvente svært mange kritiske røster mot egen, allmektig og ansatt rektor.

Jasså, respondere da gjerne næringslivslederne, for de evner i liten grad å fatte at det fins organisasjoner der uttrykte ordrer ikke følges, eller i det minste motarbeides. I pressen! Her slutter gjerne denne debatten, og ”sånn går nu dagan”, som en nordlending kanskje ville ha formulert seg.

Uansett, seriestart i den nyslåtte eliteserien nærmer seg, det blir for fristende å skifte  samtaleemne her på slutten – av erfaring fører denne typen diskusjoner lite godt med seg. Denne gangen har hjemmelaget prestert sjeldent bra i oppkjøringen. Uavgjort mot Malmö og seier (riktignok på straffespark) mot FC København burde antyde potensial mot arvefienden fra Trondheim. Trønderne har nemlig også uavgjort mot svenskene og seier mot danskene på samvittigheten denne forsesongen.

Vi ønsker, med en ikke ubetydelig optimisme, hjemmelaget all mulig lykke til i årets sesong, og lar den akademiske interndebatten ligge rolig inntil videre.

Heia Molde!

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Maren Sæbø skriver fast i Panorama.