I 1984 skrev de to kjente professorene Paul C. Nystrom og William H. Starbuck ved universitetene i henholdsvis Wisconsin og Oregon en artikkel med tittelen «Organizational Facades». Der påsto de at ledere konstruerer fasader som villeder organisasjonens interessenter, dens ansatte og medlemmer, og forskere som studerer dem.

Professorene refererer til fasader som en «falsk framside» og «et falskt, overflatisk eller kunstig utseende». Fasadene speiler normer og forventninger hos andre organisasjoner eller personer som er viktige for organisasjonen. Hensikten er altså å bli likt. Ved å legitimere sin virksomhet kan ledere redusere utenforstående sin innsikt i det organisasjonen virkelig holder på med. Fasader reduserer altså innsyn. Og redusert innsyn gir lederne makt.

Det er ikke tvil om at hensynet til hvordan vi framstiller oss som organisasjon er et viktig element i diskusjonene også i ledelsen ved HiMolde. Bakteppet er at vi konkurrerer, om studenter og ressurser fra departement, forskningsråd, næringsliv og organisasjoner. Før var det knapt slik, men nå er det avgjørende å ha en tiltalende fasade.

«Generasjon prestasjon» har nådd den norske organisasjonsverdenen, og universitets- og høgskoleverdenen. Derfor har det å pleie sin falske framside, sitt omdømme, blitt en akseptert norm. Ja, det nærmest forventes av oss. Slik kosmetisk kirurgi har fått økende aksept.

Vi tilbys å være med på kostbare (i tid) universitetsrangeringer, og siden det er flere av dem kan man alltids framheve dem man gjør det best i og har framgang i (vi har dog holdt oss unna så langt). Vi kan bli akkreditert i egne «statusklubber» for universiteter og business schools (vi har holdt oss unna det også). Myndighetene legger også til rette med liv og lyst. Det lages konkurransearenaer innen forskning, og nå også innen utdanning. For å blir verdensledende må det etableres konkurransepyramider, gjerne med Olympiatoppen som ideal. Centres of excellence og expertise og forsknings- og formidlingsprisene brer om seg og hausses opp som høythengende trofeer. Vi måles på hvor gode vi er til å skaffe eksterne (forsknings)penger og på hvor fornøyde studentene er.

Nystrom og Starbuck gjorde et poeng av at fasadeproduksjonen er størst der organisasjoners resultater er tvetydige. I sportens verden, der resultatene er utvetydige, er det vanskeligere å opprettholde fasaden. Det kan sikkert Peter Northug berette om. At tvetydigheten er stor i vår sektor, er det liten tvil om. Kvalitet har vært et «buzzord» i regjeringens reformer, men ingen har hittil kunnet definere hva kvalitet i forskning og utdanning er. Ingen vet derfor hva som måles i alt vi måles på. Og om kvaliteten øker. Men så er antakelig kvalitetsløftene våre myndigheters egen fasade. At politikerne bygger fasader, er knapt noen nyhet. En regjering, som opposisjonen, skal jo overbevise velgerne.

24 år etter at Nystrom og Starbuck introduserte fasadebegrepet i organisasjonslitteraturen, publiserte professorene Eric Abrahamson og Philippe Baumard artikkelen «What Lies Behind Organizational Facades and How Organizational Facade Lie». De studerte et fransk firma som opplevde tvetydige signaler fra eieren, et stort industrikonsern. De fant at det ikke bare var ledelsen som produserte fasader, men også avdelinger, grupper og enkeltpersoner. Fasadeproduksjonen var i det hele tatt både utbredt, dynamisk og kløktig, og fungerte effektivt til å hindre innsyn.

Effektene kunne være funksjonelle. Som når man arbeider for å leve opp til fasaden, eller får investorer til å ta sjanser de ikke hadde tatt uten fasadens «løgner». Slikt kan føre til innovasjoner. Samtidig hadde også mange dårlige investeringer vært unngått uten fasadene. Og i lys av Enron-skandalen noen år før, advarer forfatterne om at dersom ikke løgnene (fasaden) fører til sannheten, så blir det lett flere løgner og tykkere fasader. Macchiarini-skandalen ved Karolinska instituttet i Stockholm kan være en passende parallell fra vår egen sektor.

Da HiMolde opprettet Panorama for drøye to år siden var hensikten å åpne opp og vise oss fram. Vår fasade besto mye i at vi var innelukket. Kanskje ikke helt forenlig med vår samfunnsrolle? Mitt bilde av høyere utdanningsinstitusjoner var og er at vi skal være frie til å rive fasader, ikke bygge dem. Ikke slik å forstå at jeg tror det er mulig å unngå det. Det er noe dypt menneskelig i å tilpasse seg sosiale normer, for organisasjoner som for mennesker. I motsetning til det mange i dag synes å tro, skal likevel universitetet være stedet det spørsmål stilles, mer enn der de besvares. Alle er ikke like fortrolige med det, heller ikke internt. Normen om å holde konflikter internt, opptre samlet og dyrke omdømmet, har fått fotfeste også hos oss.

Jeg er likevel komfortabel med at vår frie nettavis Panorama ikke har formidlet et bilde av en polert høgskole. Jeg vil heller ha en ekte høgskole. En troverdig høgskole. En høgskole med sprekker i fasaden, slik at lyset slipper inn. I tider der alternative og falske nyheter har blitt aktuelle tema, er det viktig at høyere utdanning, slik ungdommen selv gjør det, problematiserer forventningene til oss som «generasjon prestasjon». Hvem er vi? Hvem skal vi være? Skal vi perfeksjonere forstillelsen, investere i idealbildet, eller ta sjansen på å vise fram innsiden, sårbarheten og det alminnelige? Vi er bare alminnelige mennesker vi som jobber her.

Slik Solo bare slukker tørsten, er kunnskap og kunnskapsutvikling det eneste HiMolde kan tilby. Vi sier det skal skje i en atmosfære der studentene blir sett og satt pris på. Det er en fasade vi jobber hardt for å realisere, og jeg vet at mange av våre studenter opplever det slik. Vårt tilbud formidles av lærere som selv ble oppslukt av kunnskap og ønsket om å lære mer. Og å lære fra seg. Noen er bedre lærere enn andre. Noen er bedre forskere enn andre. Noen er bedre lyttere enn andre. Og noen er bedre formidlere.

Men de jeg kjenner ønsker å oppleve studenter som lærer og utvikler seg, og som blir oppslukt at kunnskap. For det finnes knapt noe bedre enn å oppleve at unge mennesker lærer, modnes, utvikler seg og går tryggere ut i en utfordrende verden.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Maren Sæbø skriver fast i Panorama.