Vi står foran en valgkamp hvor forholdet mellom by og land blir en del av retorikken. Noen av årsakene er åpenbare, som kommunereformen og det som oppfattes som en sentraliseringslinje fra sittende regjering.

By og land, mann mot mann, heter det. Bak denne retorikken ligger et par århundrer med sentralisering og en frykt for at bygdene skal avfolkes. Men sentraliseringen betyr også at de aller fleste som bor i Oslo har aner i en bygd et sted.  Vi er ikke fremmede, eller fullstendig uten forståelse, for hvordan livet utenfor Ring 3 arter seg (siden jeg bor i Groruddalen, bor jeg for øvrig også utenfor Ring 3, men fortsatt i Oslo).

Og vi reiser tilbake i feriene. Noen av oss reiser også mellom feriene, vi har jobber som gjør det mulig for oss å ta med kontoret. Med god internettilgang kan vi koble ut av byen og jobbe på landet. Vi kommer ut av de trange byleiligheten våre, til småbruk og hus, til plass og natur. Bortekontoret mitt ligger i Måndalen i Rauma.

Dette har visst fylkeskommunen oppdaget, for når Facebook registrerer at jeg er et sted mellom Åndalsnes og Ålesund (regelmessig), så fylles veggen min av jobbannonser. Kom og jobb, sier de, og jeg er rett i målgruppa, kvinne med utdannelse med tilknytning til fylket, som fortsatt er i fruktbar alder. Akkurat den gruppen fylket mangler, og klør seg i hodet over hvordan man skal få flere av.

Så hvorfor flytter ikke bymusa på landet? Deler av svaret er jo opplagt: jeg har nettverk og kolleger i Oslo, og familien min er for det meste her. Så de mindre opplagte tingene, og det dreier seg ikke om kaffelatte, det kan man få på Åndalsnes: det dreier seg om å trives blant et større mangfold, om kollektivtilbud og kultur.

Det betyr ikke at Møre og Romsdal mangler kulturtilbud, både byene og bygdene har det. Og så er det fotball, og det er jazz, i alle fall en uke i juli. Nå er det ikke sesongboere som meg fylke eller kommune først og fremst er til for.

Men om fylkeskommunen trenger et tips, så er det spesielt en ting som gjør det umulig for en slik som meg å bosette meg for eksempel i Rauma. Det er mangel på kollektivtransport, det er kollektivtransport som ikke korresponderer eller som gjør det umulig å bevege seg etter klokken fem på ettermiddagen.

Jeg er klar over at de fleste på min alder nok kan kjøre bil, og har minst en i stallen. Men noe av det fine med å bo i by er at vi ikke trenger. Vi kommer oss både på jobb og til butikk. Og til og med til kulturevenement på kvelden helt uten å måtte passe ferjetider, planlegge korrespondanse på Vestnes, avtale overnattinger eller gå før det er slutt.

Jeg skjønner jo at befolkningsgrunnlaget ikke er der for ferje hela natta og kveldsavganger over hele fylket, men utvidet tilbud får ofte folk til å bruke det mer også. Man må kunne velge å la bilen stå. Manglende kollektivtilbudet er det som skaper mest hodebry den tida jeg bruker i fylket. Logistikken fungerer ikke.

Byluft gjør fri, sa man i middelalderen, og betydningen var åpenbar: bønder levde under føydalherrer, eller i Norge, som husmenn eller småbrukere. I byen kunne man i større grad skape sin egen vei. Byer, og storbyer som Oslo, gir fortsatt større muligheter for å forsvinne i mengden enn mindre byer eller bygd.

For mange av oss er det fortsatt en viktig egenskap ved større byer, man må kunne forsvinne litt. Verken fylkeskommunen eller kommunene kan tilby dette, men de kan helt klart legge til rette, gjennom å fortsette å satse på en mer mangfoldig kultur og åpenhet.

Men kulturtilbud fungerer altså ikke om folk ikke kommer seg til og fra. Utenom skoletid.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Maren Sæbø skriver fast i Panorama.