I vår sektor gjør folk i administrative støtte- og lederfunksjoner på mange måter en uvurderlig jobb. Spesielt synlig er det under store endringsprosesser, og de gjør den med entusiasme og engasjement.

Denne entusiasmen smitter imidlertid sjelden over på de vitenskapelig ansatte. Det som i én del av organisasjonen skaper dynamikk og energi, vil i andre deler snarere skape oppgitthet og irritasjon.

Fra høsten skal NTNU skifte ut sin digitale læringsplattform. For de flestes del innebærer det å glemme itslearning og melde overgang til Blackboard (noen av de fusjonerte studiestedene brukte Fronter, men Blackboard blir nå felles for alle). Så vidt jeg kan vurdere så langt, bygger Blackboard på et ganske annerledes prinsipp, og det er derfor satt av betydelige ressurser til opplæring av emneansvarlige og andre faglærere.

Det kommer sikkert til å gå seg til. Vi må jo lære oss dette; bruke time på time på å sette oss inn i en ganske ny måte å bygge opp emnesider på. Men vi kommer til å klare det, selv om jeg knapt tror en mulig marginal gevinst i brukervennlighet oppveier energien jeg må legge ned i å mestre plattformen.

Noen stor sak er det likevel ikke. Også tidligere har jeg erfart at plattformer som i begynnelsen kan virke kontra-intuitive og ineffektive, etter hvert håndteres med stadig større selvfølgelighet. Selv jeg pleier å fikse det. Hver gang Facebook har gjort mindre endringer i funksjonaliteten, har jeg sett at mange brukere umiddelbart blir forvirret og frustrert, noen truer sågar med å slette kontoen sin. Etter noen uker har klagene som regel forstummet. De fleste av oss er slik: det tar litt tid å lære noe nytt, men så blir vi vant til det. Slik vil det nok også bli med Blackboard (og systemet virket dessuten ikke fullt så kontraintuitivt som jeg fryktet).

Hvorvidt Blackboard kommer til å fungere bedre enn den plattformen vi har vent oss til, har jeg i utgangspunktet ingen formening om. Oppfatningene vil sikkert sprike, også i årene som kommer. Irritasjonen hos mange faglærere skyldes først og fremst all tiden og oppmerksomheten omleggingen tar, tid og oppmerksomhet som både studenter og våre planlagte publikasjoner hadde fortjent at ble viet til dem.

Men dette er bare halve historien. I andre deler av organisasjonen oppleves det jo ikke nødvendigvis slik. De som er tettere på prosjektet bærer mest sannsynlig på en oppfatning av at den dynamikken som utløses, er verdifull og gir mening både til hverdagen og til universitetet som sådan. Poenget mitt her er ikke å hevde at faglærerne har rett og at de andre tar feil, men å vise hvordan og hvorfor inntrykkene av slike omorganiseringsprosesser ofte er så forskjellige. De avhenger kort sagt av ens egen posisjon og funksjon i organisasjonen.

Denne måneden tilbys de ansatte opplæringskurs i Blackboard, for å stille godt rustet til planleggingen av høstsemesteret. Noen faglærere har allerede deltatt i pilot-emner med Blackboard. Skiftet er altså en prosess som foregår over lang tid. Beslutningen om at NTNU hadde valgt Blackboard ble kjent i februar 2016.

Fra inneværende semester har faglærerne dessuten hatt tilgang til såkalte sandkasse-emner i Blackboard, hvor vi har kunnet teste ut funksjonaliteter og hvordan man best kan bygge opp emnesider. Det er altså en godt planlagt omlegging, og faglærere har kunnet sette seg inn i det nye systemet i god tid før plattformen rulles ut for studentene. Nylig uttrykte likevel prosjektlederen skuffelse over at bare én av ti forelesere hadde testet systemet i sandkasseemnene. Fra mitt perspektiv er spørsmålet snarere hvordan noen kunne tro at faglærerne ville bruke vårsemesteret på å leke i sandkassa.

I forrige uke hadde mitt institutt sitt halvårlige heldagsseminar. Omtrent halvparten av tiden ble brukt på informasjon om Blackboard. Tre prosjektmedarbeidere var invitert, og de fortalte engasjert og levende om muligheter og utfordringer. Et stykke på vei lyktes de nok i å avdramatisere overgangen. Men en overgang blir det. Etter 10-15 år med itslearning har jo selv de tregeste blant oss begynt å mestre funksjonaliteten der, en kompetanse som nå uten videre blir verdiløs. Men som sagt; det går seg til.

Jeg fornemmet likevel ikke at den utvilsomme og oppriktige entusiasmen våre innbudte prosjektmedarbeidere la for dagen, smittet over på skeptiske professorer og førsteamanuenser. De sistnevnte ser, tradisjonen tro, med skepsis på det meste som er nytt. At bare ti prosent hadde vært inne og testet systemet, tyder som nevnt heller ikke på at dette er noe faglærerne knapt kan vente på å komme i gang med.

Ledelsen ved NTNU hadde kanskje håpet på akkurat det. Da valget av Blackboard ble kjent, ble prorektor sitert på at et nytt e-læringssystem kunne gi faglærerne ekstra energi. Jeg har en mistanke om at slik optimisme illustrerer hvor ulik virkeligheten ser ut fra et ledelses- og administrasjonssynspunkt på den ene siden, og fra et faglærer-perspektiv på den andre siden.

Ved NTNU er det nye e-læringsssystemet organisert som et prosjekt med en egen prosjektorganisasjon. Det er altså en stab som jobber med dette, fra den spede begynnelsen og frem til den nye plattformen er implementert og tatt i bruk. Jeg tviler ikke på at det genereres mye energi i en slik prosjektgruppe. Den er orientert mot et felles mål, det skjer noe hele tiden, det er stadig nye frister og milepæler som understreker at prosjektet beveger seg mot et tydelig mål. Det er dynamikk, bevegelse og fremdrift. De involverte blir optimistiske, handlekraftige og entusiastiske. Det er helt naturlig. Når jeg en sjelden gang er i godlune, kan jeg til og med unne dem det.

All denne energien har imidlertid vanskelig for å smitte over på den jevne faglærer. Vi har hverken tid eller krefter til å forholde oss proaktivt (som det heter på et språk jeg mistenker prosjektledere for å like ganske godt) til at vi får en funklende ny plattform allerede til høsten. Vi tar tak i det når vi føler at vi må, og kanskje venter vi enda litt til også. Det som for de ansatte i prosjektorganisasjonen gir mening til arbeidsdagen, er for oss stort sett heft og plunder. Det gir ikke energi, det stjeler den.

Jeg sitter ofte med en nagende følelse av at det er visse sjikt i enhver organisasjon som alltid håper at det skal skje en større omorganisering; ja, de er nærmest avhengige av det. Fusjonsbølgen har for eksempel utvilsomt også utløst mye energi på mange nivåer ved lærestedene. Et nytt organisasjonskart skal på plass, møter skal holdes; middager, reiser, arbeidslunsjer og delprosjekter. De involverte føler at de er med på å skape noe. For oss som ivaretar den daglige virksomheten ser det ganske annerledes ut. De heldigste blant oss har kunnet fortsette som før, uten at prosessene har påvirket oss i særlig grad. De mindre heldige har over nokså lang tid levd i konstant usikkerhet om innplassering og arbeidsoppgaver.

På samme måte er det med det nye e-læringssystemet. Jeg tviler ikke på at ledelsen oppriktig mener at Blackboard alt i alt var en bedre løsning enn alternativene, men jeg tror samtidig at mange syntes det var spennende med noe nytt. Kanskje de til og med pustet lettet ut over at alt ikke skulle fortsette som før. Et toårig prosjekt om nytt e-læringssystem skaper, som prorektor pekte på, energi. Endelig skjer det noe! Men altså først og fremst for dem som jobber med og i prosjektet. For oss som primært har andre ting å tenke på, oppstår også her det motsatte: Vi skyver på ting så lenge som mulig fordi vi har de vanlige arbeidsoppgavene å ivareta, og så blir det ekstra tungt og ressurskrevende når vi tross alt må gå i gang.

Dette er høyst ulike arbeidskulturer og tenkemåter som på en eller annen måte er nødt til å samvirke i en organisasjon. Det mange faglærere ønsker seg aller mest, er å videreutvikle forskning, studieprogrammer og emneplaner ut fra faglige vurderinger, uten kontinuerlig å måtte involvere oss i eller forholde oss til store organisasjonsendringer og andre omlegginger, omlegginger som er vår kjernevirksomhet uvedkommende. Da får vi konsentrert energien rundt det vi oppfatter som det viktigste. For sjiktet som nå har spennende dager fordi det hele tiden er store og omfattende prosesser på gang, er dette nærmest en dystopi.

Det er de endrings- og prosjektorienterte som er på lag med tidsånden. Status quo er i ferd med å bli et skjellsord i sektoren. Vi faglærere får bremse når vi kan og mer eller mindre motvillig lære oss de administrative systemene vi blir pålagt å lære.

Men ikke tro at en ny e-læringsplattform gir oss mer energi.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Maren Sæbø skriver fast i Panorama.