De siste årene har landskapet innenfor høyere utdanning gjennomgått store endringer. Vi har fått færre og større utdanningsinstitusjoner.

Av OTTAR OHREN, tidligere dekan ved Høgskolen i Molde.

Det har skjedd gjennom en rekke fusjoner i universitets- og høgskolesektoren i hele landet. Den beslutningen som nok skapte størst dynamikk i sektoren var NTNU sitt vedtak om å fusjonere med høgskolene i Gjøvik, Ålesund og Sør-Trøndelag i januar 2015. Dette fusjonsvedtaket – som nok overrasket mange – hadde direkte påvirkning på pågående fusjonsdiskusjoner både i Møre og Romsdal, Hedmark, Oppland og i Nordland.

Fusjonsbølgen
Strukturendringene de siste årene må med rette kunne kalles en fusjonsbølge. Fra 1.1.2016 skjedde følgende:

• Høgskolen i Gjøvik, Høgskolen i Sør-Trøndelag og Høgskolen i Ålesund ble fusjonert med NTNU. NTNU ble med denne fusjonen landets største universitet.
• Nord universitet ble etablert ved at Universitetet i Nordland fusjonerte med Høgskolen i Nord-Trøndelag og Høgskolen i Nesna.
• Høgskolen i Narvik (som inntil det siste var en aktuell fusjonspartner for NTNU) og Høgskolen i Harstad ble fusjonert inn i Universitet i Tromsø.
• Høgskolen i Sørøst-Norge ble etablert gjennom fusjon mellom Høgskolen i Buskerud og Vestfold og Høgskolen i Telemark.
• VID vitenskapelige høgskole ble etablert gjennom fusjon av fire private høgskoler (Haraldsplass diakonale høgskole, Høgskolen Betanien, Diakonhjemmet høgskole og Misjonshøgskolen).

Og fra 1.1.2017 fikk vi to nye høgskoler:

• Høgskulen på Vestlandet ble en realitet gjennom fusjon av Høgskolen i Bergen, Høgskolen i Stord/Haugesund og Høgskolen i Sogn og Fjordane.
• Høgskolen i Innlandet ble etablert gjennom fusjon av Høgskolen i Lillehammer og Høgskolen i Hedmark.

Høgskolen i Stord/Haugesund (HSH) var i en tid i fusjonsforhandlinger med Universitetet i Stavanger, men disse forhandlingene brøt sammen. Det var derfor lett for HSH å si ja til invitasjonen fra Høgskolen i Bergen om å etablere en ny høgskole på Vestlandet. I Sogn og Fjordane måtte det et rektorskifte til for at høgskolen tilslutt ble med i Høgskulen på Vestlandet (og sa nei til fusjonsinvitasjonen fra Volda). Etter rektorskifter ved høgskolene i Lillehammer og Hedmark fant disse fort ut at det var fornuftig å bygge videre på det arbeidet som var lagt ned i prosjektet Innlandsuniversitetet. Det gikk deretter ganske raskt å få etablert Høgskolen i Innlandet.

I tillegg til disse «store» fusjonene har det skjedd noen mindre innfusjoneringer i sektoren. NIBR (Norsk institutt for by- og regionforskning) og SIFO (Statens institutt for forbruksforskning) ble innlemmet i Høgskolen i Oslo og Akershus fra 1.1.2016. Universitetsstudiene på Kjeller (UNIK) ble fusjonert med Universitetet i Oslo som et nytt institutt ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet fra 1.1.2017 og  Kunst- og designhøgskolen i Bergen fusjonerte med Universitetet i Bergen fra samme tidspunkt.

I vårt fylke brukte både Volda og Molde mye tid på å forsøke å etablere en alliansemodell sammen med Høgskolen i Lillehammer. Det vil si en samarbeidsform uten fusjon. Modellen var inspirert av Sparebank1-gruppens organisering. Men departementet mente at denne organiseringen ikke svarte på høgskolenes utfordringer og satte foten ned for dette. Nå står altså både Volda og Molde alene tilbake i et fullstendig nytt universitets- og høgskolelandskap.

Det nye landskapet
Størrelsen på de statlige institusjonene innen høyere utdanning er vist i figur 1 og 2 nedenfor. Kunst-, musikk- og designutdanningene i Oslo og Samisk høgskole er utelatt i denne oversikten. Figurene viser antall registrerte heltidsstudenter og antall ansatte (i årsverk) som er rapportert inn høsten 2016.

De fire minste institusjonene, både med hensyn på studenttall og ansatte i denne oversikten, er Norges Handelshøyskole (NHH), Norges idrettshøgskole (NiH), Høgskulen i Volda og Høgskolen i Molde. Høgskolen i Molde er minst mhp antall ansatte og nest minst målt etter studenttall.

Størrelse er imidlertid ikke alt. Det er fullt mulig å produsere god kvalitet og tiltrekke seg gode studenter selv om man er en liten institusjon. Både NHH og NiH er eksempler på det. De hadde i 2016 over fire søkere per studieplass, mens Volda og Molde hadde hhv 1,6 og 1,7. Gjennomsnittlige karakterpoeng for opptak ved NHH og NiH var i 2016 hhv 51 og 45 poeng. Tilsvarende tall for Volda og Molde var 38 og 37 poeng.

NIFU-rapporten
Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) har gjennomført en utredning om aktuelle fusjonsalternativer for Høgskolen i Molde[1]. I rapporten peker de på at fortsatt alenetilværelse ikke er umulig, men vil være ytterst krevende:

«De omfattende strukturendringene i sektoren vil etter vår vurdering også føre til en skjerpet

konkurransesituasjon. Dels kan dette gjelde studenttilgangen; blant en del kommende studenter vil det trolig bli oppfattet som mer attraktivt å studere ved et universitet. Dels kan det også få betydning for fremtidig rekruttering av vitenskapelig ansatte til høgskolens fagmiljøer, idet det for mange trolig vil være mer attraktivt å arbeide i et større fagmiljø ved et universitet.»

Videre peker NIFU på kravene i den nye studiekvalitetsforskriften:

«De nye rammebetingelsene fører imidlertid til at høgskolene kommer i en mer krevende ressurssituasjon, og vår vurdering er at dette medfører betydelig risiko for en stagnerende utvikling fremover.»
NIFU støtter departementets utsagn om at høgskolen «er under kritisk størrelse gitt porteføljen av studietilbud». De peker på at det må tilføres mer resursser til doktorgradsutdanningene dersom disse skal oppfylle kravene til antall uteksaminerte doktorander pr år. Det må også foretas en kritisk vurdering av enkelte masterstudier for å sikre at disse oppfyller kravene til tilstrekkelig professor- og førstekompetanse blant fagpersonalet. Fortsatt akkreditering som vitenskapelig høgskole avhenger av at doktorgradsutdanningene leverer både på volum og kvalitet. NIFU vurderer en eventuell fusjon med NTNU slik:

«Vår samlede vurdering av fusjon mellom Høgskolen i Molde og NTNU er at dette alternativet åpner for vesentlige muligheter for Høgskolen i Molde, og at mulighetene er mer tungtveiende enn de ulempene som kan melde seg.»

Søkertallene fra Samordna opptak (SO) hadde i år en gledelig økning for Høgskolen i Molde. Men hvis en ser litt bak totaltallene vil en oppdage at økningen ene og alene skyldes nye studietilbud. Søkertallene til de eksisterende studiene ved høgskolen hadde totalt sett en nedgang på 2,7 %. Søkertallene til lokalt opptak (masterstudier og videreutdanninger) endrer ikke dette bildet. I 2016 var søkertallet via SO omtrent som året før (-0,2 %) og i 2015 var det en nedgang på nesten 3 %. Dette viser at risikoen for en «stagnerende utvikling fremover» slik NIFU beskriver det, på ingen måte kan avfeies.

Utdanningsprofilutvalgets rapport
De nevnte utfordringene medfører at Høgskolen i Molde, ved fortsatt alenegang, enten må velge å bruke ressurser på å utvide studieporteføljen (for å opprettholde eller øke studenttallet) eller til å styrke doktorgradsutdanningene og underliggende masterstudier (for å opprettholde status som vitenskapelig høgskole). Og departementet – og NIFU – mener at høgskolen allerede er «under kritisk størrelse gitt porteføljen av studietilbud».

Rapporten fra utdanningsprofilutvalget[2] tyder på at høgskolen vil velge å prioritere bredde i studietilbud framfor økt satsing på doktorgradsutdanningene. I rapporten forutsettes det

«at det også i framtiden skal være minst like stor og variert aktivitet som i dag ved det som nå er Høgskolen i Molde».

Ingen spissing altså, slik både departementet og NIFU mener er nødvendig for å tilfredsstille de nye akkrediteringskravene. Og lenger ute i rapporten (side 6) uttrykkes det at status som vitenskapelig høgskole ikke lenger oppfattes som svært viktig:

«Selv om det er ønskelig å beholde vitenskapelig høgskole akkrediteringen (dersom HiMolde forblir autonom) spesielt av hensyn til utenlandske søkere, så har ikke utvalget lagt vesentlig vekt på dette.»

Dersom Høgskolen i Molde skulle miste akkrediteringen som vitenskapelig høgskole, vil den framstå som svekket i forhold til de nye institusjonene. Høgskolen blir sannsynligvis også mindre attraktiv som internasjonal samarbeidspartner. At utvalget ikke har «lagt vesentlig vekt på dette» er svært overraskende. Resten av høgskole-Norge tenker annerledes.

«Alle» blir universiteter
De nye fusjonerte høgskolene satser alle på å bli akkreditert som universitet. Noen på kort og noen på lengre sikt. Høgskolen i Sørøst-Norge og Høgskolen i Oslo og Akershus har allerede sendt søknad om universitetsakkreditering. Høgskolen i Innlandet planlegger å sende søknad i 2018. Også Høgskulen på Vestlandet har klare universitetsambisjoner. Og departementet støtter de fusjonerte institusjonene med betydelige ekstra midler (SAKS-midler).

Om ikke mange år vil de statlige institusjonene for høyere utdanning i Norge nesten utelukkende bestå av universiteter. I tillegg vil vi ha noen få vitenskapelige høgskoler (kunst- , musikk- og designutdanninger i Oslo + NHH og NiH). Og så vil det trolig være fire statlige høgskoler igjen (Høgskolen i Molde, Høgskulen i Volda, Høgskolen i Østfold og Samisk høgskole). I dette nye institusjonslandskapet vil det være svært krevende for en liten statlig høgskole å konkurrere om studenter, fagpersonale og eksterne forskningsmidler, for å nevne noe. Det er ikke sikkert det er umulig, men risikoen for en fortsatt «stagnerende utvikling» er betydelig. Det er derfor å håpe at de samtalene enkelte fagmiljø har hatt mot NTNU om ikke altfor lang tid kan resultere i konkrete fusjonsdrøftinger.

[1] Høgskolen i Molde i det nye institusjonslandskapet. Fusjon eller fortsatt selvstendighet?
NIFU, Rapport nr 2016:34.

[2] HiMolde2025. Rapport fra utdanningsprofilutvalget, 22.03.2017