Du har kanskje møtt dem ved Høgskolen i Molde du også? Som lærer, medstudent eller gjennom ditt arbeid i studieadministrasjonen. Eller som en av dine bekjente.

Jeg tenker på disse studentene med lang erfaring fra yrkeslivet, mens som likevel fremdeles er unge og har et imponerende pågangsmot. En fantastisk lærevilje. Gjerne med full jobb og familie. Svært ofte kvinner. Jeg skriver ikke om majoriteten av studentene våre, for de er fremdeles unge. Men opp gjennom årene har det blitt mange av unntakene, og det dukker stadig opp nye. Særlig på masterstudiene. Studenter som er familiarisert. De har slått rot i regionen, men de vil gjerne vil ta mer utdanning. Kanskje en annen utdanning. De vil kvalifisere seg til nye jobber. Nye utfordringer.

Spørsmålet om struktur i høyere utdanning handler om disse studentene også. Fordi mange av dem neppe hadde bygget på utdanningen sin med en bachelor- eller mastergrad – og ja, jeg kommer i farten på flere med doktorgrad også – om det ikke lå en høgskole i nærheten.

Så er det også en del av bildet at flere av dem ikke greier å fullføre på normert tid, eller at de hopper av med 90 studiepoeng, uten å ha fullført masteroppgaven. I tillegg til jobben blir det for tøft, eller det blir for vanskelig å organisere tiden med familie, jobb og egen forskning. Det er flott for studentene, for arbeidsgiverne deres og regionen at de får økt kunnskap gjennom kurs på mastergradsnivå, men i Database for statistikk i høyere utdanning ser det ikke så pent ut. Gjennomføringstiden går opp, og gjennomføringsprosenten ned. Ikke bra, sier de i departementet. Her har landet et problem! Sier de som ikke kjenner studentene, arbeidsgiverne deres eller regionen.

Det foregår i dag en strukturreform i høyere utdanning. Regjeringen ønsker langt færre høgskoler og vil derfor ha fusjoner. I Nord-Norge har man allerede lyktes. Der vil det sannsynligvis snart bare være to institusjoner. I Midt-Norge dominerer nå NTNU. På Østlandet blir høgskolene i Buskerud, Vestfold og Telemark kanskje Universitet i Sørøst-Norge. Universitetet i Agder består, mens Vestlandet og det indre Østlandet så langt ikke har gitt regjeringen det svaret den ønsket seg. Høgskolen i Molde er en av de institusjonene Kunnskapsdepartementet gjerne skulle ha fusjonert.

Hva har strukturreformen med de voksne studentene å gjøre? Jo, spørsmålet er hvilke utdanningstilbud regionene vil ha i framtiden hvis det som i dag er høgskoler i regionene skal fusjoneres inn i større universitet. Hvis det skulle skje, vil vi da ved campus Molde kunne gi disse studentene et like godt tilbud som i dag? Jeg er redd svaret er nei. Jeg er redd vi da har mindre å tilby blant annet voksne, i et fylke der kvinneunderskuddet er satt på dagsorden som et alvorlig problem. Hvorfor?

I alle organisasjoner er det mange gode (for)mål. Som regel mer enn det er ressurser til. Det fører til kamp om ressursene. Høgskoler og universiteter er delvis resultatfinansiert, noe som betyr at institusjonene helst vil investere ressursene der de får mest igjen for dem i form av studiepoeng (eller forskningsprosjekter). Det tryggeste er da å prioritere studier med stor søknad og studiepoengsproduksjon. I et stort universitet med regionale campus vil en ut fra slike hensyn forsyne disse med de utdanningene som har et akseptabelt antall studenter, eller som av spesielle årsaker (f.eks. behov for praksisplasser) må spres regionalt. Det er sannsynlig at disse utdanningene stort sett er på bachelornivå. I dag utgjør bachelorstudentene om lag 50% av studentmassen i Norge. Masterstudentene utgjør 16% (Kunnskapsdepartementets tilstandsrapport 2015). Det er altså langt flere studenter på bachelornivå enn på høyere nivå, og utfordringen med praksisplasser er også størst på dette nivået. Når volum er et sentralt parameter er sannsynligheten stor for at det store universitetet helst ikke vil bygge opp masterprogrammer med usikker søkning ved regionale campus. Bachelorprogrammer er tryggere, mer økonomisk og mer praksisorienterte.

Men vil ikke universitetene ta regionale hensyn? I motsetning til Stortinget er ikke styret ved et universitet sammensatt for å skape balanse mellom regioner. Selv om departementet oppnevner fire av 11 representanter i et universitetsstyre og derigjennom kan ta regionale hensyn, så utgjøres styrets flertall av valgte ansatte og studenter.

Sjansen for at den regionale campusen, med relativt få ansatte og studenter, skal bli like godt representert i styrene som den sentrale campusen er mikroskopisk. Hvis styret skal ta spesielle regionale hensyn på tvers av de økonomiske må det politiske føringer til. Det er vanskelig å se for seg at departement og Storting skal begynne å overstyre universitetets eget styre i enkeltsaker.

Et argument for at et universitet skal velge å bygge opp (eller vedlikeholde) høyere grader og forsking ved en regional campus er at campusen allerede har en særegen og høy kompetanse. Et viktig spørsmål i denne sammenhengen er hvor stedbunden denne kompetansen er. Hvor avhengig er den av et knippe personer på campusen, og hvor flyttbare eller erstattelige er disse? I vår sektor kan slik kompetanse flyttes over tid, noe som blir særlig aktuelt om den ikke støttes av god studenttilgang på campusen. Og da snakker vi ikke bare om studenttilgang på bachelornivå. Slike miljø vil kreve både master- og doktorgradsutdanninger.

Når samfunnsøkonomer anbefaler at staten bruker virkemidler som Innovasjon Norge, SIVA, Forskningsrådets regionale forskingsfond osv. for å stimulere innovasjon og utvikling i regionene, er det ut fra resonnementet om at markedet selv underinvesterer i regional innovasjon, forskning og utvikling. Fordi prisen, risikoen for å mislyktes, er for høy. For å hindre underinvestering og underutvikling er politiske grep nødvendig.

Mens mange av profesjonsutdanningene opprinnelig ble startet av private med veldedige formål (Sykepleierhøgskolen i Molde ble f.eks. etablert av Nasjonalforeningen for folkehelsen), var etableringen av distriktshøgskolene på 1970-tallet et slikt politisk grep. Ideen var at arbeidslivet i regionene (den gangen var ikke begrepet «distrikt» like belastet som i dag) skulle få bedre tilgang til utdannet arbeidskraft. I dag er ikke behovet 1- eller 2-årsstudier, som det var den gangen, men i økende grad lengre studier og studier på masternivå. Det politiske grepet regjeringen nå foretar virker i motsatt retning. Gjennom å skape store institusjoner vil staten i mindre grad kompensere økt underinvestering i kunnskapsoppbygging i regionene.

Hvordan kan så en liten høgskole ta risiko som et universitet ikke vil ta? Vil ikke vi også prioritere bachelorutdanninger? Historien viser at vi har tatt og tar risikoen med å utvikle tilbud på høyere nivå. En viktig forklaring er det som kalles akademisering. Fordi våre ansatte ønsker å kvalifisere seg videre gjennom forskning, ønsker de også å gi utdanningstilbud på høyere nivå. Det er mer utviklende, og gjennom master- og doktorgradsutdanninger bidrar også studentene med forskning. Når effekten for regionen er god, er dette såkalt vinn-vinn. Akademiseringsmekanismen gjør seg naturligvis gjeldende også på universitetet, men som nevnt har universitetet få insentiver til å dyrke det samme ved den regionale campusen. Argumentet om at universitetet vil styrke kompetansen i regionene kan gjelde i enkelttilfeller, men generelt er det relativt svakt.

Sjansen for at den voksne studenten i framtida skal finne et mastertilbud, ja kanskje også et doktorgradstilbud, ved det som i dag er en selvstendig høgskole utenfor de store byene vil derfor bli redusert ved en fusjon. Verken departementet eller de lederne som i dag vedtar fusjonene kan garantere at dette ikke blir tilfellet. Uansett hva de lover i dag, om 5-10 år er det ikke de som bestemmer lenger. Sjansen er derimot stor for at både de økonomiske lovene og beslutningsstrukturen ved universitetene vil virke omtrent som i dag.

Resonnementene ovenfor gjelder naturligvis ikke bare voksne studenter og masterstudier. Kjernen er at man på regionale campus vil miste beslutningsmyndigheten som i dag gjør oss i stand til å utvikle tilbud som tjener regionen. Dette er grunnen til at Høgskolen i Molde arbeider for modeller som også i framtiden kan ivareta høgskolens regionale rolle.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.