Lenge har det vært stille, men nå er den over oss igjen. Struktursaken. Høgskolen i Molde har vært prinsippfaste i forhold til å følge et selvstendighetsspor, mens mange, deriblant våre naboer, har valgt å gå inn i fusjoner.

Av LISE LILLEBRYGFJELD HALSE, førsteamanuensis ved HiMolde

Selvstendighetssporet ble tilsynelatende satt til side da alliansealternativet kom opp som et forsøk på å møte Kunnskapsdepartementets iver etter å slå sammen institusjonene i sektoren. Nå har vi endelig fått svaret fra Kunnskapsdepartementet, som sier at den foreslåtte alliansen ikke møter utfordringene i forhold til kvalitet på utdanning og forskning i sektoren.

LES MER: KD sier nei til den foreslåtte høgskolealliansen

Utfallet var ikke overraskende for mange av oss, heller ikke for rektor Hallgeir Gammelsæter kunne vi lese i Panorama. Noe mer overraskende var det å lese at han regner med å få lov til å fortsette langs selvstendighetssporet, som høgskolen nå synes å være tilbake på. Dette til tross for at høgskolens eier, Kunnskapsdepartementet, ved flere anledninger har bedt institusjonene innen høyere utdanning om å se seg om etter mulige fusjonspartnere, og uttalt at ingen små skal stå alene.

Nå er det jo mulig å håpe på at departementet var fornøyde med sitt verk, de har tross alt klart å fusjonere de fleste, og vi står igjen med et utdanningskart hvor slike som Høgskolen i Molde er blitt en sjelden art. Det går an å håpe på at slike unike arter vil kunne bli fredet. Det kan hende det er et slikt håp som ligger bak rektors uttalelse i Panorama. Det er imidlertid vanskelig å tolke svaret fra departementet om alliansemodellen i den retning.

Isaksen skriver at regionale behov «ikke er avhengig av små, autonome enheter, men kan ivaretas og styrkes gjennom større konstellasjoner». Jeg klarer ikke å lese dette på noen annen måte enn en klar beskjed om at høgskolen ikke kan stå alene, men må se seg om etter en fusjonspartner. Avslutningsvis skriver Isaksen i brevet at «departementet vil stå til høyskolenes disposisjon når det gjelder alternative måter til å møte strukturmeldingens utfordringer på», og at han «forventer at høyskolene viser initiativ i den videre prosessen».  Kunnskapsdepartementet har tidligere signalisert at selvstendighet ikke er et alternativ i forhold til dette.

I strukturprosessen har departementet lagt vekt på frivillighet i fusjonsprosessene, som har resultert i det kartet vi har i dag, hvor HiMolde ligger på en øy omgitt av NTNU i Trondheim og Ålesund. Ønsket om frivillighet kan innebære at vi får lov til å stå alene, som har vært høgskolens primære mål. Men hva vil det i tilfelle innebære for HiMoldes fremtid?

Vi kan finne tydelige signaler i forslaget til nye retningslinjer for kvalitet i høyere utdanning på regjeringens hjemmeside, som for øyeblikket er ute på høring. Den forteller at det kan bli svært utfordrende å stå alene som mindre vitenskapelig høgskole eller høgskole, og samtidig beholde eksisterende doktorgradsprogram og et variert utvalg av mastergradsprogram.

HiMoldes fremtid som akademisk institusjon på høyt nivå, med stor betydning for regionens kompetansegrunnlag, avhenger derfor at vi nå tar signalene fra Kunnskapsdepartementet på alvor. Med basis i de spisse og internasjonalt kjente fagmiljøene som høgskolen besitter, blant annet innen logistikk, må vi tilnærme oss relevante fagmiljø hos andre institusjoner for å utforske mulighetene for felles synergi og styrking av regional kompetanse gjennom fusjon.

Da er ikke strukturprosessens restetorg nødvendigvis riktig sted å lete.