Christine Meyer måtte gi seg. Men hva var hennes ambisjoner for SSB uttrykk for?
Uttrykket «den lange marsjen gjennom institusjonene» skal visstnok stamme fra den italienske filosofen og sosialisten Antonio Gramsci. Han var opptatt av hvordan venstresiden bare kunne fravriste borgerskapet dets ideologiske hegemoni ved å endre dypstrukturene, de som handler om dominerende kultur, språk og forestillinger i sentrale samfunnsinstitusjoner. Siden ble uttrykket knyttet til Rudi Dutschke, en av ideologene bak det tyske studentopprøret i slutten av 60-årene.
På deler av høyresiden har det lenge eksistert en oppfatning av at ungdomsopprøret faktisk lyktes i sitt forsett. 68-erne har i dette perspektivet endret for eksempel familie- og skoleinstitusjonen på grunnleggende måter. Også kriminalomsorgen (bare ordet kan få en del høyreorienterte til å fnyse) er påvirket av dette tankegodset. Kulturradikalismen har kastet om på alle forestillinger om kulturelle hierarkier.
I Skandinavia ble disse kulturelle endringsprosessene ledsaget av en prosess hvor nye kunnskapsregimer også erobret flere av de tradisjonelle profesjonene innen politikk, arbeidsliv og økonomi. Den såkalte norske modellen lar seg vanskelig definere entydig, men blant elementene som ofte nevnes er det inntektspolitiske samarbeidet mellom myndighetene og partene i arbeidslivet, en relativt raus velferdsstat og forholdsvis små lønnsforskjeller. Det var nokså bred aksept for at arbeidslivets regulering er et politisk spørsmål. Summen av disse institusjonelle løsningene har blitt begrepsfestet på mange ulike måter. Historikeren og politikeren Berge Furre kalte det den sosialdemokratiske orden.
Den konservative motstanden mot kulturradikalismen består i at den gjennom erobringen av institusjoner som familie, skole og kultur nettopp har endret samfunnets dypstrukturer. Den har kastet om på maktforholdene gjennom å etablere nye rammer for hva vi tar for gitt og hva vi vurderer som rimelig og urimelig; som riktig og galt. Da er det ikke nødvendigvis så interessant hvem som sitter på ministerpostene, for institusjonene har et minimum av autonomi som ikke uten videre lar seg utfordre politisk.
På samme måte er det med sosialdemokratiets institusjoner. Det inntektspolitiske samarbeidet, teknisk beregningsutvalg og tariffavtalene mellom partene i arbeidslivet er blitt en integrert del av den såkalte norske modellen. Ordningene hviler i en viss forstand på implisitte premisser om hvordan det gode og rettferdige samfunn er organisert. Å endre dette er en langsiktig jobb. Det kan ikke gjøres i en håndvending av en hvilken som helst arbeids- eller finansminister. Det har flere fått erfare, også moderniserte sosialdemokrater.
SSB er, med rette eller urette, forstått som en av nøkkelinstitusjonene i denne modellen. De har levert nøkkeltall til det inntektspolitiske samarbeidet og har tradisjonelt hatt et tett forhold til Finansdepartementet og til Institutt for samfunnsøkonomi på Blindern, så tett at disse institusjonene av og til har fått betegnelsen jerntriangelet.
Utnevnelsen av Christine Meyer som direktør og øverste leder i SSB i 2105 ble derfor sett på som et uttrykk for at høyresiden omsider hadde lest sin Gramsci. Det gjaldt ikke bare å erobre det politiske maktapparatet, men også institusjonene rundt, hvor ideer utformes og hegemonier etableres. Meyer kom fra stillingen som konkurransedirektør og var siviløkonom. Når SSB skulle i støpeskjeen i forbindelse med en (påstått) nødvendig omstilling, var det kanskje mulig å forme byrået i en mer liberal-konservativ ånd? Det sosialdemokratiske jerntrianglet representerte i dette perspektivet et kunnskapsregime som skulle utfordres.
Denne ambisjonen om å slå tilbake et sosialdemokratisk eller venstreliberalt hegemoni kom ikke med dagens regjering. I Sverige, et annet land sterkt preget av den sosialdemokratiske orden i etterkrigstiden, ble den høyreorienterte tankesmien Timbro etablert så tidlig som i 1978. Civita i Norge, etablert i 2003, er en lignende organisasjon. Disse organisasjonenes mål har vært å kritisere den sosialdemokratiske orden fra et markedsliberalt perspektiv. De fulgte Gramscis oppskrift: makt handler ikke bare om posisjoner, men også om å endre diskursene om samfunn, stat og marked.
Hvor treffende denne lett konspiratoriske forståelsen av SSB-historien er, har jeg ikke grunnlag for å si noe sikkert om. Det kan godt tenkes at Meyer fikk jobben av langt mer pragmatiske årsaker. Symbolsk var det imidlertid viktig at hun kom fra Bergen og NHH, ikke fra jerntrianglet. NHH-miljøet hadde lenge før Meyers tid vunnet betydelig innflytelse på en del felt, for eksempel spilte det en nøkkelrolle i den markedsliberale dereguleringen av energimarkedet i 1990. Men overfor jerntrianglets sentrale institusjoner var det bom stopp fram til Meyer.
Men Meyer måtte gi opp. Hennes avgang var en avklaring, men nå har kampen om den hegemoniske fortellingen om hva som egentlig skjedde startet. Meyers budskap er at Finansdepartementet truer SSBs uavhengighet. En SSB-leder kan ikke være avhengig av departementets eller ministerens tillit, mener hun.
SSB har mange oppgaver, som ikke umiddelbart er lett forenlige. På den ene siden skal de levere tallgrunnlag for helt sentrale prosesser i samfunns- og arbeidsliv. På den andre siden er det også en forskningsorganisasjon, med de krav det stiller til at forskningsresultatene kvalitetssikres – det vil si fagfellevurderes – før de publiseres. Når Meyer insisterer på uavhengighet, sikter hun ikke nødvendigvis til at byrået selv skal avgjøre om og hvordan de skal levere premissene for samfunns- og arbeidsliv. Sannsynligvis handler det vel så mye om selve avveiningen mellom forskning og statistikkproduksjon. Hun ville spisse forskningsavdelingen mot de delene av miljøet som i størst grad har bidratt med fagfellevurderte publikasjoner. Det hun ikke kunne akseptere, var at hennes handlingsrom i disse strategiske prosessene ble innskrenket.
Meyer er siviløkonom og professor, og har som forsker blant annet vært opptatt av endringsledelse. Dette er et fag som henter sin legitimitet fra det sosiologen Anthony Giddens kaller institusjonell refleksivitet: Moderne organisasjoner evaluerer seg selv og sine omgivelser kontinuerlig, i jakt på nye måter å gjøre ting på, og i visshet om at verden er i stadig raskere endring. Dagens metoder er utdaterte i morgen, derfor må arbeidsmåter og organisasjonsstrukturer holde tritt. Man må alltid være i forkant og aldri slå seg til ro med status quo.
Meyer kom til en organisasjon hvor behovet for modernisering og endring var erkjent og allerede på plakaten. Det var trolig en drømmejobb for en med hennes kompetanse og interessefelt. Selv mener hun nok at endringene hun foreslo, blant annet ved å slanke forskningsavdelingen, ikke var spesielt dramatiske.
Men som jeg har pekt på tidligere i denne spalten, skaper slike omstillingsprosesser ofte motstand, ikke minst i offentlige forskningsorganisasjoner. Det betyr ikke nødvendigvis at Meyers ambisjoner var illegitime, men det illustrerer hvordan ledere med store ambisjoner om å sette fotavtrykk etter seg i offentlige organisasjoner, blir stilt overfor en uvilje de ofte ikke alltid forstår bakgrunnen for.
Merk at Meyers frykt for SSBs uavhengighet først og fremst ser ut til å være knyttet til ledelsens uavhengighet. Forskerne og statistikerne i organisasjonen blir jo ikke mer uavhengige av at lederen får utvidet handlingsrom, snarere tvert imot. Selv om utviklingen i de fleste forskningsinstitusjoner går i retning av at topplederne får økt makt, er det likevel rester av demokrati og kollegiale beslutningsprosesser der, som motsetter seg vår tids toppledelsesideologi.
Spørsmålet er likevel i hvor stor grad det var denne motstanden bidro til at Meyer måtte gi opp. En god del tyder på at hennes ideologiske motvilje mot innvandringsregnskap, og degraderingen av den mest framtredende forskeren på dette feltet, var avgjørende for at finansministeren til slutt satte foten ned for Meyers utålmodige endringsiver.
De som nå vil marsjere gjennom institusjonene og forandre dem fra høyre, er nemlig dypt splittet: Meyer kommer fra en høyreliberal tradisjon, som prediker markedets velsignelser, men også livsstils- og innvandringsliberalisme. De vil bygge ned den sosialdemokratiske orden, men omfavner kulturradikalismen. For den mer konservative fløyen er hovedsaken å gjenreise tradisjonelle institusjoners autoritet og nasjonens enhet, og å motarbeide globaliseringen.
Mange i den sistnevnte leiren reagerte først når Erling Holmøy ble omplassert fra forsknings- til statistikkavdelingen. Hvor stor betydning dette hadde for at Meyer måtte gå er som nevnt usikkert, men det bør mane til ettertanke dersom det var avgjørende. I så fall var det jo ikke mostanden mot Meyers endringsledelse som (midlertidig) stoppet prosessen, men globaliseringsskeptikernes kulturkamp.
Dette er vel og merke ikke en påstand om at denne kulturkampen er illegitim. Men hvis Meyers versjon av hva som skjedde er riktig, hadde hun hatt gode forutsetninger for å lykkes med en nokså radikal omorganiseringsprosess om ikke innvandringssaken hadde kommet i spill. For vår tids ledere i offentlig sektor er det muligens en god nyhet. For oss som er opptatt av demokrati og kollegialitet i FoU-sektoren maner det til ettertanke.
–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Anne Cecilie Rinde er spaltister i Panorama.