Blant mange offentlig ansatte hersker det en oppfatning om at institusjonene de arbeider i, på en del områder beveger seg i feil retning.

Misnøyen skyldes ofte en blanding av tre beslektede forhold: for det første lederrollers triumf over profesjonskompetanse, for det andre rapporterings- og kontrollbyråkrati og for det tredje bruk av eksterne konsulenter og rådgivere som mangler eller ignorerer kunnskap om organisasjonene de gir råd til.

I personlige samtaler eller skriftlige henvendelser har jeg rett som det er mottatt resignerte eller sinte meldinger fra ansatte i blant annet politi, helsesektor, offentlig forvaltning og skole. Felles for det store flertall er at de ikke ønsker å ytre kritikken offentlig, og om jeg tar utgangspunkt i deres historier når jeg fra tid til annen skriver noe kritisk om dette, blir jeg ofte innstendig bedt om å anonymisere så mye at det blir umulig å føre kritikken tilbake til dem.

Det finnes selvsagt unntak, som for eksempel læreren Simon Malkenes, som i lang tid har ytret offentlig kritikk mot skolen i Oslo. Men i det store bildet er dette nettopp unntak. Det er til å forstå, for det koster naturligvis en hel del å bedrive offentlig samfunnskritikk av institusjonen eller feltet man selv er tilknyttet. Her tenker jeg ikke bare på mulige reprimander fra ledelsen, men også på at det er energikrevende i seg selv. De fleste finner det naturligvis mest formålstjenlig å legge jobben bak seg utenom arbeidstid dersom de skal lykkes i å bevare sinnets munterhet.

Et annet poeng er at Malkenes jobber i skolen, et felt som direkte vedrører store deler av befolkningen og utgjør et helt sentralt politikkfelt. Det samme gjør helsefeltet. Politi og offentlig forvaltning utgjør også en viktig del av rammen rundt folks hverdagsliv, men det indre livet i disse organisasjonene interesserer de fleste av oss mindre. Skole og sykehus er derfor oftere tema på Dagsnytt 18 enn omorganiseringsprosesser i andre deler av offentlig forvaltning. Om lærere eller leger våger å stå fram og kritisere for eksempel overflødige og energikrevende byråkratiske prosedyrer, slik legen Torgeir Bruun Wyller nylig gjorde, vil sentrale medier umiddelbart interessere seg for saken.

Som universitetsansatt i vitenskapelig stilling har jeg i likhet med Wyller fylt ut mangt et meningsløst rapporteringsskjema, men jeg tror ikke NRK eller andre sentrale medier ville interessert seg stort for det. Det forventer jeg heller ikke, mine problemer (eller utfordringer, som det heter på nytale) er relativt små.

Men det er, som jeg har pekt på tidligere, nettopp derfor aviser som Panorama, Khrono, Universitetsavisa og de andre er så viktige. Uavhengig journalistikk og åpen debatt i våre nisjemedier er helt avgjørende for at kritisk debatt kommer offentligheten for øre. Det er nemlig langt fra opplagt at våre ledere og kommunikasjonsavdelinger finner slik kritikk ønskelig.

Wyllers morsomme stunt blir kritisert av direktøren i Helsedirektoratet, Bjørn Guldvog. Han mener, forutsigbart nok, at Wyller burde gått tjenestevei, som det heter, og at Wyller opptrer respektløst. Den praktiske implikasjonen av å gå tjenestevei er naturligvis at NRK neppe hadde fått høre om det. Med andre ord: kritiser gjerne ineffektive prosedyrer og rutiner, men ikke la det komme offentligheten for øre at vi kaster bort store ressurser.

Å gå tjenestevei, altså å peke på svakheter og forbedringspotensial overfor ens egne ledere, er naturligvis ofte både riktig og viktig. Samtidig er enhver offentlig institusjons legitimitet forankret i at folk har tillit til at ressursene brukes på en fornuftig måte. Ledere i offentlig sektor har nå for tiden en tendens til å mene at offentlig kritikk svekker denne legitimiteten. Da trues institusjonens «omdømme», som også offentlige institusjoner er altfor opptatt av nå for tiden. Det tror jeg er kortsiktig tenkt, for alle ineffektive og meningsløse rutiner kommer for en dag til slutt, og offentlig ytret kritikk vil kunne bidra til å justere kursen på et tidligere tidspunkt.

Tanken om at det skulle være respektløst å blottstille meningsløsheten i disse rapporteringssystemene er også, for å si det forsiktig, spesiell. Respekt er normalt noe vi først og fremst plikter å vise overfor andre mennesker. Å kritisere et system innebærer ikke nødvendigvis kritikk av personer som initierer eller forvalter systemet. Jeg mener som nevnt at en god del av de prosedyrene jeg må følge er unødvendige, av og til på grensen til direkte dumme, men det er ikke respektløst overfor personene som håndterer systemet. De er stort sett dyktige og ønsker utvilsomt det beste for organisasjonen.

En beslektet sak er dukket opp i Panoramas spalter, hvor rektor Steinar Kristoffersen går i rette med professor Kai Olsen, som ytret seg kritisk om styrets strategi i spørsmålet om en mulig fusjon eller samarbeidsavtale med NTNU. Olsen tilhører vel ikke de mest diplomatiske blant kritikerne av tingenes skjeve gang i akademia, og jeg skal ikke gå inn på substansen i saken. Men i lys av ytringskulturen i vår sektor er diskusjonen av stor interesse.

Kristoffersen gikk langt i å kritisere Olsen for å underskrive med både tittel og høgskolens navn, og listet også opp alle medier hvor professoren hadde vært frekk nok til å ytre sin kritikk. Det var kanskje ubetenksomt eller upresist formulert fra rektors side, for i en kommentar til Olsens svar, understreker han at professoren ikke har fått munnkurv. Kristoffersen ønsket bare å understreke at Olsen ikke representerer Høgskolens mening.

Det er vanskelig å forstå at det skulle være noen tvil om det siste. Hvem i all verden tror at en kritisk ytring fra en professor ved et universitet eller en høgskole representerer høgskolens offisielle synspunkt? Ofte er jo slik kritikk grunnet nettopp i et ønske om å argumentere mot ledelsens innstilling eller styrets beslutninger. Kristoffersen henviser til at han får spørsmål om hvorvidt Olsen gir uttrykk for høgskolens offisielle syn, men i så fall er det journalister og publikum som må oppdras, ikke Olsen: Et høgskolestyre fatter beslutninger, men dette betyr naturligvis ikke at beslutningen har støtte fra alle ansatte. Og de ansatte er ikke forpliktet til å holde kjeft om de er uenige. Tanken om at en institusjon skal kunne strømlinjeforme kommunikasjonen på denne måten er både naiv og potensielt farlig.

Slik var det også da NTNU fusjonerte med tre høgskoler. Styret fattet beslutningen, de ansatte var massivt imot, og det inkluderte de ansattes styrerepresentanter. Jeg kommer til å fortsette å ytre meg kritisk om fusjonen om jeg skulle identifisere enda flere negative konsekvenser, og jeg tar selvsagt for gitt at ingen tror jeg snakker på vegne av universitetet som sådan. Samtidig forventer jeg naturligvis at ingen irettesetter meg fordi jeg ytrer meg.

På samme måte: I debatten om en såkalt foretaksmodell for vår sektor, er universitetet hvor jeg er ansatt (NTNU) blant de ytterst få hvor rektor har signalisert at han ser positive sider ved dette. Det kan godt tenkes at store deler av ledelsen ved NTNU ser det som en løsning med flere fordeler enn ulemper. Rektor er i så fall åpenbart på kollisjonskurs med et massivt flertall blant de ansatte, men jeg må likevel utholde å lese at «NTNU går inn for …». Men akkurat som ledelsen ved HiM ikke er bundet av Olsens synspunkter, er ikke mine synspunkter bundet av hva styret ved NTNU måtte finne på. Jeg kan bare anerkjenne styrets rett til å fatte beslutninger, og fortsette å ytre meg kritisk om jeg skulle finne grunn til det. Da er det slett ikke alltid at tjenesteveien er den mest farbare.

Kanskje har de stadig mer velsmurte kommunikasjonsmaskineriene i sektoren klart å få publikum til å tro at en signatur som inkluderer institusjonstilhørighet, også representerer denne institusjonens offisielle syn. I så fall er behovet for folkeopplysning større enn jeg trodde.

Arve Hjelseth,

Førsteamanuensis, NTNU (sic!)

–> Mads Langnes, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriver fast i Panorama.