Forslaget til ny lov for UH-sektoren, som for ikke lenge siden ble levert Kunnskapsdepartementet i form av NOU 2020: 3, har allerede vakt en del debatt.

Ikke overraskende har flertallets forslag om at institusjoner med valgt rektor skal ha ekstern styreleder vakt mest debatt. Jeg kommer muligens tilbake til det ved en senere anledning, men siden jeg har skrevet om slike spørsmål før, skal jeg denne gangen ta tak i et annet av utvalgets forslag.

Tor Egil Førland, instituttleder ved institutt for arkeologi, konservering og historie ved UiO, har allerede slaktet forslaget om at alle eksamener med graderte vurderinger skal ha to sensorer. Ifølge Førland vil det føre til feildisponering av ressurser: Sensur er dyrt, og det er stor risiko for at to den andre sensoren må tas fra budsjetter som ellers kunne bli brukt på for eksempel undervisning.

Jeg tror Førland langt på vei har rett i dette. En annen mulighet er dessuten at ordningen utvalget foreslår kan ha utilsiktede negative konsekvenser. Dette skal jeg kort komme tilbake til. La meg likevel legge til at forslaget ser ut til å inngå som ledd i et større sett av forslag som er innrettet mot å øke studentenes rettssikkerhet, i form av rettferdig behandling ved sensur. Utvalget foreslår nemlig fortjenstfullt nok også å fjerne ordningen med såkalt blind klagesensur, en ordning som jeg tidligere har vist at høyst sannsynlig har virket mot sin hensikt, og som dessuten ikke var ønskelig i noe fall.

Det er opplagt at alt annet likt, så er en vurderingsordning med to sensorer helt klart å foretrekke. Flere institusjoner har fortsatt en ordning med to sensorer på flere kurs, så her har jeg et omfattende sammenligningsgrunnlag. Jeg er langt mer komfortabel med å bedømme besvarelser i samråd med andre, enn når jeg må gjøre vurderingen alene. En annen stemme setter meg i stand til å gjøre fortolkninger av teksten som jeg selv kanskje hadde oversett, enten det er til kandidatens gunst eller ugunst.

Med andre ord er det selvsagt ressurssituasjonen som gjør at de fleste ønsker å begrense bruken av to sensorer per besvarelse, ikke faglige hensyn. Men slike hensyn er naturligvis fullt ut legitime, dersom ressursene som spares har fornuftige alternative anvendelser, og det må vi jo tro.

To sensorer på alle eksamensbesvarelser med gradert vurdering var hovedregelen fram til den såkalte kvalitetsreformen i 2003, som lettet på dette kravet. Det er altså ikke noe sensasjonelt forslag utvalget fremmer, bare en gjeninnføring av det som tidligere var normen. Intuitivt kan man naturligvis spørre seg hvorfor man ikke har råd til en ordning i dag, som alle så på som en selvfølge for tjue år siden. Da jeg avla grunnfagseksamen i sosiologi i 1988, hadde jeg til og med tre sensorer, som både leste fruktene av min på den tiden nokså ufullstendige tankevirksomhet, og som hadde meg inne til muntlig eksamen i en drøy halvtime.

Det tok man seg altså råd til. Grunnen til at dette ble skrotet var en annen prosess som ble framskyndet av 2003-reformen, men som mange steder var i gang allerede. Som Førland også påpeker, ble de gamle grunnfagene i økende grad modulert; brutt ned til en rekke enkeltemner, hvor hvert av dem skulle ha en vurdering. Da jeg tok det omtalte grunnfaget i sosiologi, besto prøven i en ti siders hjemmeeksamen med påfølgende muntlig (så vidt jeg husker kunne de som ønsket det velge skoleeksamen i stedet).

I praksis betyr det at ressursbruken på sensur bare var litt større enn hva den er på hvert enkelt 7,5-, 10- eller 15-poengsemne i dag. Selv om medgått tid pr. eksamen går noe ned, går den totale tiden kraftig opp for å få vurdert alle de 60 studiepoengene som inngår i det første året.

Det er derfor opplagt at det vil bli svært ressurskrevende å vedta utvalgets forslag, og i mange tilfeller kan utvilsomt en del av de ekstra ressursene gjøre vel så mye nytte på andre felt. Dessuten er en del eksamensformer dårlig tilpasset ekstern sensur. Det gjelder for eksempel en del typer mappe-evaluering. Jeg har selv vært ekstern sensor på slike mapper ved noen anledninger, og oppfattet min rolle som nokså uklar. Faglærerne hadde en kontekst for vurderingen som var helt annerledes, og som i for eksempel profesjonsutdanninger heller ikke er irrelevant.

I tillegg kommer, som mange har pekt på, at et utvetydig krav om to sensorer kan føre til ulike former strategisk tilpasning fra institusjonenes side, for å omgå kravet. For eksempel kan det lede til at flere velger å lage multiple choice-eksamener, som i mange emner åpenbart er svært lite hensiktsmessig. Det kan også gi incentiver til å endre vurderingsalternativene til bestått/ikke bestått i flere emner enn før, uten at det er gode faglige grunner til det.

På den annen side er det for meg opplagt at to sensorer bør brukes mer enn det som er tilfelle i dag ved en del institusjoner. Sensorveiledninger, ulike ordninger for tilsyns- eller programsensorer og lignende kan ikke bøte på de svakhetene som ligger i én enkelt fagpersons vurdering. Det gjelder enten denne sensoren også er faglærer, om det er en annen intern sensor, eller om det er en ekstern (det siste forekommer også).

Forslaget er, i sin nåværende form, imidlertid et nokså typisk uttrykk for regler som er for lite fleksible, spesielt sett i forhold til det mangfold av eksamensordninger som finnes. For eksempel bør faglærerne spille en viktig rolle når det gjelder vurderingen av vurderingsformer og behovet for antall sensorer per oppgave i det enkelte emne. Ikke for å frita faglærer for arbeid, men for å sikre rettferdige vurderinger.

Og det gjøres best når man er to om det.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.