Identitet er et interessant begrep som jeg har vært opptatt av en stund gjennom min egen forskning, men også på andre områder i livet.

Identitet handler om vår egen oppfatning om hvem og hva slags type mennesker vi er, og om hvordan vi i sosiale relasjoner skiller oss og fra andre individer og kollektiver [1, 2]. Noen ganger oppstår det en konflikt mellom vår identitet og virkeligheten. Som da jeg her om dagen tok opp igjen løping etter ett års avhold, begrunnet med problemer med mitt venstre kne.

Min identitet har i mange år vært knyttet til det å være i god fysisk form, utholdende og sterk. Sesongens første løpetur i Moldemarka fortalte meg noe annet. Pulsen lå faretruende høy opp bakkene oppover Hinddalen, mens melkesyra bredte seg ubønnhørlig i lårmuskulaturen. På vei hjem registrerte jeg at han som jeg sprang forbi med vitale klyv i nedoverbakkene hadde begynt å knipe inn på avstanden i oppoverbakken mot Jensgurulia. Kroppen ville helst stoppe og ta en velfortjent pause, men jeg kjørte på for å slippe det sure nederlaget, før jeg endelig kom meg i trygg dekning hjemme med blodsmak i munnen og skjelvende ben.

Underveis på den timelange løpeturen hadde tvilen blitt påtrengende. Var jeg ikke den jeg trodde? Den elendige kroppen hadde sviktet meg.

Fysisk form er ferskvare, og det kan være skjørt å knytte identitet til denne, selv om det kanskje ikke var en veldig bevisst greie fra min side. Omgivelsene mine har bidratt til å bygge denne identiteten, gjennom oppbyggelige kommentarer om mitt aktivitetsnivå, som jeg i all beskjedenhet har prøvd å tone ned: «Neida, ikke så sprek …  Men ok da, jeg jeg liker å holde meg i form». Denne identiteten har jeg trivdes godt med, men nå er det visst slutt. Så hva gjør jeg? Jeg kan trene som bare det for å komme i god form, som jo er ganske slitsomt, og som dessuten krever å ofre noe annet.  Alternativet kan være å modifisere min identitet til noe annet. En seig og stødig fjellvandrer kanskje, med tung sekk og vandrestaver. Ikke så dumt det heller, men noe helt annet enn å fly som en vind over lyng og stein med de letteste Innovate-skoene.

En viktig del av vår identitet er knyttet til de profesjoner vi tilhører og organisasjoner vi er medlemmer av. I en organisasjon handler identitet om det vi skaper sammen, og gir en følelse av tilhørighet til organisasjonen. Her er identitet knyttet til varige oppfatninger, verdier, motiver og erfaringer som er kjennetegnet ved personer i en profesjon eller organisasjon [3]. Denne identiteten gir en felles forståelse for hva vi skal være og hvordan vi som organisasjon oppfatter oss selv.

Aktører utenfor organisasjonen har sin forståelse av hva organisasjonen er og hva som kan forventes av den. Noen ganger er det ikke samsvar mellom dette og organisasjonens identitet. Albert og Whetten påstår at jo større avvik mellom hvordan organisasjonen ser seg selv, og hvordan de utenfor ser den, jo mer vil organisasjonens helse bli skadelidende. Det er ikke så rart, for organisasjoner bør jo helst leve i harmoni med sine omgivelser. Et stort avvik vil føre til usikkerhet om hva ens organisasjon egentlig står for og vil kunne føre usikkerhet rundt ansattes forståelse av egen rolle.

Min identitet som akademiker henger tett sammen med min profesjons identitet, og identiteten til Høgskolen i Molde, som er min arbeidsplass innen høyere utdanning. Mangt er skrevet om kultur, verdier og identitet i akademia, ofte i møtet med «managerialism» og New Public Management.  Sentrale verdier i akademia er knyttet til kollegial ledelse, institusjonell autonomi, akademisk frihet og forvaltning av kunnskap i samfunnet. Disse verdiene har en lang tradisjon i å definere de sentrale elementene den i akademiske identitet. Dette er verdier som er i tråd med John Newmans «Idea of a university» [4] og som betrakter universitetet først og fremst som et sted for læring, et fellesskap av utdannede personer som er «viet til jakten på intellektuell sannhet, som et mål i seg selv, og som sådan oppfylle en sentral og etisk rolle for samfunnet for øvrig» [5].

Disse verdiene definerer vår forståelse av hvem vi er, og hva det er som skiller oss fra andre organisasjoner. Som kommer til uttrykk i jobben vi gjør med undervisning, formidling, forskning, og kritikk av eget og andres arbeider. Kunnskap bygges møysommelig opp, lag på lag. Grunnleggende i denne identitet ligger søken etter sannhet, grundighet og kritisk sans i omgangen med teori og empiri. Det er ikke uten grunn at det kan ta flere år å publisere en artikkel i et anerkjent tidsskrift, eller at det tar lang tid å bygge opp nye kurs og studieprogram som vi kan stå faglig ansvarlig for. Dette er min forståelse av å være ansatt ved den akademiske institusjonen Høgskolen i Molde.

Men som med løpingen min, er ikke virkeligheten helt sånn.

Mine ti år i akademia forteller en litt annen historie, noe som også reflekteres i mailboksen min. For der ramler det titt og ofte inn spørsmål om å bidra eller delta på seminarer, kurs, workshops, prosjekter og møter med fine og moderne titler, som vitner om forventninger som i beste fall er i grenseland av hva de akademiske verdiene beskrevet ovenfor representerer. Flere av disse mailene kommer fra egen organisasjon, fra øverste hold.

Som for eksempel da jeg og min kollega for ikke så lenge siden ble forespurt om å sette sammen et nytt kurs på rekordfart på digital plattform, skreddersydd til en ny brukergruppes behov. Vi kom med innspill om at det kreves tid og grundighet for å utvikle slike kurstilbud som vi kunne gå faglig gode for, og at dette måtte gjøres som en del av en samlet faglig strategi innen dette fagfeltet, som for øvrig er under utvikling hos oss. Så ble det stille, som det dessverre ofte blir i vår organisasjon om noen har noen bemerkninger eller spørsmål som kan tolkes i kritisk retning. Det har kommet meg for øre at denne delen av rektors kurstilbud nå blir kjørt med innleide krefter[1], og at hele er opplegget er blitt flyttet til et forskningsinstitutt. Kjapp og effektiv leveranse, uten brysomme partykillere.

Det kan unektelig se ut det er ikke bare min fysiske kondisjon som har forandret seg. Som ny i akademia stilte jeg opp på det meste, uten å stille disse vanskelige spørsmålene. Jeg er jo godt oppdratt, og har for øvrig alltid slitt med å si nei når noen spør meg om å bidra. Som fersk og midlertidig ansatt kan det være med på å sikre fremtidig karriere. Dessuten er det jo så mye hyggeligere å være positiv.

Så det har blitt mye «ja-er», og som akademiker har jeg derfor vært med på mange møter, worskshops og prosjekter hvor de de akademiske idealer om dybde og kritisk sans raskt har blitt bedøvd i en flom av buzzwords og generelle og repeterende betraktninger, modeller og eksempler. Gjerne på arenaer hvor retorikken ligger opp til et konsulentspråk som sammen med fine presentasjoner med mange bokser og piler forteller at om bare dere tilhørere gjør slik og sånn, så får dere løst problemene.

Det kan handle om å bli smart (alternativet høres ikke så bra ut), om å bli mer effektiv (et must), å digitalisere (vi følger med i tiden), eller om å bli grønnere (for vi tar jo ansvar). For det skal oppleves som relevant, nyttig og anvendbart, helst umiddelbart. Det er lett å la seg rive med, å være på tilbudssiden. For det å tilfredsstille behov ligger innvevd i den markedsorienterte logikken som har inntatt de fleste arenaer i samfunnet.

Vi akademikere bør absolutt ut og lufte oss for å se hva som foregår utenfor universitetets tykke vegger. Vi skal utveksle kunnskap med våre omgivelser, som stimulerer til gode diskusjoner og refleksjoner. Som fagansvarlig og underviser i etterutdanningskurs for ledere i næringslivet har jeg fått gleden av å ta del i mange spennende diskusjoner hvor vi har utforsket områder med felles kritisk refleksjon. Det har gitt oss alle ny innsikt. Jeg har erfart at noen av de beste samtalene og idéene oppstår i dialog med nysgjerrige mennesker med ulik bakgrunn og erfaring. Det bidrar til å bringe kunnskapsfronten fremover. Det er mulig, men det forutsetter en gjensidig forståelse og respekt for hverandres egenart, identitet og roller.

Likevel opplever vi at de akademiske verdier stadig er under press fra mange kanter. En oppfatning som synes å ha spredt seg er at de akademiske institusjoner skal betjene arbeidslivet, og levere det som etterspørres, hvor det er andre som skal vurdere om det vi gjør er nyttig og bra ut i fra helt andre kriterier enn de akademiske. Et ferskt uttrykk for dette er debatten rundt akademias finansieringsmodell og arbeidslivsrelevans.

Akademikere velger ulike strategier for å beskytte sin profesjons identitet. En populær strategi er ignorere forventningene. «La dem holde på med sitt, så holder vi på med vårt». Dette kan betraktes som en dekoplingsstrategi. Ulemper er at motsetninger skapes eller forsterkes, enten det er mellom omgivelser og organisasjon, eller mellom ledelse og ansatte. Ikke sjelden kan en fra ulike hold registrere indignasjon over manglende respons fra fagansatte, hvor denne dekoplingsstrategien forveksles med negative egenskaper som å være uengasjert, initiativløs eller generelt håpløs.

En annen strategi er å være åpent kritisk, som medfører en høy personlig risiko for å havne i unåde, og som dessuten kan ta tid og ikke minst motivasjon og energi som er sårt tiltrengt til andre og mer givende aktiviteter. For det koster å utfordre, særlig om en blir stående alene med å fremføre kritikken.

Den åpenbare løsningen er å fylle gapet mellom forventingene og ens egen selvoppfattelse. Rett og slett levere det som forventes, tilfredsstille behov definert av andre. Umiddelbart kan det synes forlokkende. Det gir den gode følelsen av å bli anerkjent og oppnå positiv oppmerksomhet fra omgivelsene. Det er så lett å følge strømmen, være på tilbudssiden, tilpasse for å gjøre kunnskapen enkel og salgbar, unngå å komplisere og utfordre, undertrykke den kritiske stemmen. Men det innebærer en endring i vår selvforståelse, vår identitet som akademikere. Det skjer ikke over natten, men er en gradvis prosess. Det kan synes umerkelig, og valgene vi gjør kan oppleves som ubetydelige og ufarlige, om det så handler å levere kjappe kurs med tema som er bestemt av andre, eller å gi input til en rapport som skal måle studieprogrammenes kostnadseffektivitet. Langsomt endres vår egen selvoppfattelse, hvem vi er, hva vi skal gjøre. Til en effektiv leverandør som betjener kunder med skiftende behov.

Om vi derimot mener at de akademiske verdiene faktisk er viktig å hegne om, må vi velge en annen og bedre vei. Den handler å skape forståelse og aksept for de akademiske verdier i våre omgivelser. For å kunne gjøre det trenger vi en tydelig faglig ledelse som forstår akademias egenart og identitet, hvem vi skal være og hvilken rolle vi skal fylle i samfunnet. Som vårt ansikt utad står for de akademiske verdiene, og som våger å utfordre forventinger og krav som ikke er i tråd med disse. Som involverer fagmiljøene og stimulerer til åpen, kritisk debatt om det vi holder på med.

Det er lov til å håpe. På det og på økt O₂-opptak. Ingen av delene kommer av seg selv.

Referanser

1. Jenkins, R., Social identity. 2014: Routledge.
2. Dominic, A. og A.H. Michael, Social Identifications: A Social Psychology of Intergroup Relations and Group Processes. 2006: Taylor and Francis.
3. Albert, S. og D.A. Whetten, Organizational identity. Research in Organizational Behavior, 1985. 7: p. 263-295.
4. Newman, J.H. og F.M. Turner, The idea of a university. 1996, Yale University Press.
5. Coady, T., Universities and the ideals of inquiry, in Why universities matter : a conversation about values, means and directions, T. Coady, Editor. 2000, Allen & Unwin.

[1] Jeg har etterspurt informasjon om kursopplegget, men det er ikke mulig å få før kursplanen er ferdig. I utgangspunktet skulle kurset avvikles innen 1. september 2020. Høgskolen var søker, men er ifølge rektor nå underleverandør i prosjektet.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.