Det som var åpne arenaer for informasjon, diskusjon og debatt om høgskolens ve, vel og valg, er tømt for informasjon, dialog og debatt. Vi synes å ha fått en rektor som foretrekker å gå solo, skriver professor Hallgeir Gammelsæter. Arkivfofo: Arild J. Waagbø

Å ikke kommunisere er også kommunikasjon

Sakliste, forløp og vedtak i siste møte i høgskolestyret har fått temperaturen til å stige, iallfall blant oss som underviser, veileder studenter, skriver våre artikler og noen ganger forsøker å bidra med kunnskap, kritikk og spørsmål i samfunnsdebatten.

Av HALLGEIR GAMMELSÆTER

Hallgeir Gammelsæter er professor ved Høgskolen i Molde.

Saken gjaldt sonderinger med Høgskolen på Vestlandet (HVL), og det er vel neppe til å underslå at temperaturstigningen var knyttet til forundring over at vi har en ledelse som reiser denne type debatt på ny.

Men like viktig er det at saken eskalerer en uro som mange av oss har kjent på ganske lenge. Denne er knyttet til at rektor effektivt har fjernet seg fra de ansatte, ikke minst i saker av strategisk betydning for institusjonen. Vi synes å ha fått en rektor som foretrekker å gå solo. Han synes å ha glemt eller fortrengt at han er tillitsvalgt og at beslutningene som tas i ledelse og styre ikke lar seg gjennomføre effektivt uten at denne tilliten gjengjeldes. Når han nå snakker med HVL søker han ryggdekning i styret, men ikke hos dem som har valgt ham. I en institusjon som vår er det å vise mistillit til sine egne ansatte.

Nylig stilte professor Peter Fjågesund ved Universitetet i Sørøst-Norge spørsmålet om hans eget universitet faktisk er et universitet. Om vi ser bort fra formelle institusjonskategorier, er det betimelig å stille samme spørsmål hos oss. Fjågesunds poeng er at selve drivkraften i universiteter og høgskoler er den åpne, kritiske debatten, om alle spørsmål som har relevans for fag, forskning og undervisning. Som Fjågesund poengterer er det «først og fremst det faglige personale som i sin praksis bærer og forvalter universitetets idé, og som har det daglige ansvaret for å sørge for at den ikke kompromitteres.» Det er like fullt rektoratets og styrets ansvar å stimulere til dette. En vitenskapelig institusjon som ikke praktiserer demokrati og kritisk debatt på egen grunn kan verken fungere godt faglig eller lære studenter å bli kritiske borgere i et demokratisk samfunn.

Alle de rektorene jeg før har opplevd ved HiMolde har innkalt til personal- eller allmøter, to-tre ganger i semesteret, der aktuelle saker og informasjon ble lagt fram for et kollegium som samlet alle avdelingene, samt administrasjonen. Der var spørsmål velkomne, og om de ikke var det, så ble de stilt likevel. Det var langt mellom de opphetede debattene, antakelig fordi vi fikk legge fram våre argumenter, si vår mening og fordi rektor og direktør fikk en god pekepinn på hvor landet lå. Og ikke minst, rektor viste respekt for sine ansatte og sine velgere, og visste og viste, også når det var uenighet, at det var lagarbeid som bygget institusjonen. Tilliten gikk begge veier.

Nå derimot, er det som var åpne arenaer for informasjon, diskusjon og debatt om høgskolens ve, vel og valg tømt for informasjon, dialog og debatt. Når det en sjelden gang er et allmøte, så er rektor passiv. Møtets regi er overlatt til andre og temaet er ufarlig eller rituelt (les: Studiebarometeret). Det kan synes som om informasjon om høgskolens økonomi, programutvikling og produksjon, om nye utredninger og krav i sektoren, om Campus Kristiansund, utviklingsavtalen, struktur mv. er de ansatte uvedkommende.

Avdelingene får heller ikke strategiske saker oversendt. Avdelingsstyret ved ØS har sjelden saker som krever fysiske møter og diskusjon. Personalseminarer på institusjonsnivå, som kunne bøte på noe av underskuddet, er også en sjelden foreteelse. Og rektors blogg, vel, når kom det sist noe derifra? I stedet må vi nøye oss med ryktebørsen, en sporadisk Innside med stikkordsliste over ledermøtets agenda og Panorama. Strømming av styremøte er tidsriktig, men vi tilbys kun å være passive tilskuere til denne kompromitteringen av universitetets idé i vår egen institusjon.

Underkommunikasjon og tømming av arenaene for gjensidig informasjon og meningsutveksling er også kommunikasjon. Slike handlinger kommuniserer mer mistillit enn tillit til egne ansatte. De kommuniserer at kritikk er uvedkommende, plagsomt og uhåndterbart, ikke utviklende, nødvendig og ønskelig.

Det er ikke hyggelig å kritisere andre, heller ikke sin egen ledelse. Særlig ikke offentlig. Men det er heller ikke hyggelig å se at det akademiske kraften som har gjort HiMolde til en sterk institusjon nå fragmenteres og svekkes. Det er ikke hyggelig å oppleve at universitetets idé undergraves også hos oss, og at vår rektor ikke prioriterer demokrati og den kritiske debatten. Det er skremmende å tenke tanken på at tomrommet som oppstår kanskje erstattes av funksjonell dumhet og organisatorisk ekstremisme, og at vi nå må være forsiktige med hva vi sier.

Direktøren har invitert til allmøte om Studiebarometeret den 19. februar. Denne årlige rituelle presentasjonen har nå liten interesse. De viktigste tallene er allerede lekket. Resten kan sendes på epost. Min anmodning er at rektor heller bruker anledningen til å informere sine ansatte om hva slags prosess han nå fører mot HVL, og om hva som er hensikten, om stoda rundt Campus Kristiansund, om vi er på vei til å nå hans egne ambisjoner om studenttall og studentproduksjon, om doktorprogrammenes robusthet, høgskolens økonomiske situasjon og andre saker som måtte stå høyt på rektoratets agenda. Dernest bør han fortelle oss hvordan han framover vil stimulere til økt takhøyde og demokratiske prosesser i høgskolen, og selvfølgelig svare på alle kritiske spørsmål som måtte komme.

Jeg vet ikke om det er motet som mangler, men, ja, det krever mot å stille seg opp foran sine egne ansatte, å gjøre seg mottakelig for kritiske spørsmål og motstand mot egne prosesser, meninger og ambisjoner. Det krever kanskje ekstra mot i en akademisk institusjon, men å erstatte dette motet med den feigheten som preger lukkede regimer, enten det er organisasjoner eller stater, er livsfarlig. Er det dit vi er på vei?