Sportens fundamentale motiv er gleden over å måle krefter med andre; venner, søstre, brødre, naboer, kolleger eller for den del fremmede.

Forløperen til dagens sport er barna som løper om kapp til lekeplassen i skogen, den vennskapelige lekeslåssingen i skolegården, og å more seg over å undersøke hvem som klarer å løfte den tyngste steinen i et arbeidslag.

Slike konkurranser er ikke primært innrettet mot å skape spenning eller underholdning for et publikum (skjønt slåsskampen i skolegården trolig vil tiltrekke seg skuelystne). Konkurransen er motivasjon og spenning god nok i seg selv, for de som deltar. Sporten er, eller var, sin egen begrunnelse og sitt eget motiv.

Nå er mye av idretten (jeg bruker her for enkelhets skyld sport og idrett som synonymer) rammet av koronakrisen. For mange av oss er normalt liv satt på vent, og idretten er ikke noe unntak. Slik vil det forbli i ytterligere mange måneder. Mange steder er likevel toppidretten i gang, under et strengt og viruskontrollert regime. Fotballen ruller. Det planlegges for koronatilpassede verdenscupsesonger i vinteridrettene, og i beste fall blir det som vanlig håndballmesterskap før jul.

Alt dette vil foregå mer eller mindre uten publikum. I en viss forstand kunne man tenke seg at dette kunne bringe sporten tilbake til utgangspunktet, slik sporten altså opprinnelig var.

Men allerede i den moderne sportens barndom ble publikum snart trukket mot konkurransene, så fort de begynte å bli organisert. Folk likte ikke bare å konkurrere, de likte også å se andre konkurrere, eller på andre måter demonstrere fysisk styrke eller kroppsbeherskelse.

Sporten ble altså publikumssport. Likevel var det lenge sportens egne organisasjoner som definerte konkurransenes rammer og regler, så fikk publikum forholde seg til det. Noen idretter, som fotball og friidrett, kom godt ut i så måte, fordi det var mulig å samle mange publikummere på et avgrenset område. I andre idretter lå det mindre godt til rette. Et godt eksempel på det siste er orientering, som jo nærmest forutsetter at publikum ikke oppsøker postene i skogen (se sketsjen i lenken om du ikke har gjort det!).

Så lenge sporten var sin egen begrunnelse, var publikumsinntekter noe som kom godt med. Men man lot altså i liten grad publikum påvirke hvordan konkurransene ble lagt opp. Kunden hadde i dette tilfellet ikke alltid rett. Sånn er det vi konkurrerer; take it or leave it. I Norge har færre sett på når Olaf Tufte konkurrerer enn på Petter Northug, men det gjør ikke Tufte til en mindre betydelig idrettsutøver etter idrettens egen målestokk.

Rundt 1980 endret likevel dette mønsteret seg, og det er TV og en mer kommersiell kultur som er slangene i sportens paradis. Grunnen til at det kanskje blir EM i håndball i desember, er ikke primært at spillerne skal få sjansen til å konkurrere med samme idrettsglede som barna som løper om kapp i skogen. Grunnen er at det er mulig å selge produktet til TV-selskaper og dermed også til sponsorer.

Strenge koronarestriksjoner innebærer at store deler av idretten stenges ned igjen, men toppfotballen ruller fortsatt. Det handler imidlertid ikke om topp- versus breddeidrett, men om kommersiell verdi.

NM i svømming skulle gå denne helga, et mesterskap jeg selv hadde interesse av, men det ble avlyst som følge av strengere restriksjoner. Det hjelper ikke at deltakerne er minst like seriøse toppidrettsutøvere som eliteseriespillerne i fotball, for svømmerne har ikke noe å selge i kommersiell forstand.

Toppfotball og håndball-EM genererer derimot store verdier. Da etablerer man et smittevernregime som gjør det mulig å gjennomføre i sikre rammer. EM vil (eventuelt) bli spilt for tomme tribuner, men for millioner av TV-seere. Kanskje blir det til og med flere seere enn vanlig, for nå har jo ikke folk stort annet å finne på uansett. The show must go on.

Men når inntektsmulighetene slik blir sportens sentrale drivkraft, endres den. Sporten er ikke lenger sitt eget mål, den er et middel for å skape inntekter, til forbund, TV-selskaper, sponsorer og agenter. Håndballen selv er et utmerket eksempel på dette. Nylig ble det kjent at USA har fått en plass i herre-VM i januar (igjen: hvis det blir noe av), til tross for at de ikke er den beste nasjonen i sin region. Begrunnelsen er det kommersielle potensialet og at det kan gjøre håndballen mer populær i landet. Det illustrerer overgangen fra sport til show.

Idrettens fundamentale ideologi er meritokratisk. Det er prestasjonene som avgjør hvem som vinner. Hvis det bare er plass til et begrenset antall deltakere, er det tidligere prestasjoner eller en kvalifiseringsturnering som avgjør hvem som får delta. Dette har imidlertid USA sluppet unna. Kommersielt potensial trumfer sportslig rettferdighet.

Det er den meritokratiske normen som gjør at mange mener proffboksing ikke er sport i streng forstand, men show. Hvem som får utfordre verdensmesteren, er jo der mer et spørsmål om hvem som kan legge mest penger på bordet, og om hvem mesteren ønsker å møte, enn om hvem som er sportslig kvalifisert.

Men stadig oftere skyves altså sportslige prinsipper til side dersom kommersielle hensyn skulle tilsi det. Noen rister oppgitt på hodet av det internasjonale håndballforbundets beslutning, men like ofte møtes den med et skuldertrekk: Slik er nå en gang verden, sier man da. Det er anerkjent at sport er en del av underholdningsbransjen, og jo mer man betoner denne dimensjonen, jo vanskeligere er det å vedlikeholde prinsippet om at det består i å måle prestasjoner basert på rettferdig konkurranse, og med transparente kriterier.

I mange idretter vil det i årene som kommer bli økt kamp om det organisatoriske hegemoniet. Internasjonale forbund oppfattes med rette ofte både som stivbente, konservative og til dels korrupte. Makten er forankret i at de har hatt monopol på å arrangere de attraktive konkurransene: Skal du bli verdensmester i fotball, må du faktisk delta i turneringer som FIFA arrangerer, uansett hva du ellers måtte mene om FIFA.

Men dette hegemoniet kan fort rase sammen. Denne saken om svømming viser for eksempel hvordan en ukrainsk millionær har skapt sin egen svømmeliga, på utsiden av det internasjonale svømmeforbundet, og fått med seg mange av verdens beste utøvere. Gjennom økte pengepremier og mer spektakulære arrangementer kan det godt tenkes at utøverne vil finne disse konkurransene like prestisjefylte som VM og OL. Samme logikk ligger bak de største europeiske klubbenes vedvarende planer om å etablere en superliga utenom UEFAs regi. Hvem som eventuelt får delta, handler mer om økonomisk enn om sportslig nivå.

I sin tur blir dette et ris bak speilet overfor de etablerte forbundene: De mister kontrollen over de beste utøverne og klubbene dersom de ikke i større grad retter seg etter deres forventninger. Derfor tilpasser de seg i stadig større grad de rikeste aktørenes krav, og publikums antatte forventninger. Noen idretter, som langrenn, er endret til det bortimot ugjenkjennelige som følge av dette. Selv orientering vil slå seg opp som TV-idrett. Det har ikke vært utøverkrav, men medie- og sponsorkrav. Kommersiell verdi er i ferd med å bli den eneste målestokken.

Tomme stadioner i året som kommer representerer altså slett ikke noen tilbakevending til den opprinnelige sporten. Det er ikke sport for sportens egen skyld. Det er dessuten lett å støtte opprøret mot stivbeinte forbund og maktstrukturer i idretten, men vi bør ikke ha tillit til at utfordrerne er motivert av den opprinnelige sportens mer edle motiver.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Helge Hegerberg er faste spaltister i Panorama.