Første gang jeg så en fotballkamp var 2. september 1973, på Lerkendal, under et besøk i Trondheim. Men jeg var egentlig ikke så opptatt av fotball på den tiden.
Jeg ble vel dratt med av familiære årsaker, vil jeg anta. Det endret seg et par måneder senere, for 10. november samme år så jeg for første gang en tippekamp. Queens Park Rangers slo Coventry 3-0. Slike fremmedartede klubbnavn var i seg selv nok til å falle pladask for fenomenet fotball, selv før jeg forsto stort av spillet.
Den viktigste nøkkelen til fotballinteressen var likevel tippekupongen, som i sin tur førte meg, sju år gammel, over til avisene. Det var jo der jeg kunne finne resultater og tabeller; nødvendige redskaper for å fylle ut kupongen. Noen spesielt treffsikker tipper har jeg imidlertid aldri vært.
Man skal aldri stole for mye på sine egne barndomsminner, spesielt ikke når man bruker dem til å skape sammenheng i sin egen biografi. Men jeg tror det var fascinasjonen for fotballtabellene som kom først, og selve fotballinteressen etterpå. I løpet av den vinteren så jeg det som var av fotballkamper på TV (det var ikke stort), og sommeren etter var det VM i Tyskland. Dette sementerte lidenskapen. Siden har den aldri forlatt meg, før nå.
Det vil si, fotballen er i og for seg like fascinerende som før, og ikke minst er forholdet til mine favorittklubber like intenst. Men jeg orker ikke å se på lenger, det resulterer bare i irritasjon og oppgitthet. Nå er naturligvis ikke oppgitthet og irritasjon noen ukjent tilstand for en fotballsupporter, for ballen har jo alltid en lei tendens til å ende opp i det målet klubben din burde forsvart bedre.
Men oppgittheten skyldes nå noe annet, nemlig VAR. Det kommer på toppen av trekk ved moderne fotball som jeg i økende grad har funnet det vanskelig å leve med. I hvert fall siden 1990-årene har jeg, som mange fotballsupportere, kjent på et ubehag ved at den er blitt stadig mer kommersiell. Men det har ikke vært nok til å frata meg og mange andre behovet for å følge fotballen.
Fotballsupportere har dessuten mobilisert og lyktes i å hindre mange av de verste utslagene av kommersiell medielogikk som har herjet med andre idretter og gjort dem ugjenkjennelige. Uten slik mobilisering er det sannsynlig at fotball i dag ville hatt kortere omganger for å gi mer plass til reklame og en drastisk annerledes offsideregel, for eksempel. Klubbene kunne til og med hatt sponsornavn. Men sannsynligvis har ingen andre idretter blitt så lite påvirket av endringsforslag fra TV-guruer og trendforskere som mener å vite hva som fenger et konsumorientert publikum. Forklaringen på at fotballen har stått imot ligger blant annet i den makten det gir at folk bryr seg.
I høst forsvant likevel entusiasmen over å se på fotball, som en kulminasjon av frustrasjon bygget opp over et par år. Årsaken er altså Video Assistant Referee – VAR. Ja, jeg vet det virker som jeg overdramatiserer, men det har gradvis gått opp for meg at veldig mye av det som har skapt dette suget etter fotball, faktisk er forsvunnet med innføringen av VAR.
I begynnelsen, særlig under VM i fotball i Russland i 2018, var jeg først og fremst irritert over hvor hjelpeløs bruken av systemet var sett i forhold til den erklærte intensjonen, nemlig å bruke VAR til å korrigere åpenbare dommerfeil. I stedet hengte VAR-teamene seg opp i marginale hands- og offsidesituasjoner, mens en rekke glassklare straffespark for eksempel for nedrivninger glatt ble oversett. Slik har det egentlig fortsatt, selv om det har gått litt i bølger hvilke situasjoner VAR-teamene har vært spesielt forelsket i. Den gang tenkte jeg likevel at det var mulig å lære av erfaring. Men det er det motsatte som er skjedd, det er blitt stadig verre.
I 2018, rett i forkant av nettopp VM, skrev jeg en kommentar i Dagbladet som uttrykte skepsis mot videodømming, uten at jeg i og for seg avviste ideen. Jeg pekte på tre motargumenter: For det første at det ville ta for mye tid, for det andre at man som publikummer ikke lenger kunne juble spontant for mål, og for det tredje pekte jeg på at mange situasjoner, knyttet til for eksempel offside og hands, ville forbli tvilstilfeller også etter VAR.
Så lenge jeg fant det verdt å argumentere mot VAR, i håp om å bidra til at ting ville bli bedre på sikt, la jeg mest vekt på det tredje argumentet. I stedet for å rette åpenbare overseelser fra dommerens side, ser det jo nå ut som VAR brukes for å gi dommerne et best mulig beslutningsgrunnlag, uten å ha noen ambisjon om at konklusjonen dermed skal være uomtvistelig. Dermed er man like langt, bortsett fra at man har kastet bort mye verdifull tid. Enda verre er liksom-nøyaktigheten og nidkjærheten som legges til grunn når VAR skal ta stilling til offsideavgjørelser, ofte med marginer på en centimeter eller to. Disse målingene, hvor TV-seerne til og med får se VAR-teamet trekke linjer på skjermen, er rett og slett bløff: Siden offsidelinjen kan flytte seg minst 15 centimeter på ett hundredels sekund, gir det et skinn av objektivitet og nøyaktighet til noe som i sitt vesen er omtrentlig og flytende.
Da jeg skrev den nevnte kommentaren, syntes jeg selv at det andre argumentet var det dårligste. Jeg skjønte intuitivt at det fra nå av måtte jubles med forbehold, for man visste jo aldri hva som hadde skjedd i forkant av en scoring. Men jeg skjønte ikke hvor dramatisk det var for min egen fotballopplevelse.
Jeg tok derfor feil. Det andre argumentet er alt i alt blitt det viktigste. I løpet av fjoråret merket jeg at jeg holdt igjen spontane jubelutbrudd når mitt lag scoret. I perioder virket det som nesten som annenhver scoring ble godkjent med VAR-forbehold. Det forandret kampens rytme totalt for meg som engasjert seer. Etter hvert skjønte jeg at fotballen hadde mistet all magi, den magien som gradvis gjorde meg så oppslukt av dette i barndommen, faktisk så oppslukt at jeg 30 år senere skrev en doktoravhandling om fotball.
Jeg har heller ingenting imot at andre fortsatt finner glede i fotball. Men øyeblikkets eufori viste seg å være det sentrale aspektet ved fotballens fascinasjon for min del. Etter at jeg spontant slo av en Liverpool-kamp i oktober etter nok en meningsløs VAR-avgjørelse, har jeg ikke slått på igjen. Og det til tross for at jeg er like lidenskapelig opptatt av Liverpool som før. Jeg er fortsatt Liverpool-supporter på min hals, som det heter, jeg orker bare ikke å se på lenger.
En sjelden gang har jeg sett andre fotballkamper, for eksempel en halvtime av en CL-kamp hvor jeg bryr meg lite om resultatet. Av og til kan jeg gjenkalle det som trakk meg til spillet for snart 50 år siden, men oftere bare resignerer jeg, særlig når det blir en VAR-pause i spillet.
To forbehold må jeg likevel ta: For det første gleder jeg meg intenst til den norske fotballen sparkes i gang igjen, for den er enn så lenge VAR-fri, i det minste to sesonger til, så vidt jeg forstår.
For det andre må vi ikke glemme at fotball er mer enn selve spillet. Det siste året har jo, forsiktig sagt, vært nokså spesielt. Man sitter i sin stue, som regel for seg selv, med sine egne frustrasjoner og fordommer, uten noen å lufte dem overfor. Jeg tror nok at når det en eller annen gang atter blir mulig å se fotball på puben, tett i tett, eller enda bedre, på stadion, så kryper jeg en gang iblant ut av hiet igjen. For like mye som dramaet på banen, er fotball fundert på sosiale fellesskap rundt kafébordet, over en øl eller tre, eller på tribunen. Denne tilleggsdimensjonen kan ikke en gang VAR destruere, i hvert fall ikke på kort sikt.
Men som underholdningstilbud i min egen stue er det dødt for meg. VAR har tatt fra meg en fast og trofast følgesvenn, og jeg kjenner ofte på et savn, men samtidig gikk egentlig forunderlig smertefritt.
–> Arild Hervik, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Helge Hegerberg er faste spaltister i Panorama.