Av og til, skjønt ikke så ofte, legger jeg litt energi i å spare penger. Hør bare her:

Nylig oppdaget jeg at jeg det siste halvannet året hadde hatt et mobilabonnement som inkluderte langt mer data enn jeg hadde bruk for. Faktisk trengte jeg under ti prosent av datamengden som var inkludert i abonnementet. På et par minutter lyktes det meg derfor å spare rundt en hundrelapp i måneden.

Jeg har merket meg at drivstoffprisen kan variere mye i løpet av uka, gjerne med to-tre kroner. Jeg har derfor gjort det til en regel å fylle på hvis tanken er under halvfull og prisen i øyeblikket er i nedre sjikt av intervallet den stort sett varierer innenfor.

En sjelden gang hender det også at jeg merker meg at bestemte matvarer er på tilbud, noe jeg i så fall kan komme til å benytte meg av om det skulle passe seg sånn.

Etter at pandemien kom, har det generelt ikke vært så mye moro å bruke penger på, så jeg har også spart noen kroner det siste halvannet året, blant annet i fond. Det gjør jeg selvsagt fordi det er god sjanse til at pengene over tid vokser litt mer – eventuelt krymper litt mindre – enn de ville gjort på en ordinær bankkonto.

Det hender jeg skifter forsikringsselskap også. Jeg har nemlig skjønt at man ofte kan spare en del det første året. Så økes prisen raskt, år for år, til det er på tide å hente et bedre tilbud et annet sted.

Til tross for disse eksemplene vil det nok være en overdrivelse å kalle meg en bevisst forbruker (i så fall ville jeg jo ikke tegnet det opprinnelige mobilabonnementet). Jeg leser ikke tilbudsannonser systematisk, og jeg har ingen anelse om hva diverse abonnementer på en del TV-kanaler og strømmetjenester koster meg. Men som mange andre velger jeg normalt det billigste av to identiske alternativer, dersom de er omtrent like lett tilgjengelige. Poenget er at jeg i alle slike sammenhenger agerer som en forbruker på et marked, hvor jeg er tilkjent en suveren rett til å treffe de valg jeg antar vil være gunstige for meg. Markedet er i sine beste stunder en effektiv mekanisme, og brukt med fornuft tjener det oss godt. Men markedet er ikke demokratisk.

Folk er naturligvis forskjellige. Noen leser med stor interesse forbrukerstoff i aviser og magasiner, hvor de får tips om hvordan de kan skaffe oversikt over forbruket sitt, hvordan de regelmessig bør gå gjennom forsikringer, abonnementer og alt mulig annet for å ta stilling til hvor de kan spare noen kroner. Det er å ta forbrukerrollen på alvor. Markedet fungerer jo ofte best hvis vi er kritiske og hele tiden ser oss om etter bedre tilbud.

Det er noe besnærende ved forbrukerrollen, fordi den er så tett koblet til valgfrihet. Å argumentere mot valgfrihet er utfordrende, det høres paternalistisk, formyndersk og nærmest udemokratisk ut. Henry Ford er – trolig feilaktig – tillagt et utsagn om at kundene kunne få sin T-Ford i hvilken farge de ønsket, så lenge den var svart. Ensartede produkter kan friste forbrukerne så lenge hovedpoenget er å kunne skaffe seg ett, men forbrukersamfunnet handler jo om muligheten til å uttrykke identitet og mening gjennom å føle at én bil svarer bedre til ens personlighet enn en annen.

Den politiske og kulturelle utviklingen har da også gått i retning av å bejae valgfrihet, og å tilrettelegge for slik frihet på stadig flere områder. Det er snakk om en omfattende form for sosial endring, hvor vi er blitt forventet å innta forbrukerrollen på stadig flere felt.

Mens den tradisjonelt først og fremst har vært anvendt på kjøp av varer og tjenester i privat sektor, er de i økende grad blitt forsøkt aktualisert også i offentlig sektor, både fordi logikken i seg selv frister, og fordi den antas å kunne øke kvaliteten i offentlig tjenesteproduksjon.

Det er for eksempel slike resonnementer som ligger under når prisen på strøm ikke lenger er et politisk spørsmål, men noe som bestemmes på markedet. I vinter tyder mye på at strømprisene blir svært høye, ikke bare som følge av ubalanse mellom produksjon og forbruk i Norge, men fordi det har vært lite vind i Europa. Økt overføringskapasitet bidrar selvsagt til at prisene jevnes ut, noe som fører til at for eksempel norsk vannkraft, som kan produseres svært billig, likevel kan selges til høy pris.

Men akkurat det kan vi la ligge her, for dette er politiske prosesser som strømforbrukerne ikke har særlig innvirkning på. Derimot har vi i rundt 30 år hatt det privilegium å kunne velge strømleverandør. Men, som Kjartan Fløgstad skrev i Osloprosessen (s. 112),

«I brukarane sin ende av ledningen er det ingen skilnad på straum og straum. Den straumen som kjem ut av nettet, er ein og den same uansett kor i landet ein er, og kva slags instrument som tar imot den. Ein kunne tenkja seg å velja vekk til dømes Aurlands-straumen, eller Altakraft, fordi ein var ueining i utbygginga av Aurland og Alta-vassdraget. (…)  Men nei. Kraftleverandørane gir oss ingen slike val. (…) Kva skal vi med dette valet? Kvifor er dette meiningslause tøvet velta over på kvar og ein av oss?»

I dette tilfellet er ett av problemene at forbrukervalget koster mer enn det smaker, omtrent slik tilfellet er når jeg som regel ikke finner det bryet verdt å gå gjennom tilbudsannonser for å spare en hundrelapp på ukens middager. Tid er jo også penger.

Når det gjelder strøm, føles denne valgfriheten av og til nokså meningsløs, dels fordi «produktene» vi velger blant altså er identiske, og dels fordi besparelsen for de fleste er svært liten, selv om man skulle klare å presse prisen ned med et par øre. Enda mer interessant blir imidlertid dette når valgfriheten introduseres som virkemiddel i enkelte av velferdsstatens kjerneinstitusjoner, som skole og helse. Fritt skole-, lege- og sykehusvalg er et sentralt politisk stridsspørsmål. Her er utfordringen blant annet knyttet til spørsmålet om kompetanse. Legen Trude Basso skrev nylig interessant om dette i Adresseavisen. Siden helsevesenet bare i begrenset grad kan regulere forbruket av spesialisthelsetjenester ved hjelp av prissignaler, vil pasientens, det vil si «kundens» eller «forbrukerens», interesser fort komme til å trumfe legens faglig funderte vurdering. Hvis ikke, får legen en dårlig score av kunden, med omdømmetap som følge.

Hvorvidt tilgangen til slike tjenester skal reguleres politisk eller gjennom forbrukerlogikken vil nok forbli et politisk stridsspørsmål, hvor pendelen vil svinge. Når omdanningen av offentlig sektor de siste tretti årene har gitt oss stadig nye arenaer hvor vi kan opptre som forbrukere, er det nok imidlertid fordi det har lyktes å selge det inn som en form for demokratisering: Det er da mer demokratisk at vi tar våre valg selv, med utgangspunkt i våre egne preferanser, enn at vi er henvist til politikeres eller byråkraters vurderinger og beslutninger?

Dette resonnementet bygger imidlertid på en misforståelse. Forbrukerrollen har ikke noe med demokrati å gjøre. Det er en markedsrolle. Markedet er per definisjon ikke demokratisk, og skal heller ikke være det. Markedsreformer er derfor ikke demokratiserende, de forskyver først og fremst grensene mellom politikk og marked, mellom vår rolle som forbrukere og vår rolle som samfunnsborgere.

Sagt på en annen måte: Som forbrukere kan vi hverken påvirke den internasjonale kraftprisen eller mengden kraft som overføres til og fra resten av Europa. Men som samfunnsborgere kan vi for eksempel arbeide for at kraftprisen i mindre grad skal knyttes til markedet.

Referanse: Fløgstad, Kjartan: Osloprosessen (2000). Oslo: Gyldendal.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Maren Sæbø og Synnøve Stokke Fidje skriver fast i Panorama.