Som alltid på denne tiden av året, kom det nylig en påminnelse fra NTNU om at vi måtte huske å registrere ferie innen 1. mai.

Jeg tror det var «hovedferien» det var snakk om. Hos oss er det slik at arbeidstakeren i utgangspunktet må gjøre dette selv. Til ære for det byråkratiske system må vi velge oss et dertil egnet antall feriedager som vi kan legge inn i systemet, helt uavhengig av når og om vi faktisk har tenkt å ta ferie. Selv har jeg sjelden alle fritids- og reiseplaner klare i slutten av april.

I påminnelsen het det også at før ferien kunne registreres, måtte den avklares med og godkjennes av min nærmeste leder. Jeg tar for gitt at systemet i virkeligheten er mindre rigid, men det er en god illustrasjon på hvordan administrative rutiner blir ufrivillig komiske når de konfronteres med stillingstyper de er dårlig tilpasset.

Jeg postet en lett frustrert kommentar om dette på Facebook. Jeg bruker ofte denne arenaen til lett frustrerte hjertesukk, hvor jeg forhåpentligvis også klarer å formidle den lett sarkastiske eller humoristiske undertonen de er forsøkt skrevet med: Det jeg lirer av meg skal ikke nødvendigvis tas på fullt alvor. Dette er jo da også en veldig liten sak. Den har likevel en viss interesse, fordi den aktualiserer forholdet mellom ulike arbeidskulturer og stillingsbeskrivelser i UH-sektoren.

Det kom en del reaksjoner på innlegget. De var både negative og positive, slik det bør være i en presumptivt opplyst offentlighet. Noen mente jeg gjorde en stor sak ut av ingenting. Et stykke på vei er det utvilsomt riktig, men det var jo heller ikke ment som noen vektig intervensjon i samfunnsdebatten. Andre pekte på uheldige bivirkninger av registreringssystemet. For eksempel må administrasjonen bruke tid og krefter på å mase på ansatte som har glemt å legge inn ferie, og i noen tilfeller må de helt sikkert legge inn noen vilkårlige uker selv, på sløve professorers vegne. Hvis ikke, påføres nemlig den ansattes institutt økonomisk skade.

Det enkleste var derfor selvsagt om alle ansatte husket å gjøre dette selv. Det tar et minutt eller to å registrere de pålagte ukene, og alle ville deretter være i det minste relativt fornøyde. Men det fungerer altså ikke helt slik, både fordi vitenskapelig ansatte ofte er av den glemsomme typen, og fordi oppgaven i mange tilfeller oppleves som prinsipielt meningsløs. Den mest praktiske løsningen er derfor å etablere et digitalt system som automatisk registrerer fem sommeruker som ferieuker for alle vitenskapelig ansatte. Så får de ansatte heller endre registreringen selv om de av en eller annen grunn skulle ha behov for det.

Når jeg valgte fem vilkårlige sommeruker i juli og august som ferie i år, har det jo ingenting med virkeligheten å gjøre. Jeg kommer helt sikkert til å jobbe en del i juli, akkurat som jeg helt sikkert kommer til å ta en og annen fridag utover høsten. Men jeg vet jo ikke nå hvilke dager dette eventuelt blir, det avhenger både av dagsform og av hvilke kvelder det dukker opp en middag som trekker ut litt lenger utover kvelden og natta enn jeg kan overskue nå i april. De beste sosiale samlingene er jo de som blir artigere enn planlagt. Selv på fridager og når jeg er bortreist på ferie, jobber jeg jo dessuten som regel litt.

Ved universitetene har de fleste vitenskapelig ansatte det som kalles særlig uavhengig stilling. Ved UiO er det for eksempel spesifisert at dette gjelder som hovedregel for alle stillingskategorier fra stipendiat til professor. Slike stillinger kjennetegnes av at arbeidsgiver har begrenset adgang til å lede, fordele og kontrollere den ansattes arbeid, og arbeidstakeren har normalt betydelig styring over egen arbeidstid.

Arbeidsgivere kan ha interesse i å definere stillinger som særlig uavhengige, fordi det normalt innebærer at f.eks. arbeid ut over normalarbeidsdagen ikke utløser overtidsbetaling. Et rast søk viser da også at det har vært flere rettstvister knyttet til bruken av denne stillingsbetegnelsen, hvor arbeidstakere har fått medhold i at arbeidsgiver har gjort urett i å definere stillinger som særlig uavhengige. Generelt bør med andre ord ikke stillingsbetegnelsen brukes for ofte, for den kan i en del tilfeller svekke ansattes rettigheter og motvirke deres interesser

For universitetsforskere tror jeg likevel fordelene ved å ha en særlig uavhengig stilling mer enn oppveier ulempene. Som jeg tidligere har pekt på, er det noe ved arbeidets art som unndrar seg et skarpt skille mellom arbeid og fritid.

Dette fører til mye gratisarbeid, men det gir også gode muligheter til å ta pauser når man har behov for det, uten at man blir en del av sykefraværsstatistikken. Jeg er usikker på om jeg noen gang har vært sykmeldt i min nåværende stilling, selv om jeg en gang lå seks dager på sykehus. I slike tilfeller er det jo nesten alltid snakk om å skyve på arbeidsoppgaver, ikke om å avlyse dem.

De hardt tilkjempede rettighetene arbeiderbevegelsen på beundringsverdig vis har tilkjempet seg, vedrører derfor min situasjon i relativt liten grad. Det inkluderer også retten til så og så mange feriedager.

Når det er veldig motvillig at jeg registrerer ferie, er det altså fordi jeg bare delvis tenker på det som ferie. Selvsagt slapper jeg mer av i juli enn ellers i året, men jeg tar alltid med meg litt jobb, uansett hvor jeg befinner meg i verden. Det er ikke en byrde, men henger sammen både med ønsket om å drive med faglig virksomhet, og med ønsket om å unngå opphopning av arbeidsoppgaver når jeg setter meg ved kontorpulten igjen. Selvsagt føles det som et ork av og til, men jeg vil likevel ha det slik, for jeg opplever alternativet som mye dårligere.

De siste to årene har jeg egentlig ikke hatt noe særlig ferie i det hele tatt, for av grunner vi alle kjenner, har jeg har ikke kunnet reise noe sted. Jeg følger alltid opp all e-post mer eller mindre kontinuerlig, også på lørdager og søndager. Lite er mindre motiverende enn å starte mandag morgen med å bruke halve dagen på e-postkorrespondanse.

Så kan det jo tenkes at yngre folk i vår sektor vurderer dette annerledes. Stipendiaten Lisa Reutter skrev nylig en interessant kommentar, hvor hun påpekte at selv om mange unge forskere brenner for jobben, foretrekker de at den er et sted hvor man drar «9 til 17 og aldri i helgene». Mange leser heller aldri faglitteratur på fritiden, skriver hun.

Om Reutter her gir en treffsikker beskrivelse av yngre forskeres forhold til jobben, kan det godt tenkes at jeg representerer en utdøende rase. I så fall vil – eller bør – det etter hvert bli snakk om mer rigide arbeidsavtaler, og på sikt vil sannsynligvis mange mene at statusen «særlig uavhengig stilling» gir flere ulemper enn fordeler. Dette kan godt komme til å skje, og hvis Reutter representerer er en gjengs innstilling, er det naturligvis heller ikke noe å beklage. I hvert fall ikke om jeg selv har rukket å pensjonere meg før det skulle inntreffe.

I så fall må naturligvis folk også registrere ferie, og de må finne metoder hvorpå de klarer å operere med et tydeligere skille mellom jobb, fritid og ferie enn jeg noen gang vil bli i stand til. Men så lenge ferieregistreringen NTNU legger opp til så åpenbart er helt meningsløs, og når metoden i tillegg fører til helt unødvendig ekstraarbeid for administrasjonen, forbeholder jeg meg retten til fortsatt å lete etter de gode ironiske kommentarene.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Synnøve Stokke Fidje og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.