Det foregår faktisk et slags VM i fotball for tiden. Et tullemesterskap på et tullested på et tulletidspunkt, for å sitere en kollega.

Denne kollegaen erklærte like fullt at han i fire uker ville sette både jobb og familie til side for å følge hvert spark på ballen.

Spørsmålet om hvorvidt man skal eller bør se på dette, er imidlertid blitt et stridsspørsmål, både i sosiale og i ordinære medier. Kritikken av mesterskapet i Qatar har antatt slike dimensjoner at interessen for mesterskapet så langt har vært merkbart mindre enn normalt i vår unektelig nokså lille del av verden. I blant annet Tyskland har TV-tallene vært oppsiktsvekkende lave, og det er tilfelle også i Norge. Det er usikkert hvor mye det har å si at mesterskapet går senhøstes og på vinteren, men at en god del potensielle seere har besluttet at dette vil vi ikke være med på, er ganske tydelig. Mange tolker derfor den såkalte boikotten som en suksess, et eksempel på en forbrukerboikott som kanskje kan forandre verden. Men er den det?

Folk har trolig ulike begrunnelser for å ignorere denne turneringen der borte i ørkenlandet Qatar. Den viktigste er nok (for det første) situasjonen for dem som har forberedt mesterskapet, gjennom den forsiktig sagt strabasiøse byggingen av anlegg og infrastruktur. Det var mye oppmerksomhet rundt disse problemene fra første stund, men spørsmålet ble satt ekstra på spissen etter at en artikkel i The Guardian i 2021 fant – ved hjelp av et konservativt anslag – at 6500 gjestearbeidere hadde mistet livet etter at Qatar ble tildelt mesterskapet. Anslaget var imidlertid lite informativt siden det omfattet alle gjestearbeidere fra et utvalg land, og det er derfor blitt både misforstått og misbrukt. At det har vært betydelig overdødelighet blant gjestarbeidere, spesielt i perioder med svært høy temperatur, synes imidlertid nokså klart. Med utgangspunkt i dette, har mange argumentert for at det rett og slett er usmakelig å la seg underholde av et mesterskap på arenaer som har forårsaket så mye død og lidelse.

For det andre har mange vært opptatt av kvinners og minoriteters situasjon i Qatar. Seksuelle minoriteters rettigheter, eller mangel på sådanne, er blitt satt på spissen etter at flere lag er blitt nektet å bruke kapteinsbind med regnbuefarger. Kvinners status i Qatar er et spørsmål for seg. Å kose seg med fotball i et land med det vi i vår del av verden oppfatter som middelalderske holdninger til seksualitet og kjønnsroller, er det derfor en god del som betakker seg for.

En tredje begrunnelse er selve tidspunktet. For de fleste fotballsupportere har VM ikke vært høydepunktet på kalenderen. Det er klubbfotballen. VM har i stedet representert et høyst velkomment avbrekk utenom sesongen, midt på sommeren. Årets turnering maltrakterer den ordinære fotballsesongen fordi det ville vært uforsvarlig å arrangere den i Qatar midt på sommeren. Dermed er ikke VM et velkomment avbrekk utenom sesong, det ødelegger tvert imot flyten i sesongen.

Selv om klubbfotballen har høyere status for de dedikerte, har likevel VM hatt en særegen status. Svært mange har sine første fotballminner fra et VM i barndom eller ungdom, med andre farger, tribunekulturer og spillere enn de var vant til å se. Særlig for oss som vokste opp før vi kunne se fotball fra alle verdens land, har dette vært viktig.

En fjerde begrunnelse handler mindre om Qatar, og mer om FIFA. Å legge VM til et land uten noen form for fotballmessig infrastruktur, som resultat av en beslutningsprosess preget av korrupsjon og bestikkelser, er for noen i seg selv god nok grunn til å se bort fra dette som et virkelig VM. FIFAs unnfallenhet overfor Qatars krav etter hvert som mesterskapet har nærmet seg, er bare vann på mølla for disse.

Selv bestemte jeg meg allerede for åtte-ni år siden for at mesterskapet i 2022 var uinteressant for min del. Det skyldtes dels at selve tildelingen var absurd selv til FIFA å være, og dels at det som nevnt ødelegger sesongens rytme. Hvordan andre forholdt seg til mesterskapet, tok jeg med knusende ro.

De siste månedene har imidlertid det såkalte boikott-trykket økt markant. I Norge ble det for eksempel i fjor gjort et forsøk på å få Fotballtinget til å boikotte VM.  Selv om dette mislyktes, vokste det fram en stemning i mange miljøer for at VM burde og skulle ignoreres, noe vi delvis ser resultatet av nå.

Mange lurer på hvorfor motstanden mot akkurat dette mesterskapet er så stor, mens den var langt mindre markant da vinter-OL ble arrangert i Kina, eller da forrige VM ble arrangert i Russland. I min bok stiller i hvert fall disse landene nokså likt med hensyn til menneskerettigheter. Dette er likevel ikke noe stort poeng, for målet til dem som har kjempet mot VM i Qatar har jo blant annet vært å bringe idretten inn i mer demokratiske former, og da kan jo økende bevisstgjøring tolkes som framskritt mer enn som hykleri. Spørsmålet er heller om dette er en global bevegelse, eller om det er avgrenset til noen få land i det nordlige Europa.

For noen er det blitt et moralsk spørsmål hvorvidt man bør se på VM. Enkelte forventer at alle samfunnsbevisste borgere slutter rekkene og holder seg unna TV-skjermen. Legen Wasim Zahid fikk for eksempel en god del motbør på Twitter da han ba folk slutte å påføre skam på dem som faktisk valgte å følge mesterskapet. Spørsmålet om hva vi kan gjøre for å få til endringer både i FIFA og i Qatar, spørsmål som åpenbart er politiske, ender altså i en moralsk diskusjon av hvorvidt man stikker kjepper i hjulene for den gode sak om man skulle være så ignorant overfor verdens lidelser at man velger å se fotball på TV.

Det er neppe konstruktivt, spesielt ikke så lenge for eksempel oljefondet har investert tungt i Qatar. Å oppnå politiske gevinster gjennom forbrukerboikotter er, for å si det forsiktig, nokså utfordrende, men hadde kanskje vært mulig hvis hele verden hadde omfavnet de skandinaviske verdiene. Hvis TV-tallene halveres i dette mesterskapet, reduserer det for eksempel risikoen for at VM om noen år går i Saudi-Arabia.

Men her er nok mange nord-europeere offer for en vanlig illusjon, nemlig at holdningene i de nettverkene vi deltar i, er representative for folk generelt. Akkurat slik deltakerne på de mest innvandringskritiske nettsidene ikke får det til å stemme at høyreradikale partier ikke nærmer seg rent flertall, har mange skandinaver og tyskere litt for lett for å tro at moralske appeller om levelige arbeidsforhold i Qatar, sosial inkludering av minoriteter og boikott av VM er krav som vinner internasjonal gjenklang.

Men slik er det jo ikke. TV’n har stått på i bakgrunnen her mens jeg har skrevet disse linjene, og når jeg kikker opp, registrerer jeg at Marokko har slått Belgia. Stor stemning på tribunene, jeg vil tolke det som nokså oppriktig fotballglede. Der fikk jammen enda en nordeuropeisk nasjon en på kjeften for sin arroganse overfor mesterskapet! Dette mesterskapet kommer til å bli husket i mange deler av verden, og utvilsomt ikke bare på en negativ måte.

Selv har jeg, i litt flere kamper enn jeg hadde planlagt, sittet som nå; jeg har drevet med andre ting, men har kikket opp på skjermen innimellom. I den grad jeg følger med, gjør jeg det helt uten engasjement. Det er ikke mitt mesterskap, og jeg blåser for første gang i mitt liv i hvem som vinner. Nå har jo VAR og andre rare påfunn gitt min egen fotballentusiasme et alvorlig skudd for baugen uansett, så engasjementet ville nok uansett ikke vært som før.

Men det er mange andres mesterskap, og det er Nord-Europas problem. Misnøyen med vanstyret i FIFA er så stor at selve regimet kan knake i sammenføyningene, men opprøret har ingen unison, global støtte. En fotball uten en verdensomspennende organisasjon som kontrollerer turnerings- og konkurransestrukturen er neppe ønskelig. De som drømmer om FIFAs undergang, kommer heller ikke til å like det som kommer etter FIFA.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.