Friidrett er blant idrettene som har stått meg nærmest, i hvert fall siden jeg var seks-sju år. Jeg var også selv aktiv en relativt kort periode i tenårene. Særlig mellom- og langdistanseløping har jeg i perioder fulgt tett, og mellomdistanseløperen Steve Ovett var blant mine største helter i tre-fire formende ungdomsår.
Det er noe ubønnhørlig og utvilsomt ved friidrettens måte å rangere prestasjoner på: Førstemann til mål vinner, det lengste spydkastet eller det lengste hoppet vinner, og så videre. Flaks og uflaks er ikke nødvendigvis uten betydning, men det spiller en langt mindre rolle enn i for eksempel fotball.
Derfor prøvde jeg i forrige uke å få med meg så mange av finalene som mulig i løpsøvelsene under det nylig avsluttede verdensmesterskapet i Budapest. Det er naturligvis et høydepunkt når nordmenn er involvert i disse finalene, men det er ikke noen forutsetning for min interesse. Jeg lever godt med at det ikke ble norsk gull på 1500 meter. Jeg har aldri sett på idrettskonkurranser fordi jeg vil imponeres av den aller beste, som selvsagt skal vinne. Jeg ser på fordi det er uforutsigbart, og da må man være åpen for overraskelser.
I VM, OL og EM dreier det seg altså om medaljene, om å gå først over mål, eller om å kaste og hoppe lengst eller høyest. Men friidrett har en dobbelthet ved seg. I tillegg til å være en kamp mann mot mann og kvinne mot kvinne, er det også en jakt på rekorder. I idretter som for eksempel friidrett og svømming er det mulig å sammenligne prestasjoner på tvers av tid og rom. En runde er på 400 meter, og et svømmebasseng er 25 eller 50 meter langt. Som Allen Guttmann skriver i boka From Ritual to Record: Ved å abstrahere et kvantitativt målt resultat, kan en australier konkurrere mot en finne som døde ti år før australieren ble født.
Dette åpner for at rekorden får en særegen status i slike idretter. Det passer som hånd i hanske til det opprinnelige olympiske mottoet, citius, altius, fortius (raskere, høyere, sterkere). I tillegg til selve konkurransemotivet (hvem er raskest?), er det et sentralt motiv i moderne idrett å undersøke menneskets yteevne. Rekorden presser grenser og er dermed et perfekt uttrykk for det olympiske motto.
Verdens beste friidrettsutøvere har derfor i en viss forstand to litt ulike typer konkurranser å forholde seg til. På den ene siden er de på jakt etter å forbedre rekorder. Det kan være personlige rekorder, som i så fall vil være et uttrykk for framgang og utvikling. Eller det kan være regionale, nasjonale eller internasjonale rekorder, som er et tilsvarende uttrykk for at ingen i det aktuelle området har prestert like godt før.
Rekorden er et symbolsk uttrykk for moderniteten: Framgang, forbedring, utvikling.
Ganske tidlig vokste det dermed fram prestisjefylte friidrettsstevner hvor oppmerksomheten ble rettet like mye mot utsikten til rekord som mot selve konkurransen. Det var for langt mellom de store mesterskapene til at utøverne utelukkende kunne trene med disse for øye. Det ble faktisk ikke arrangert noe VM i friidrett før i 1983. Ellers var det – for Europas del – EM og OL hvert fjerde år.
På for eksempel Bislett, som lenge var en viktig arena for verdensrekorder, ble det derfor etter hvert introdusert fartsholdere, eller harer. De har som oppgave å holde en bestemt fart, slik at favoritten eller favorittene har optimale betingelser for å oppnå en best mulig tid. Det hender rett som det er at det ikke er så stor spenning om hvem som vil vinne, hele poenget er å legge forholdene til rette for favoritten.
Harer får betalt for slike oppdrag, siden de er viktige bidragsytere i rekordforsøk, som har stor underholdningsverdi for publikummet som til syvende og sist betaler for moroa. Den tidligere løperen Marius Roth fortalte for noen år siden at han fikk mye større inntekter som hare enn han gjorde som aktiv.
Men opprinnelig var harer gjerne uselviske løpere som ville hjelpe favoritten. Da Roger Bannister i 1954 ble den første som løp en engelsk mil under fire minutter, hadde han hjelp av to harer i godt over tre av de fire rundene. Dette bidro etter hvert til å sette systemet med fartsholdere i system. Utøverne trenger ikke gjøre taktiske valg, de vet på forhånd hvor stor farten kommer til å bli, det gjelder bare å holde følge.
Harer er imidlertid mennesker, og mennesker gjør feil. Det hender rett som det er at harene legger ut i en fart som er større eller mindre enn avtalt. Det er ikke alltid like lett å beregne. Ekstra komisk kan det bli hvis de andre løperne bestemmer seg for at de ikke er interessert i å sette noen form for rekord. Det skjedde i Oslo i 1981, da amerikaneren Tom Byers var utsett som hare på 1500 meter, i et felt som inkluderte Steve Ovett. Byers la ut i en fart rundt verdensrekorden, men ingen fulgte ham. Ved 1200 meter ledet han med ni sekunder, og han klarte så vidt å holde ut helt til mål.
Problemene med å sette riktig fart kan imidlertid avhjelpes teknologisk. For noen år siden ble friidretten introdusert for lysharer, et bevegelig lys langs lista som beveger seg i en på forhånd definert hastighet, som det gjelder for haren og de andre løperne å følge. Så lenge teknologien fungerer, er det tiden som teller. Konkurransen mellom utøverne er underordnet, selv om det naturligvis ofte hender at flere utøvere kniver om seieren også under slike forhold.
Dette kan også tas ut i det helt absurde, som da Eliud Kipchoge løp maraton på under to timer i 2019. Han hadde for det første hjelp av laserstriper bak førerbilen, for det andre av en lang rekke harer som nærmest pakket ham inn for å minske luftmotstanden. Harene ble skiftet ut med hyppige mellomrom slik at de skulle klare å holde riktig fart. Det var i praksis kun Kipchoge som stilte i selve løpet.
Dette løpet var først og fremst en markedsgimmick for en ny skotype fra Nike, og en slik bruk av harer er heller ikke tillatt i ordinære friidrettstevner. Harene må starte likt med de andre på startstreken. Men historien viser like fullt hva som kan skje dersom oppmerksomheten rettes mest mot rekorden og beundringen for favoritten, heller enn mot den uforutsigbare duellen.
Som nevnt ligger det i sakens natur at rekorden har en særegen status i idretter som gjør det meningsfullt å snakke om for eksempel verdensrekorder. Det har utvilsomt bidratt til å øke interessen for disse idrettene. Mediene er svært opptatt av rekordene, siden de har en opplagt nyhetsverdi. Det var nesten som om NRK-kommentatorene var ørlite skuffet da Warholm vant nok et VM-gull, for tiden var kanskje ikke fullt så god som de hadde sett for seg.
Fra et strengt idrettslig synspunkt kommer denne utviklingen likevel av og til i veien for konkurransen som idrettens grunnleggende logikk. Som gammel friidrettsentusiast har jeg gledet meg stort over å følge VM, mens jeg nesten aldri lenger ser på stevner hvor det er fartsholdere og lysharer involvert.
–> Elin Mordal, Arve Hjelseth, Lise Lillebrygfjeld Halse og Mads Langnes skriver fast i Panorama.