NTNUs rektor valgte nylig å gå av, som følge av et noe uheldig samrøre med NHO. Det var antakelig en klok beslutning. Hadde hun klamret seg til rektorstolen, er det stor risiko for at uroen ville tiltatt.

Når hun trakk seg, la den seg nokså fort, selv om saken har aktualisert spørsmål som vil bli diskutert langt inn i neste år.

I sosiologien er det relativt vanlig å beskrive det moderne samfunn som preget av funksjonell differensiering. Ulike institusjoner ivaretar ulike oppgaver («funksjoner»), som til sammen får samfunnsformasjonen til å henge sånn noenlunde i hop. Institusjonene er basert på ulike verdsettings- og legitimitetskriterier. For eksempel er det legitimt å søke fortjeneste innenfor den økonomiske institusjonen, mens det er klare grenser for slikt i politikken. Som økonomiske aktører forventes vi å gjøre det som tjener vår finansielle situasjon og våre personlige behov best, også når vi er forbrukere. Som politiske aktører forventes vi å skjele til fellesskapets beste snarere enn til våre egne snevre interesser.

Hvis personlig vinning motiverer en politisk beslutning, kan vi fort være i nærheten av grensen for det lovlige. Det er jo derfor så mange har vært urolige for hva som har vært tema rundt kjøkkenbordet hjemme hos statsministeren i høst.

I utgangspunktet er NTNU og NHO representanter for hver sin samfunnsmessige funksjon: Et universitet forankrer sin legitimitet i evnen til å produsere etterprøvbar kunnskap om verden og dens tilskikkelser. Hva som er «sant» eller «sannsynlig» er uavhengig av hvorvidt sannheten er lønnsom eller politisk opportun. NHOs virksomhet er på sin side forankret i et mål om å ivareta interessene til næringsvirksomheter. Her er økonomisk gevinst det fundamentale – og vel å merke helt legitime – målet.

I utgangspunktet forvalter altså NTNU og NHO ganske ulike funksjoner, og det er opplagt at de bare delvis har felles interesser. NTNU ville ikke ivaretatt sitt mandat dersom en lot eksterne oppdragsgivere skrive konklusjonene for dem, selv om det av og til er fristende for oppdragsgiveren. At NHO på sin side forsøker å kommunisere forskningsresultater på måter som tjener deres interesser, bør man heller ikke la seg overraske av.

Likevel tenker man seg at institusjonene likevel jevnt over trekker i samme retning, fordi funksjonene er gjensidig avhengige av hverandre. Det jeg forsøker å skissere her, kan kalles et «integrasjonsperspektiv» på sosialt liv. De ulike delene – her NTNU og NHO – er integrert i et overordnet system, hvor den enkelte institusjon er innrettet mot å ivareta sin del av helheten. Næringslivet er avhengig av akademisk kunnskap, men akademiske institusjoner er også – og i økende grad – avhengig av ekstern finansiering for å kunne utføre sine oppgaver.

I NTNUs tilfelle, forankret som deler av organisasjonen er i den gamle NTH-tradisjonen, er kanskje dette spesielt tydelig. Som Knut Holtan Sørensen har påpekt, har arbeids- og næringslivets interesser vært en viktig fyrlykt for både forskning og undervisning i Trondheim i lang tid. Konstituert rektor Tor Grande sier dessuten til Khrono at NTNU både er og bør være stolte av denne typen samarbeid.

Grande representerer dessuten en posisjon som også politisk har blitt viktigere. Utdanning og forskning skal innrettes mot samfunnets behov, institusjonene har «samfunnsoppdrag» som skal løse samfunnets utfordringer og tilfredsstille arbeidslivets forventninger. Både politikere, næringsliv, byråkrater og universitetsledelser kommuniserer dermed at vi er i samme båt, har felles utfordringer og at vi må trekke i samme retning. Enhver statsråd har lettere for å snakke om universitetenes betydning for innovasjon og for å løse samfunnsutfordringene, enn om verdien av nysgjerrighetsdrevet kunnskapsproduksjon.

Ofte går det bra, og bevisstheten om at næringsliv og universitet er funksjonelt differensiert ser dessuten ut til å sitte i ryggmargen på store deler av offentligheten (enkelte deler av NHO muligens unntatt). Er det noe denne saken har vist, er det at det – i hvert fall offisielt – er bred enighet om at forskningens resultater må være uavhengig av oppdragsgivers interesser, og at åpen debatt og kritikk er en forutsetning for at universitetene skal kunne ivareta sin rolle.

Når saken ble så alvorlig som den ble, var det fordi det oppsto mistanke om at dette uomgjengelige kravet ikke var tilfredsstilt. De aller fleste oppfattet umiddelbart samtalen mellom rektor og NHO som klart problematisk. Jeg er usikker på om reaksjonene ville vært like spontant negative for ti eller tjue år siden.

Når Grande understreker at samarbeid med næringslivet er universitetets DNA, er det i utgangspunktet ikke til hinder for uavhengig forskning og faglig debatt om konklusjoner og premisser. Med utgangspunkt i et perspektiv hvor man tenker seg at alle aktører og institusjoner må dra i samme retning, sier det seg selv at næringslivet er avhengig av faglig mer enn politisk fundert kunnskap. For universitetene er det en balansegang mellom avhengighet av finansieringskilder og ivaretakelse av institusjonenes egenart, men det lar seg stort sett løse. Som denne saken har vist, har vi dessuten en offentlighet som av og til klarer å peke på uheldige utslag av den gjensidige avhengigheten.

Vi kan imidlertid også anlegge et helt annet perspektiv. I stedet for å tenke seg at funksjonelt differensierte institusjoner tross alt har felles interesser, kan man som utgangspunkt anta at det ofte er uenighet både om målet og om veien fram. Spørsmålet om kjernekraft, som utløste den aktuelle saken, er også politisk kontroversielt, og gjenstand for en til tider svært polarisert debatt om morgendagens energisystem.

Men også generelt har institusjoner og aktører ulike interesser, og konflikter er ofte regelen snarere enn unntaket. Når ting likevel stort sett fungerer, er det fordi aktører med motstridende interesser holder hverandre i sjakk, eller de forhandler seg fram til akseptable løsninger. De årlige lønnsoppgjørene er skoleeksempler på institusjonalisert konflikthåndtering.

Om vi vil forstå samfunnslivet, er det lurt å ha som utgangspunkt at begge perspektivene har noe for seg. Hva vi får øye på, avhenger som kjent av hvilket perspektiv vi anlegger, og vi får øye på flere ting om vi ser et fenomen fra flere vinkler. På et overordnet nivå vil for eksempel jeg naturligvis dele en ambisjon om at kunnskapsproduksjon skal komme samfunnet til gode, på en eller annen måte. Men like mye som kunnskapssektoren bidrar konstruktivt, skal den også fungere som et kritisk korrektiv. Når akademisk ytringsfrihet er en så sentral verdi, er det fordi det er få andre institusjoner åpner for den type kritiske korrigeringer som forskere i relativt frie stillinger kan bidra med.

Et slikt «konfliktperspektiv», som sosiologer gjerne kaller det, setter dermed fingeren på noe som ofte underkommuniseres i festtalene om hvordan kunnskap skal redde nasjonens framtid. Den som postulerer at vi alle har felles mål, gjør det oftest ut fra en maktposisjon, som i seg selv kan usynliggjøre kritiske røster. Vi er alle i samme båt, men det er du som ror, som Jan P. Syse sa.

Det er altså ikke noe galt i at de fagmiljøer hvor det er relevant, har et utstrakt samarbeid med næringsliv og annet arbeidsliv. Men ting tyder på at dette samarbeidet i økende grad skjer på næringslivets premisser. For eksempel ble det avslørt at NTNU og NHO har en samarbeidsavtale som innebærer «å utvikle felles budskap og gjennomføre koordinerte kommunikasjonstiltak i sammenheng med viktige politiske prosesser (…)».

Det er ikke opplagt at dette gjør NTNU til leilendinger på egen grunn, men det er tilstrekkelig uklart til at avtalen opplagt bør reforhandles. Men for å forstå hvorfor det er problematisk, kan det være nyttig å supplere integrasjonsperspektivet med et mer konfliktorientert perspektiv på verden.

Om noen mot formodning skulle lese helt hit, vil jeg ønske dem en riktig god jul! Alle andre også, når jeg tenker meg om.

–> Elin Mordal, Arve Hjelseth, Lise Lillebrygfjeld Halse og Mads Langnes skriver fast på fredager i Panorama.