I midten av 1980-årene, da striden om skøyteteknikken i langrenn var på det heftigste, ble det før et verdenscuprenn bestemt at det skulle være forbudt å skøyte i en bestemt del av traseen. Formålet var å hindre at løperne kunne gå uten festesmurning, omtrent slik det i dag opereres med «stakefrie soner» i klassisk langrenn.

Svenske Thomas Wassberg visste råd. Han satte tape på skiene, som han la festesmurning utenpåpå. Da han var gjennom den skøytefrie sonen, røsket han av tapen, og kunne dermed fortsette uten festesmurning.

Historien viser hvordan enhver regulering av et felt fremprovoserer «strategiske» tilpasninger som man på forhånd ofte ikke hadde tenkt gjennom muligheten for. Slike tilpasninger kan true de målene reguleringen var ment å oppnå.

Nylig vedtok Stortinget en ny lov om universiteter og høgskoler. Dens praktiske konsekvenser er usikre, men loven kommer i en situasjon hvor sektoren går magre tider i møte. Det finnes penger til spesifikke satsinger, men det blir langt trangere for den daglige driften.

En lov kan forstås som en måte å regulere prioriteringer og handlemønstre på. Lovgiver vil bruke den til å få individer og institusjoner til å opptre på måter som i størst mulig grad tilfredsstiller de politiske prioriteringene loven er uttrykk for. Målet i det nevnte langrennet var å få utøverne til å bruke festesmurning.

Samtidig har naturligvis institusjonene sine egne mål og interesser å ivareta, og leter etter de måter å oppfylle lovens krav på, som gjør minst mulig skade for dem selv. Ofte finner de tilpasninger som legger seg på tvers av lovgivers intensjon. Konsekvensene av ulike sider ved loven er derfor usikre.

Det står mye fint om akademisk frihet i proposisjonen. En mer inngående diskusjon av dette får vente til en annen gang. I stedet skal jeg prøve å si litt om hvordan institusjonene kan tenkes å tilpasse seg andre sider ved lovens bestemmelser, i en situasjon hvor de økonomiske rammebetingelsene, forsiktig sagt, vil representere en betydelig utfordring.

Prinsippet om akademisk frihet omfatter ikke bare forskeres rett og plikt til å bruke fagkunnskap til å bidra med frimodige ytringer. Det handler også om et minimum av institusjonell autonomi. Innenfor gitte budsjetter – som også kan økes gjennom variable inntekter fra kandidatproduksjon, EVU og forskningsmidler – har institusjonene atskillig rom for å prioritere, selv om et Sp-styrt departement typisk nok ikke vil at autonomien skal omfatte nedleggelse av studiesteder.

På ledelsesnivå er det skjedd en betydelig profesjonalisering. I den administrative linjen sitter det oftere enn før kompetanse som har sin bakgrunn i andre typer virksomheter. Sakte, men sikkert forskyves institusjonenes egenforståelse. Det representerer en slags kulturell imperalisme i den grad verdier og logikker fra andre institusjoner ukritisk importeres til en sektor hvor den opprinnelig ikke hørte hjemme. Det er dette som skjer når for eksempel arkitekter gjøres til autoriteter i spørsmål om kontorfasiliteter for forskere, eller når Statsbygg ikke ser forskjell på en rådgiver i sentraladministrasjonen og en professor.

I tillegg har ledelse i seg selv fått økt status. Når ledersjiktet tilkjennes mer prestisje og betydning, ligger det i sakens natur at de trenger et handlingsrom for strategiske satsinger. De vil sette fotavtrykk, som det heter. Dette synes for eksempel å ha vært noe av bakgrunnen for at Curt Rice gikk av som rektor ved NMBU for et knapt år siden. Når universitetet måtte dekke inn et betydelig beløp for å kompensere for ekstraordinært store energikostnader, foreslo rektoren å ta en stor andel fra fakultetenes driftsbudsjetter, slik at den sentrale ledelsens strategiske handlingsrom i minst mulig grad ble berørt.

En leder uten strategiske midler vil trives som fisken på landet, for å låne en formulering fra Johan Nygaardsvold. Det betyr i sin tur at når UH-sektoren går inn i en økonomisk krisetid, vil handlingsrommet for strategiske satsinger måtte avveies mot den daglige aktiviteten. Som jeg har pekt på før, fører derfor institusjonell autonomi denne forstand ikke nødvendigvis til økt autonomi for fagmiljøene.

Den daglige aktiviteten berøres også av andre endringer i sektoren. Nylig ble det vedtatt en ny finansieringsmodell, som innebærer at publiseringsindikatoren er fjernet. Departementet sukret pillen med vage formuleringer om «forenkling». Denne endringen kan godt ha bidratt til at Universitetet i Stavanger har foreslått å redusere ansattes tid til forskning.

Samtidig som mange enheter pålegges kraftige nedskjæringer, ligger det i lovforslaget også krav om økt ressursbruk på en del områder. For eksempel stilles det nå eksplisitt krav om gjeninnføring av tosensor-ordning på en rekke typer eksamener. Det vil gjelde alle eksamener som utgjør minst 15 studiepoeng, for bacheloroppgaver og alle former for muntlig eksamen. Jeg er blant dem som mener dette alt i alt er fornuftige krav, men det er ikke tvil om at det representerer en betydelig ekstra kostnad.

Spørsmålet er dermed hvordan institusjonene vil tilpasse seg slike lovendringer. Siden en krone fortsatt ikke kan brukes to ganger, må man enten sette inn større ressurser på sensur og spare andre steder, eller man må tilpasse eksamensformene til de nye lovbestemmelsene. Det som er viktig å huske her, er at stilt overfor slike bestemmelser, som i en del tilfeller utvilsomt vil oppleves som en begrensning av autonomien, vil institutter og fakulteter normalt forsøke å finne tilpasninger som reduserer ekstrakostnadene. Målinger av kostnader vil dermed fort trumfe kvalitet.

For institusjoner som opererer med 7,5- og 15-poengsemner, kan det være for eksempel være fristende å dele opp et 15-poengsemne i to emner á 7,5 poeng. Da blir man ikke rammet av tosensor-ordningen. Dette må imidlertid avveies mot den ekstrakostnaden det innebærer at den totale undervisningsbelastningen normalt er noe større hvis man har 2×7,5 i stedet for 1×15.

Muntlige eksamener har stort sett vært basert på en tosensor-ordning, men den nye loven representerer ikke akkurat noe incentiv til å øke omfanget av muntlig, i en tid hvor mye tyder på at det snarere bør bli normen enn unntaket. Med kunstig intelligens er hjemmeeksamen og semesteroppgaver så godt som ubrukelig som eksamensform, uten at det suppleres med en muntlig prøve hvor kandidaten kan vise at han eller hun forstår sin egen tekst.

En klok lovgiver må ta høyde for at slike tilpasninger vil bli resultatet. Mindre uttelling for forskning gjør det fristende å nedprioritere forskning. Økt bruk av to sensorer vil gi institusjonene incentiver til å bruke eksamener hvor kravet ikke gjelder. Uten en klok vurdering av aktuelle tilpasninger, får lover og reguleringer fort uønskede og uforutsigbare konsekvenser.

–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Mads Langnes og Knut Peder Heen skriver fast på fredager i Panorama.