Mentalt trøtt etter en lang dag over bøkene eller foran et manus, hender et at jeg dumper ned foran TV og bestemmer meg for å slappe av med noe tanketom underholdning.

Jeg er helt akterutseilt når det gjelder kjennskap til vår tids serier, så jeg vet ikke helt hva jeg skal se etter. Av og til leter jeg meg derfor fram til gamle episoder fra TV-serier som Cheers eller Seinfeld, eller, enda bedre, Blackadder eller Fawlty Towers (jeg la inn lenker her i tilfelle det mot formodning skulle være noen under 40 som slumpet til å lese dette).

Disse seriene holder, eller holdt, svært høy kvalitet innenfor sin sjanger. De er likevel først og fremst underholdning. Jeg blir ikke klokere eller mer dannet av å se en episode eller tre med ujevne mellomrom. Det er heller ikke motivet, hverken for meg eller for serieskaperne. Jeg vil slappe av, konsumere og le av noe som der og da krever lite av meg.

Det hender imidlertid at jeg ser på mer utfordrende ting. Lett skamfull over aldri å ha kommet meg gjennom Alfred Döblins roman Berlin Alexanderplatz, har jeg et par ganger sett Rainer Werner Fassbinders 15 timer lange TV-serie basert på romanen. Poenget er at jeg er i to vidt forskjellige modi når jeg ser henholdsvis Seinfeld og Berlin Alexanderplatz. Den første ser jeg for å koble av, den andre ser jeg for å koble til. Det er to ganske ulike tilnærminger til mediekonsum.

Tilsvarende er det når jeg leser. Når det gjelder litteratur utenfor mitt eget fagområde, prøver jeg å prioritere bøker og tekster som for meg har en eller annen litterær verdi. God litteratur skal utfordre meg, sette tankene i sving, og den må gjerne være tvetydig og – innenfor rimelighetens grenser – kompleks. Men det er selvsagt slett ikke alltid jeg har mental energi til å lese slikt. Da finner jeg fram gamle tegneseriestriper med Pondus eller Tommy og Tigern. Upretensiøst, men morsomt, og på sine premisser tidvis genialt. Men Frode Øverli er neppe kandidat til Nobelprisen i litteratur av den grunn.

Poenget er det samme som med TV-serier: Av og til bruker jeg kulturelle uttrykk til å koble av, andre ganger bruker jeg dem til å koble meg til. Jeg er ikke i tvil om at en bok av en Nobelprisvinner i litteratur normalt er på et kvalitativt høyere litterært nivå enn en Morgan Kane-roman, men det betyr ikke at det er noe galt i å lese Kane-romaner. Jeg har for ordens skyld lest alle, og skammer meg ikke over det.

Tilsvarende er det med en rekke andre ting. Det er vanlig å si at restaurantkjeden Egon serverer gatekjøkkenmat til restaurantpris. Nettopp prisen er en viktig årsak til at jeg sjelden er å finne der, men det betyr ikke at jeg holder meg unna fast food-restauranter generelt. Det hender jeg handler på steder hvor kjøkkenet trolig ligger tilbake for Egon. I Trondheim kryr det for eksempel av middels gode bydelskafeer med italiensk-inspirert meny, drevet av tyrkere. Jeg plukker rett som det er opp mat fra en av dem. Ikke for å få en kulinarisk opplevelse, men fordi det er helt ok mat til en akseptabel pris. Jeg kan ikke mye om mat, men jeg er selvsagt fullt klar over at kvaliteten på disse måltidene i beste fall er midt på treet. Selv om jeg spiser der av og til, blir jeg ikke snurt over at disse restaurantene er et stykke unna en Michelin-stjerne.

Kvalitet er et uomgjengelig kriterium for å vurdere både litteratur, TV-serier og mat. Det betyr selvsagt ikke at kvalitet lar seg definere entydig. Det er kontinuerlig gjenstand for diskusjon. Men at en Nobelprisvinners litteratur har høyere kvalitet enn en Kane-roman av Kjell Hallbing, som i perioder skrev en bok i måneden, holder jeg for å være helt opplagt. Ikke et vondt ord om Kane, men det er altså noe helt annet: Det er underholdning, til trøst eller vederkvegelse i ledige stunder.

Det er slike ting som rinner meg i hu når jeg med et halvt øye og øre har prøvd å følge vinterens og vårens nokså forutsigbare debatt mellom Norges to skjønnlitterære forfatterforeninger. Utgangspunktet var at Den norske forfatterforening (DnF) er en relativt eksklusiv klubb. For å komme i betraktning som medlem, må man ha publisert en bok med litterær verdi. Hvorvidt den har litterær verdi, vurderes av en opptakskomite, mens det er styret som fatter endelig vedtak.

Den andre foreningen er Forfatterforbundet, som også er for skjønnlitterære forfattere som har utgitt en bok, skjønt de også tar opp aspirantmedlemmer som jobber med en bok. Dette forbundet rangerer ikke sjangre, og de rangerer heller ikke på kvalitet: Er boka utgitt, er du god nok til å bli medlem.

Stridens kjerne i vårens kulturdebatt var at regjeringen har signalisert at DnFs monopol på å innstille medlemmer til den viktige stipendkomiteen for norsk skjønnlitteratur står for fall. Dette avfødte et alarmistisk opprop i VG fra en lang rekke høyt anerkjente forfattere, som malte fanden på veggen og implisitt hevdet både at selve kvalitetsbegrepet sto for fall og at norsk litteraturs framtid sto på spill.

Oppropet ble heftig kritisert, også av flere forfattere. Snorre Valen gjorde seg høy og mørk i Nidaros, ved å påpeke at oppropet hevdet at uthulingen av kvalitetsbegrepet var  «nyliberalistisk». Forfatterforbundet er jo faktisk et LO-forbund. I stedet peker Valen på at det er oppropet som har brodd mot sosialdemokratiet. Det er ifølge ham preget av en «meritokratisk individualisme».

Det har Valen for så vidt rett i, men kvalitetsvurderinger må jo på en eller annen måte forankres i meritokrati. Oppropet var rett nok utformet på en måte som neppe vant mange for de etablerte forfatternes sak. Forfatterforbundet har, skriver Valen, foreslått å erstatte det DnF-oppnevnte litterære rådet med en komité på sju medlemmer, tre fra hver forening og ett utenforstående, nøytralt medlem. Videre siterer han Forfatterforbundet på at

«bredde og mangfold må ikke alene bestemmes av etablerte premissgivere og utøvere, men må i større grad styres av dem tilbudet er rettet mot».

Tilbudet av litteratur er vel primært rettet mot publikum, og de skal altså også, i god sosialdemokratisk ånd, ha en stemme. Det kan jo være gode grunner til det, men akkurat som jeg overlater kompetente vurderinger av matkvalitet til de som har greie på sånt, erkjenner jeg at jeg, til tross for omfattende lesning gjennom 50 år, ikke har ekspertkompetanse på skjønnlitteratur.

Valen har rett i at nyliberalisme-begrepet brukes på en både lite presis og uforpliktende måte. Det gjelder for så vidt både i oppropet og i samfunnsdebatten generelt. Det er likevel en kjerne av noe interessant her, for dypest sett tror jeg motstanden mot DnFs tilsynelatende «elitistiske» og eksklusive politikk har minst ett trekk til felles med det vi oftest forstår med nyliberalisme: Markedet er undervurdert som domstol, også når det gjelder litterær kvalitet. Hvordan skal vi ellers forstå at publikum («dem tilbudet rettes mot») skal få mer innflytelse over faglige prioriteringer?

Akkurat som McDonald’s fortsatt selger massevis av burgere til tross for at kvaliteten er så som så (såpass påberoper jeg meg kompetanse til å si), finnes det forfattere som er storselgere uten å skrive kvalitetslitteratur. Noen av dem mener seg sikkert uglesett og oversett av elitistiske smaksdommere, men andre befinner seg vel med å skrive underholdningslitteratur som selger. Anerkjennelse fra titusenvis av lesere kan være like kjærkommen som fagfolks. Selv om det er god grunn til å diskutere prosedyrene for fordeling av for eksempel forfatterstipender, er det like gode grunner til å fastholde at kvalitetsvurderinger må gjøres av fagfolk.

I dette ligger det et forsvar for en slags elitisme: Popularitet og salgstall er irrelevant for vurdering av kvalitet. Det gjelder både litteratur og fast food-restauranter. Det er ikke uten videre udemokratisk å løfte fram noen typer kulturuttrykk som mer verdifulle enn andre. Det kan tvert imot være et tegn på sivilisasjon.

–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Mads Langnes og Knut Peder Heen skriver fast på fredager i Panorama.