Med fire gull i EM er Norge ganske høyt oppe blant ledende friidrettsnasjoner. Det er oppsiktsvekkende.

Rett nok har vi ofte hatt en og annen vinnertype i denne kanskje mest klassiske av alle idretter: Egil Danielsen, Grete Waitz, Ingrid Kristiansen, Vebjørn Rodal, Trine Hattestad, Hanne Haugland og noen til. Men oftest har det vært snakk om enkeltutøvere. Det grodde ikke så veldig godt rundt dem. Denne gangen vant vi gull i stafett, noe som i seg selv tilsier en betydelig bredde.

Norge kommer neppe til å produsere nye utgaver av Jakob Ingebrigtsen, Henriette Jæger eller Karsten Warholm på løpende bånd. Men likevel: Det dukker opp ganske mange, og de dukker opp atskillig oftere enn før. Noen slukner fort, men overraskende mange nærmer seg det internasjonale toppnivået.

Dette kommer på toppen av at nordmenn også har utøvere på toppnivå i idretter som tennis og golf. Få tenkte på det som realistisk for 30 år siden. Og, rosinen i pølsa: Omsider har vi et herrelandslag i fotball som henger på greip.

Dersom målet er å skape resultater i toppidrett, lykkes Norge derfor bemerkelsesverdig godt. Det går ikke upåaktet hen i utlandet. Fascinert av at vinteridrettsnasjonen Norge nå også markerer seg i idretter som friidrett, fotball og tennis, har utenlandske medier gått på jakt etter forklaringen. Også jeg er blitt kontaktet av utenlandske journalister om dette i sommer.

Ofte får barneidrettsbestemmelsene mest oppmerksomhet. Det legges vekt på at barna skal ha det artig og ikke på at de skal vinne, rapporterte CNN etter seieren over Brasil. The Guardian peker, som mange andre, på hvordan barn oppmuntres til allsidighet i hvert fall fram til tenårene.

Det er trolig en god del riktig i dette. Både i Norge og utlandet kan man nok gradvis se økt forståelse både for at det å pushe svært unge talenter øker risikoen for at de brenner ut for tidlig, og ikke minst at tidlig selektering av talenter i praksis kan stenge døra for dem som av ulike grunner bruker lenger tid på åpenbare sitt potensial. Ser vi nærmere på den offentlige samtalen om norsk idrett, legger vi imidlertid fort merke til at spenningene er større enn det som fremkommer i internasjonale medier.

Det finnes mange eksempler på utøvere som har vokst nærmest organisk fram fra den breddeorienterte og inkluderende idretten, som den offisielle versjonen av hva det norske idrettsunderet påberoper seg som nøkkelen til suksess. Svært mange har dessuten holdt på med mange typer idrettsaktivitet som barn, noe som høyst sannsynlig har bidratt positivt når de senere spesialiserte seg. En 17 år gammel Karsten Warholm tok for eksempel gull i åttekamp i U18-VM i 2013.

Men det er samtidig noe som skurrer. Én ting er at en del av topputøverne, som Jakob Ingebrigtsen, knapt har hatt noen gjennomsnittlig barndom. Et annet poeng er at til tross for alle fagre forsikringer om hvor inkluderende og demokratisk norsk idrett er, hjelper det mye å ha penger og andre ressurser i en del idretter. Det siste henger for det tredje sammen med at det særlig i fotball er oppsiktsvekkende mange toppspillere som er vokst opp i familier hvor også foreldrene har vært fotballspillere på høyt nivå eller toppidrettsutøvere.

Aslak Nore pekte på dette i en interessant kommentar i forkant av VM. Vi har en Haaland, en Thorstvedt, en Berg og en Sørloth. Men det hadde vi i 90-årene også, selv om Ørjan Berg aldri ble noen nøkkelspiller på landslaget. Dette er sosial reproduksjon i praksis.

Det er naturligvis en genetisk komponent her. I gjennomsnitt vil barn av toppidrettsutøvere ha bedre fysiske og tekniske forutsetninger for selv å nå internasjonalt nivå. Men det spiller også inn at de vokser opp i omgivelser hvor toppidrettskulturen rammer inn tilværelsen på en selvsagt måte. Selv helt uten at foreldrene formulerer eksplisitte forventninger, internaliseres kjennskap til hvordan idrettsutøvere handler og tenker. Det er like lite oppsiktsvekkende som at jusstudenter med juristforeldre oppnår bedre karakterer enn kandidater med mer beskjeden familiebakgrunn.

Nore mer enn antyder at dette fører til at norsk toppidrett, i hvert fall når det gjelder fotball, er mindre meritokratisk enn for eksempel Frankrike, hvor talentfabrikker spotter talenter fra alle samfunnslag ned mot åtteårsalderen, og sluser dem inn i et strukturert talentutviklingsopplegg. Glansbildet av Norge truer i så fall med å slå sprekker. Det er slett ikke tilfeldig hvem som lykkes i den norske idrettsmodellen. Ressurssterke foreldre (ikke bare når det gjelder penger, men også kunnskap, tid og engasjement) forklarer kanskje mer i Norge enn i mange andre land.

Det er i tillegg et betydelig press på selve idrettsmodellen. Akademier for antatt talentfulle og motiverte spillere sprer seg nedover i aldersklassene. Konfliktene på Sørlandet, som involverte blant andre den tidligere fotballspilleren Jesper Mathisen, indikerer også at det er konfliktpotensial rundt de prinsippene som utenlandske journalister viser så stor interesse for.

Hevder man at barneidrettsbestemmelsene og retningslinjene for ungdomsidrett er viktige for å forklare norsk toppidretts suksess, risikerer man derfor å bli motsagt. Kanskje mange av de virkelige enerne er blitt så gode fordi de – eller mer presist deres foreldre – i større eller mindre grad har ignorert bestemmelsene? The jury’s out, som det heter på nynorsk, og diskusjonen fortsetter.

Poenget med barneidrettsbestemmelsene er imidlertid noe helt annet enn dette. Som The Guardian peker på i saken jeg lenket til over: De ble ikke utformet for å nå kvartfinalen i VM i fotball, eller for å ta så mange gull som mulig i friidrett. De skal i stedet gjøre det mulig å glede seg over idretten uten å bli flau over alt man ikke mestrer. Det handler altså om å skape idrettsglede for alle, som det heter i Idrettsforbundets visjon.

Her tror jeg vi er ved noe vesentlig. Kanskje gir den norske idrettsmodellen gode kår for toppidrett. Men det bør vi i så fall betrakte som en utilsiktet, positiv bivirkning av noe vi driver med av helt andre grunner. Barn og unge skal ikke drive med idrett fordi så mange som mulig skal nå toppen når de blir voksne – på det tidspunktet har de aller fleste uansett sluttet. Idretten skal gi mening og motivasjon i seg selv, enten det er i form av begeistringen over bare det å delta, eller om det er i form av drømmen om å ta medalje i kretsmesterskapet for 15-åringer.

Hvis det viste seg at barneidrettsbestemmelsene var til hinder for utvikling av toppidrettsutøvere, ville det altså likevel ikke vært noe godt argument for å droppe dem.

–> Arve Hjelseth skriver fast i Panorama.