Forskning og utdanning er bærebjelkene i UH-sektoren. Formidling overfor en bredere offentlighet er også viktig, men samtidig er formidlingen logisk parasittær på forskningen.

Universitetenes forskningsformidling forutsetter forskningsbasert kunnskap, mens forskning uten samfunnsrettet formidling er fullt mulig (skjønt ikke ønskelig).

Det er derfor nokså opplagt at rammebetingelsene i forskning og høyere utdanning må legge til rette for og oppmuntre til nettopp forskning. Hvordan dette best kan gjøres, er det imidlertid ikke så enkelt å ha noen sikker mening om. Khrono meldte nylig at et finansieringsutvalg vurderer å foreslå å fjerne de resultatbaserte indikatorene for forskning. Utvalgets rapport er forventet i midten av mars.

Dette utvalget var omstridt allerede da det ble oppnevnt, siden de tre store breddeuniversitetene UiO, UiB og NTNU ikke var representert. Det er ikke urimelig å se dette som uttrykk for og ledd i en interessekamp. Noen vil si at frontlinjen går mellom de gamle og de nye universitetene, men det er nok vel så rimelig å se det som en spenning mellom universitets- og høgskoletradisjonen i høyere utdanning.

Alle universiteter, og de fleste høgskoler, representerer vel i dag en mix av disse tradisjonene. Også de bredest orienterte universitetene har for eksempel gradvis integrert en del typiske høgskoleutdanninger de siste årene, mens høgskolene er blitt, eller forsøker å bli, mer forskningsorienterte. Mange av dem har også fortsatt universitetsambisjoner. Den viktigste forskjellen er at de eldste universitetene har en mer breddeorientert, disiplinfaglig profil.

Den politiske bakgrunnen for utredningen er at regjeringen har signalisert at de ønsker en modell hvor desentraliserte tilbud og flercampus-universiteter skal tilbys bedre rammer. Dermed er det en nærliggende tolkning at det å fjerne resultatbaserte indikatorer for forskning, vil svekke de breddeorienterte disiplinuniversitetene. Spesielt aktuell er denne tolkningen når det ifølge Khrono også diskuteres hvorvidt det er mulig å innføre nye indikatorer til erstatning for forskning, knyttet til blant annet livslang læring og til etter- og videreutdanning. Sett i sammenheng vil dette være et forslag som klart betoner utdanning på bekostning av forskning, noe UiB-rektor Margareth Hagen også er inne på.

Man kan si mye om forskningens «tellekanter», som det av og til benevnes. Systemet har mange negative, til dels perverse, bivirkninger. Det siste er for eksempel tilfelle når det skapes incentiver til å splitte opp forskningsarbeider i flest mulig enkeltpublikasjoner for å maksimere uttellingen. Det er opplagt at fire artikler ikke er noe nødvendig uttrykk for dobbelt så mye «kvalitet» som to artikler, selv om det kan se slik ut i finansieringsmodellen.

Å honorere vitenskapelig publisering var ment blant annet som en måte å stimulere til institusjonenes forskningsaktivitet på. Det var det i og for seg god grunn til, ikke minst i samfunnsvitenskapen. Her fantes det i 70-årene flere aktive forskere, men de mest aktive var relativt få. Mange publiserte lite eller ingenting i fagfellevurderte kanaler. Det betyr ikke at de ikke jobbet, men at enhver kanal var ansett som like god. Få stilte spørsmål ved at publiseringen hovedsakelig skjedde i form av rapporter og notater. Selv et stipendiat innebar ikke noen tydelig forventing om å ta doktorgrad. I norsk sosiologi disputerte nesten ingen i 70-årene, selv om det fantes en hel del stipendiater.

Siden forskning i sitt vesen kjennetegnes av å være kvalitetssikret gjennom fagfellevurdering, var det neppe urimelig at forventningene til slik publisering ble tydeligere fra slutten av 1980-årene. Fra 1990-årene førte også såkalt New Public Management til at finansieringen av en rekke offentlige institusjoner delvis ble knyttet til «produksjon», altså til målbare resultater. Slik ble studiepoeng, kandidatproduksjon og forskning som var publisert i anerkjente kanaler, noe som utløste ressurser for institusjonene. Systemet var primært ment å virke på institusjonsnivå, ikke på individnivå. At en institusjon forsøker å legge til rette for å styrke publiseringsaktiviteten, betyr jo ikke at man trenger å legge til rette for individuell konkurranse mellom de ansatte, selv om det utvilsomt har forekommet.

Systemet har som nevnt mange svake sider, og er derfor også blitt heftig kritisert. Noen av innvendingene er utvilsomt velbegrunnet. Å fjerne resultatbaserte indikatorer for forskning, i hvert fall uten samtidig å tenke nytt om forholdet mellom rammefinansiering og resultatbasert finansiering, er imidlertid høyst problematisk.

Det er fare for at omleggingen som diskuteres, vil øke den politiske styringen av forskningen. Kanskje vil også andre tunge aktørers mektige hånd merkes tydeligere.

Som Kristin Asdal peker på, bør man i det minste vurdere alternativene. Siden de politiske vindene neppe gir grunn til å tro at resultatbasert finansiering generelt forsvinner i offentlig sektor, betyr mindre vektlegging av forskning at det – relativt eller absolutt – vil bli lagt tilsvarende mer vekt på noe annet. Asdal nevner «relevans» som en aktuell kandidat, og peker på opplagte problemer ved bruk av slike kriterier. Hva er kriteriene for å bestemme forskningens relevans? Siteringer? Nytte for arbeidsliv, samfunn og brukere? Politisk legitimitet?

Generelt synes det som relevans-kriteriet er på frammarsj, ikke minst når det gjelder utdanning. Arbeidslivsrelevans er jo blant momentene utvalget er forventet å foreslå kriterier for, til tross for at det også er store problemer knyttet til et slikt kriterium.

Det er grunn til å understreke at identifisering av svakheter ved en finansieringsmåte, ikke i seg selv er noen grunn til å skrote tenkemåten som ligger til grunn for den. Uheldige incentivstrukturer og tilpasninger som følger av det såkalte tellekant-systemet fortjener å bli påtalt og endret, men å fjerne hele systemet forutsetter at alternativet er bedre. Her er det all grunn til å tvile på om det er tilfelle, i hvert fall hvis forskningens frihet og universitetenes autonomi anses som viktige goder.

Nedprioritering av forskning i finansieringsmodellen er en potensiell trussel mot den frie forskningen. Det er betimelig når Asdal peker på at honnøren dagens system gir til det å publisere i fagfellevurderte tidsskrifter, også representerer en form for frihet: Frihet til å forfølge de problemstillinger man selv er interessert i.

Særlig for forskere som har forskningstid innbakt i stillingen, er dette et gode som ikke bør undervurderes. Man kunne ønske seg et system som først og fremst var rammefinansiert, men i den grad signalene går i retning av at blant annet relevanskriteriet er ment som erstatning for dagens system, er det grunn til bekymring. Det øker risikoen både for redusert autonomi og for at mindre transparente kriterier får betydning både for finansiering, ansettelser og opprykk.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Synnøve Stokke Fidje og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.