Demokratiet ut til å ha lavere oppslutning enn noen gang i etterkrigstiden, i hvert fall i vår del av verden.

I Klassekampen refererer temaredaktørene for det siste nummeret av tidsskriftet Agora til tall fra Open Society Foundations, som tyder på at en betydelig andel av velgerne ser positivt på at politiske ledere kan ignorere nasjonalforsamlinger, mens bortimot en av tre velgere i Frankrike og USA anser militærstyre som en god styreform.

Ikke bare har veksten i andelen demokratier i verden sunket de siste årene. Mange formelle demokratier er dessuten mindre demokratiske. Autoritære partier får økt oppslutning og innflytelse. Rettssystemets uavhengighet er under press. Og snart er det valg i USA.

Flere på venstresiden, inkludert i den ovenfor nevnte artikkelen i Klassekampen, peker på nyliberalismen som en hovedårsak til demokratiets svekkede legitimitet. Misnøyen med demokratiske institusjoner skyldes at makten er flyttet andre steder, til jurister, finanssektor og til markedet. Det politiske systemet har ikke lenger noen styring med rentenivå og strømpriser. I stedet må det tilpasse slike forhold. Frustrasjonen er imidlertid ideologisk forvrengt, og har feil adressat, mener de: I stedet for å gå løs på den økonomiske eliten, er det innvandrere, kultureliten eller «globalister» som blir syndebukker.

Mer konservative analytikere er gjerne mindre opptatt av de økonomiske drivkreftene, og retter i stedet oppmerksomheten mot kulturelle faktorer. En omdiskutert, men interessant bok i denne tradisjonen er David Goodharts The Road to Somewhere. Han bruker skillet mellom «somewhere» og «anywhere» som nøkler til å forstå en dyptgående kulturell kløft i moderne samfunn. Somewheres er forankret på et bestemt sted og i et bestemt samfunn, er sosialt konservative og har sjelden mye høyere utdanning. For dem representerer forandring oftere tap enn muligheter. På den andre siden er Anywheres en beskrivelse av den mer rotløse, urbane tilværelsen, hvor stedsidentitet gjerne betyr mindre. Disse er gjerne livsstilstolerante, har høy utdanning og applauderer modernisering og forandring. En mulig tolkning er at lokalsamfunnet og dets funksjoner forvitrer på grunn av sviktende stedsidentitet blant et økende antall anywheres, samtidig som de sistnevnte dominerer de verdensbildene som formidles i toneangivende medier. Hos somewheres skaper det en form for fremmedgjøring.

Goodhart er dermed blant dem som ser «globalismens» dominans i de viktigste institusjonene innen finans, politikk og internasjonalt samarbeid som en nøkkel til å forstå demokratiets krise, eksemplifisert blant annet av Brexit i hans eget hjemland.

Som nevnt er boka omdiskutert. Siden mange som snakker og skriver i toneangivende medier selv er anywheres, blir Goodhart her ofte stående som representant for et utdatert verdensbilde. Betraktet som sosiologisk teori er boka heller ikke spesielt imponerende. Som det ble pekt på i en omtale: Det er for eksempel ikke noen spesiell grunn til å tro at internasjonal orientering i seg selv skulle svekke omsorgen for lokalsamfunnet. Stedsidentitet forutsetter heller ikke at man er oppvokst på stedet eller i byen man bor. All forandring er ikke til det verre.

Boka identifiserer likevel på en dyp kulturkløft, som på en eller annen måte henger sammen med det liberale demokratiets krise. Verdisettet som konstituerer somewhere kan utvilsomt kaste lys over utviklingen i for eksempel Ungarn: Majoriteten er konservativ, mens hovedstaden Budapest er en moderne storby preget av liberale verdier. Trump, Brexit og autoritære partiers vekst er forankret i folkelige forestillinger som Goodhart har funnet et mulig språk for, selv om han utvilsomt karikerer anywheres.

Begge perspektivene jeg har gitt en kortfattet presentasjon av her, både det «økonomiske» og det «kulturelle», har en hel del for seg. Når jeg i denne teksten særlig prøver å utforske noen implikasjoner av Goodharts bok, er det ikke fordi jeg anser den kulturelle forklaringen som mer treffsikker enn den økonomiske. Det er fordi det er en mulig inngang til å forstå hvordan holdninger og uttrykksformer som tidligere var reservert for personlige samtaler som sjelden eller aldri nådde offentligheten, i dag er blitt en bortimot dominerende diskurs i enkelte del-offentligheter.

Politiske oppfatninger dannes på mange vis. En innflytelsesrik modell er basert på det Paul Lazarsfeld kalte tostegshypotesen: Politiske budskap formidles via medier, men velgerne adopterer disse indirekte mer enn direkte. Budskapene filtreres gjennom det som kalles opinionsledere, som fortolker budskapet og former folks oppfatninger gjennom fortellinger av hva som egentlig ble sagt, eller hvem som egentlig vant partilederdebatten. Også i digitale medier i dag ser vi forsøk på å innta en opinionsleder-rolle. Jeg har for eksempel lagt merke til at kommunikasjonsfolk i de ulike partiene ofte bruker X (tidligere Twitter) til å kommentere og fortolke budskapene i samtidige TV-debatter.

Undersøkelser tyder på at opinionsledere gjerne har vært kosmopolitisk orientert. Tolket i lys av Goodhart er de dermed mer Anywheres enn Somewheres. En spekulativ fortolkning er at opinionsledere kan ha fungert som en slags buffer mot frustrasjonen overfor et liberalt demokrati preget av internasjonal orientering og toleranse. Slik frustrasjon er nemlig ikke noe nytt, men med fremveksten av sosiale medier har den fått en ny form og en ny funksjon.

Samtalene rundt om på puber, kafeer, arbeidsplasser og i familieselskaper har sjelden vært plagsomt mye preget av Jürgen Habermas’ kriterier for kommunikativ rasjonalitet. Fra min oppvekst i den rurale arbeiderklassen husker jeg godt hvordan selvutnevnte eksperter ble latterliggjort. Det gjaldt kanskje særlig ingeniører, som var den utdanningsgruppen de oftest var i berøring med på arbeidsplassen (blant bønder spilte kanskje agronomer en lignende rolle). Tonen var frekk, tidvis retorisk hatefull. «Skulle vært skutt», sa en bekjent rett som det var når folk med makt plundret til livet hans.

I slike samtaler oppdaget jeg at for eksempel forståelsen for rettsstatens prinsipper i beste fall var begrenset. Hvorfor skal drapsmenn ha rett til advokat, husker jeg noen som sa i en samtale jeg overhørte, mens de andre rundt bordet nikket tankefullt. Slepphendt kriminalpolitikk var i det hele tatt lite populært.

At noen skulle vært skutt var naturligvis ikke bokstavelig ment. Poenget med slike samtaler er ikke å oppnå større klarhet om et saksforhold, som Habermas’ rasjonelle samtale dreier seg om, men å bekrefte fellesskapet blant de tilstedeværende. Latterliggjøring av ulike typer eliter sveiser gutta og jentene på gulvet sammen. Samtalen blir slik en form for sosialt lim. Og om noen mente det bokstavelig, rakk ikke budskapet ut over de nærmeste omgivelsene. Sendte man et rabiat innlegg til lokalavisa, ville redaktøren – sikkert en anywhere – raskt og ubønnhørlig kaste det i papirkurven. Synspunktene ble dessuten i hvert fall delvis korrigert av opinionsledere.

Men slik er det ikke lenger. Sosiale medier gjør at det ikke lenger finnes noen redaktør som kan skille klinten fra hveten. De finnes selvsagt i tradisjonelle medier, men de spiller en begrenset og stadig mindre rolle — i hvert fall i unges tilværelse. I USA har dessuten de ulike politiske kulturene sine egne TV-kanaler, som formidler vidt forskjellige fortellinger om verden, uten å være så mye i berøring med hverandre.

Goodhart fant at Somewheres numerisk sett utgjorde langt flere enn Anywheres. Den konservative fortellingen er derfor at fremveksten av digitale medier har gjort det lettere å få fram verdensbilder som bryter med det hegemoniske som formidles i Mainstream Media, som det foraktfullt kalles.

Opinionslederne finnes nå mer på sosiale medier enn på arbeidsplasser og rundt kafébord. Og enhver står friere enn før til å velge seg sine egne opinionsledere. Resultatet er at man i større grad kan skjermes mot den siviliserende effekten som autoriserte medier på sitt beste bidro til.

For mange er nok en stemme til for eksempel Trump mer et spark i ræva på det de forstår som eliter, enn det er støtte til Trumps vanvittige politiske program. De ufiltrerte synspunktene som for et par generasjoner forble ved kafé- og lunsjbordet, er blitt en integrert del av offentligheten. Å forsvare det liberale demokratiet, noe som krever litt mer enn et halvt minutt på sosiale medier, blir snart den største politiske utfordringen.

–> Elin Mordal, Arve Hjelseth, Lise Lillebrygfjeld Halse og Mads Langnes skriver fast på fredager i Panorama.