Det er travle dager på toppen av Haugen. Tåke, regn, dårlig sikt og lav temperatur ignoreres nesten fullstendig i en intens søken etter erkjennelse.

Kamper fra kvinne-VM, EM-kvalifisering for herrer og Tippe- og Obosliga flimrer over alle skjermer, mens opptaks og analyseutstyr går på høygir. Teamet på toppen av Haugen har det med andre ord travelt, eller sagt på en annen måte: det er sommer.

Fredagsnattens kamp mellom Elfenbenskysten og Thailand ble eksempelvis underlagt intens analyse. Ikke fordi den på noen måte framstod som viktig for Norges sjanser i turneringen, men fordi den viste seg å inneholde en (antagelig) uslåelig rekord. Smilets kvinner vant nemlig 3-2. I og for seg ikke særlig overraskende, men måten de vant på fikk hele staben til å sperre opp øynene i vantro.

Alle de tre målene til Thailand var offside. Vi har forsøkt å lete i gamle videoopptak – internett er fullstendig gjennomsøkt, men vi har ikke greid å konkludere: Har noe slikt skjedd før? I VM? Konspirasjons, korrupsjons- og bestikkelsesdiskusjoner har versert, men også det tverrfaglige kjønnsperspektivet og FIFAs håpløse dommerutvelgelse ble tematisert.

Men som vanlig, får vi vel si, blir dagens tema et ganske annet. Som alltid er hjemmelaget det viktigste fokus.

De fleste har vel antagelig fått med seg at hjemmelaget kanskje ikke har prestert helt på det nivået en kunne forvente etter fjorårets champagnesesong. Siste kamp, tap mot TIL, førte til ni poengs luke til det vi (med utsikt fra toppen av Haugen) i alle fall fortsatt tror blir hovedkonkurrenten om seriemesterskapet, RBK. Vi har ikke tenkt å trette leseren med (bort)forklaringer om hvorfor ting har gått slik. Skader, manglende form på nøkkelspillere og lignende overlater vi suverent til tabloidpressen. Her oppe der ut- og innsikten alltid er på topp beskjeftiger vi oss selvsagt med mer eksotiske og ikke minst løsningsorienterte strategiske overlegninger.

En undervurdert, og i Norge relativt ubenyttet strategi, for å øke eget lags sportslige kvalitet kan vi omtale som reduksjon av hovedkonkurrentens talentkvalitet. I Tyskland er storlaget fra Bayern kanskje hovedeksponenten for en slik strategi etter å ha kjøpt Lewandowski og Götze fra den fremste rivalen, Dortmund. Strategien har vært ekstremt vellykket noe sluttabellen fra siste Bundesligasesong med all mulig tydelighet viser: Bayern nr. 1, Dortmund nr. 7. I Norge har vi liten tradisjon for slike grep, og enkelte vil nok til og med hevde at vi nærmer oss grensen for det usportslige, men den etiske dimensjonen lar vi med den største selvfølgelighet ligge i knusende ro denne gangen. Med diverse skandaler i FIFA friskt i minne har vel fotballfamiliens adskillig mer presserende etiske problemstillinger å bale med?

Heldigvis er selve transaksjonsutvelgelsen enkel denne gangen. En behøver ikke være særlig fotballfaglig bevandret for å innse at årets RBK-utgave så til de grader er avhengige av én (og bar én) spiller. Vi tenker selvsagt på den blide dansken – assistkongen Mike Jensen.

Mike Lindemann Jensen har nemlig prestert over evne denne sesongen. Og det lokale analyse-teamet er ikke i tvil. Uten Mike er RBK redusert til gjennomsnittlig Tippeligastandard. Da er vel saken enkel: Nå har jo MFK spart sykepenger for både Bakenga og Gulbrandsen i månedsvis og burde både ha råd til å kjøpe Jensen og aller viktigst tilby ham en lønn som han ikke kan si nei til. Selvsagt også med et løfte om umiddelbart salg om den riktige utenlandske klubben melder sin interesse. Snakk om å slå to fluer i et smekk. RBK blir som de har vært de siste sesongene, nokså gode, mens hjemmelaget kan nyte godt av danskens suverene teknikk, skuddstyrke og eventyrlig blikk for spillet. Noe vi så absolutt kan ha bruk for både i Tippeligaens fortsettelse og ikke minst i de viktige europeiske kvalifiseringskampene som kommer.

Faktisk kjøp: Men, og joda, også her er det nok et men. Hvordan vil RBK og kanskje spesielt RBKs tilhengere reagere? Vil ikke kjøpelagsdebatten blusse opp? Hva kan det tenkes at Dag-Eilev bidrar med i en slik situasjon? Mer edder og galle – uten tvil. Kanskje kan likevel den øyensynlig åpenbart økonomisk optimale strategien lansert ovenfor koste mer enn den smaker? Joda, vi er innforstått med denne kompleksiteten, men som vanlig har vi tenkt litt lengre. Kanskje er dette en litt for grådig innfallsvinkel. Grådighet er som kjent en dyd, men som med det meste her i livet: alt med måte. Naturen kan jo hjelpe oss her. Unge Jensen har jo faktisk spilt veldig godt denne sesongen og en utenlandsk klubb kan jo komme oss til unnsetning og kjøpe Jensen i det kommende overgangsvinduet.

Fiktivt kjøp: Spørsmålet er om vi kan ta oss råd til å ta sjansen. En alternativ og mindre risikabel strategi kunne jo være å ta en telefon til Jensen og høre om en kort karriere i Molde med høy lønn og fri utreise til utlandet kunne være fristende. De fleste har jo sin pris, og tilbud en ikke kan si nei til  kan vel heller ikke blide dansker si nei til. Får en først Jensen på en slik krok, kan kanskje interessen for å bidra i RBK kjølne akkurat nok til at vi kan gjennomføre en klassisk snuoperasjon og se neste sesong like lyst i møte som vi gjorde med denne? (Uten at selve transaksjonen behøver å gjennomføres.)

Uansett, vi konkluderer selvsagt (som vanlig) med at dette kun er tankelek. Vi har som vanlig stor tro på hjemmelagets etiske disposisjoner og forventer som alltid edel kappestrid helt uten tanker av den typen vi djevelsk har spekulert ut ovenfor. Sannsynligheten for at fotballøkonomien tross alt kommer oss til unnsetning helt uten intern hjelp er kanskje stor nok?

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.