En rektor vil kunne ha stor betydning på spørsmålet om høgskolen skal fortsette som selvstendig eller fusjonere med NTNU, selv om rektor alene verken kan stanse eller gjennomtvinge en fusjon.

Av GEORG PANZER, rektorkandidat og høgskolelektor

Styret har fattet et vedtak hvor det pekes på NTNU. Dette er en realitet som ny rektor må forholde seg til.

Organisasjonen er delt når det gjelder dette spørsmålet og det samme er rektorkandidatene. Heidi Haavardsen og Lise Halse er positiv til fusjon med NTNU, mens Steinar Kristoffersen og eksisterende rektor blir oppfattet som negativ. Midt imellom står jeg som avventende.

Faren med en rektor som er sterkt positiv til en fusjon, er at hun lett blir blind for de negative sidene. Et eksempel på det så vi på slutten av kandidatdebatten da Lise Halse i vage ordlag svarte på et spørsmål fra salen om hvilken betydning fusjon kan få for administrativt ansatte. En rektor som ser det som sitt personlige prosjekt å få HiM fusjonert med NTNU vil lett nedtone de vanskelige problemstillingene for å få drevet fusjonen igjennom. Problemene går ikke bort, men de utsettes til etter at fusjonen er et faktum. Det vil da ikke lengre være et forhandlingsspørsmål mellom likeverdige parter, men et spørsmål om arbeidsgivers styringsrett. Dette er viktige spørsmål som bør komme frem under styrebehandlingen slik at styret fatter sin beslutning på best mulig grunnlag.

På samme måten vil en rektor som er sterkt imot fusjon, kunne utsette den. Kostnaden ved at rektor søker å påtvinge sin egen vilje er at han vil lett oppleve mistillit fra det øvrige styret, departementet, fra deler av høgskolen og lokalsamfunnet rundt oss. Mye av dette har vi sett under nåværende rektor, og det er stor fare for at dette vil fortsette med tiltagende styrke under en ny rektor som måtte love kategorisk motstand mot fusjon under valgkampen. Som vi ser av siste ukers hendelser, så har fusjonsspørsmålet et egenmomentum som selv ikke en kritisk rektor kan stanse med sin rene vilje.

Jeg tror alle avdelingene vil være tjent med en balansert og avventende tilnærming til dette spørsmålet. Man vil da få frem innvendinger under prosessen. Avdelingsstyrene, fagforeningene og administrasjon vil kunne gi sine innstillinger til styret og styret vil kunne fatte et vedtak basert på en tillitsvekkende prosess. Fusjon er et vesentlig spørsmål som i andre sammenhenger krever et kvalifisert vedtak. Det kreves ikke kvalifisert vedtak etter universitets- og høyskoleloven, men jeg vil presse de øvrige styremedlemmene til ikke å gjøre et irreversibel valg dersom det er betydelig motstand mot det i organisasjonen. Fusjoner som er dårlig forankret ender nemlig ofte i misære.

Fusjonsspørsmålet vil være det mest presserende for ny rektor. Det var dette spørsmålet som gjorde at jeg følte meg kallet til å stille da jeg så hvilke kandidater som ble nominert. Dersom noen lurer på hvordan det er mulig å ha en balansert tilnærming til dette viktige spørsmålet, så vil jeg minne om professor Harald Hjelles gode innlegg.