Alle i Norge er stolte over at May-Britt Moser og Edvard Moser ved NTNU ble hedret med Nobelprisen i medisin. Foto: Ned Alley, Trondheim/NTNU, Kavli Institute (CC BY-NC-SA 2.0)

Om stort og smått

Jeg skal innrømme at jeg misunner prorektor en anelse. Som ukentlig kan lire av seg sine, kanskje noe aparte, ekspertkommentarer om fotballen her i byen. Han har sneket seg til å opprette en sportsredaksjon han styrer helt alene. Som han nå sier han vil avvikle. Han følger åpenbart sesongen!

Professor Hallgeir Gammelsæter er rektor ved HiMolde.
Professor Hallgeir Gammelsæter er rektor ved HiMolde.

«Rett fra rektor» hører naturligvis ikke hjemme på sportssidene, men denne gangen finner også jeg det forsvarlig å ta en sveip innom toppfotballen. For hva ser vi ikke der? Jo, at de små rett som det er stiller de store i skyggen. Og fremst i rekken står Molde fotballklubb. Som har tatt sin fjerde tittel på fire år. Til og med poengrekord.

Vi gratulerer! Og vi lar oss inspirere!

I mens kjemper storklubbene i sumpa. Bergens stolthet, Brann, sliter desperat for å henge med blant landets 16 beste. Viking fra oljesmurte Stavanger sliter med å henge med blant de ti, mens hovedstadens håp, Vålerenga, på sjetteplassen bare så vidt holdt unna for våre naboer i sør, Aalesund. Unntaket får være Trondheim der de nå trekker et lettelsens sukk over Rosenborgs sølvmedalje. Så vidt foran lille Odd fra Skien.

Det er slett ikke alltid de store som lykkes i fotballen. Det er like ofte de små. Som også skal gjøre opp seg imellom i cupfinalen på Ullevål. Molde og Odd.

Som rektor for en av landets mindre høgskoler gir slikt grunn til refleksjon. Særlig siden Kunnskapsdepartementet har satt sammenslåinger av høgskoler i sammenheng med ambisiøse mål om heving av kvaliteten i høyere utdanning og forskning. Og det siste forslaget til statsbudsjett peker i samme retning. Penger skal overføres fra de små til de store. UiO, UiB og NTNU. For det er der regjeringen tror potensialet for kvalitetsheving ligger. Slik mange av fotballens eksperter stadig vekk peker på storklubbenes potensial.

Høyere utdanning og forskning er ikke fotball. Rangering skjer ikke etter hjemmeseier, uavgjort og borteseier. Ulike rankinger og resultatbasert omfordeling av økonomiske midler bidrar til at det foregår det en viss kamp mellom fagmiljøer og høyere utdanningsinstitusjoner også, men det finnes ingen autoritativ tabell som viser hvem som er først eller sist. Fordi det er umulig å lage rangeringer eller tabeller som vi med sikkerhet vet belønner kvalitet, og bare det. Kvalitet i utdanning, forskning og kunnskapsformidling er kanskje mulig å definere, men svært vanskelig å måle treffsikkert. I tillegg er det også et spørsmål om det er meningsfullt å sammenligne institusjoner, i stedet for utdanninger eller fagmiljø. For ikke å snakke om hvor godt ulike forutsetninger utnyttes.

Hvem får mest ut av ressursene som tildeles? Er det nødvendigvis UiO, UiB, UiT og NTNU?

Jeg mistenker at det også i vår sektor av og til er som i fotballen. Det er ikke alltid de som er størst som er best. Å være liten er ikke alltid en ulempe. I mange sammenhenger kan det snus til en fordel. Og et godt fagmiljø trenger ikke være så stort. Likevel, den rådende tankegangen er dessverre at stort er kvalitet, både i vår sektor og i fotballen. Derfor bortforklares MFKs suksess med at man har kjøpt seg til suksessen, så og si gjennom unaturlig tilførsel av penger. Når de små har suksess må det være naturstridig.

Merkelig da at ingen har påstått at Norge og NTNU i år har kjøpt Nobelprisen i medisin. Norge er som kjent et lite land i verden. Og Trondheim langt her oppe i nord er vel egentlig en ganske liten by, langt fra verdens navle. Så Nobelpris innenfor et så stort fagfelt som medisin kan vi da ikke få? Uten unaturlig tilførsel? Så det er nok saftige satsinger fra Forskningsrådet og en rik amerikaner fra Eresfjord som har fått to sunnmøringer med det unorske navnet Moser til å nå helt til topps i Nobelkonkurransen. Naturvitenskapens verdensmesterskap.

Ugler i Moser’ne? Neppe. Bare et nytt eksempel på at det er mulig å være liten, men likevel få det til. Om det gjødsles der grobunnen er god. Og i dette lille landet er vi vel alle stolt over Moser & Moser. Nøkkelen er ikke pengene, men det genuine engasjementet, arbeidslysten og evnen til å jobbe sammen med andre.

Vi er ikke så store ved Høgskolen i Molde. Derfor er det kanskje naturstridig at vi skal ha passert hinderet til vitenskapelig høgskole. Til å kunne gi to doktorgrader. Ja, vitenskap er vel ikke det man først forbinder med Møre og Romsdal eller Nord-Vestlandet. Men likevel har vi greid det. Kanskje har det ikke blitt gjennombruddsforskning, men så har vi har heller ikke noen form for ekstraordinær tilførsel av økonomiske midler å vise til. Kavlifondet har ikke vært her. Ikke Røkke heller. Eller fylkeskommunen. Og ingen regjering har vel vært spesielt generøs med Høgskolen i Molde?

Med de ressursene vi har fått har vi likevel utviklet en høgskole med høy vitenskapelig kompetanse. Det er derfor det er skepsis i våre fagmiljø om at alt skal bli bedre bare vi blir større, gjennom fusjon med noen som nødvendigvis befinner seg timevis unna. Hvilke mekanismer er det da som settes i sving som vil gjøre oss enda bedre? Harmonisering av systemer? Av undervisnings- og forskningstid? Lønnsnivåer? Eller av kulturer? Vil vi bli mer skapende gjennom sammenslåing med høgskoler langt borte? Mer tverrfaglige? Vil nye formelle organisasjonsgrenser gi oss tilgang på kunnskaper vi i dag ikke har tilgang til? Eller er det felles markedsføring som skal løfte oss? Det å kunne skryte av at vi har 10 000 studenter (som i praksis studerer på ulike steder, som i dag)? Mer pondus?

Da MFK i 2006 rykket ned fra Tippeligaen var det neppe mange som forutså det som har skjedd de siste årene. Men den lille klubbens storhet er likevel ingen flopp. MFK har i år passert Vålerenga, Oslos beste klubb, på den såkalte maratontabellen som løper fra 1963, det året fotballen i Sør-Norge ble samlet til ett rike. MFK er nå nummer fem. Om vi tar utgangspunkt i tabeller med mindre gammel laurbær, f.eks. 1972, det året Nord-Norge kom inn i varmen, eller 1991, det året profesjonell fotball ble tillatt i Norge, har MFK nå bare tre klubber foran seg. Også Norges nest største by er passert. Kun Rosenborg har tatt flere seriemesterskap enn MFK siden 1991.

Det finnes ingen maratontabell for høyere utdanning og forskning, men det finnes mye dokumentasjon på den utviklingen Høgskolen i Molde har hatt siden 1994. Kompetansebyggingen har vært langsiktig og organisk. Profilen har vært gjenkjennelig. Og vi har etter hvert løftet sammen, distriktshøgskolemiljøet, sykepleierne og det siste tilskuddet, vernepleierne. Vi har vist, og vet, at det å være liten også kan være en styrke. Det er motiverende. Det driver oss framover. Ikke alltid i like stor fart. Ikke uten feilpasninger, og noen nederlag her og der. Men framover. Om vi får lov og ressurser: er det noen grunn til at det ikke skal kunne skje også i framtiden?

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.

  • Kjetil Haugen

    Jøss, rektor og prorektor i harmonisk samspill – kult:-)