De fleste har antagelig hørt om «New Public Management» (NPM)[1]. Litt enkelt sagt innebærer begrepet at man bringer ledelses- og styringsprinsipper fra det private næringslivet inn i offentlig sektor. Dette kan sikkert være en god idé i noen deler av statsforvaltningen, men i akademia er dette antagelig ikke særlig lurt.
Av KJETIL K. HAUGEN og KAI A. OLSEN, professorer ved HiMolde
La oss argumentere for påstanden ovenfor, men aller først litt om hvordan akademia har fungert, og hvorfor sektoren har fått den formen den har:
I akademia eksisterer frihet. Enkelt-aktører gis mulighet for ytring om nær sagt hva som helst innenfor, eller kanskje aller helst utenfor, egne kvalifikasjonsrammer. Denne friheten omfatter selvsagt ikke bare ytringsrett i media, men også frihet til å velge forskningsområder, pedagogiske metoder i undervisning og egendefinerte eksamensoppgaver.
Sett utenfra kan kanskje en slik frihet synes både farlig og (ikke minst) ineffektiv. Hvordan kan en forvente at høyere utdanningsinstitusjoner skal overholde de til enhver tid førende politiske krefters ønsker og mål dersom beslutningene fattes nederst i hierarkiet – hos den enkelte høgskolelærer eller professor? Svaret på det er selvsagt enkelt – det kan en ikke forvente. Derfor er det kanskje ikke heller så underlig at politiske aktører føler et sterkt behov for bedre styring innen denne sektoren. Struktursaken, ansatte rektorer, målstyring, rapporteringskrav og tellekanter er bare noen få eksempler på utviklingstrekk som åpenbart truer den såkalte akademiske friheten.
Hva er det så med denne friheten, hvorfor er den viktig? Hvorfor er den så viktig at den faktisk bør overstyre ethvert politisk ønske om mer effektiv drift? Svaret ligger, kanskje ikke veldig overraskende, i akademias aller viktigste tildelte oppgave – forskningen. Forskning dreier seg om å frambringe ny kunnskap, aller helst banebrytende ny kunnskap. Det som kjennetegner begrepet banebrytende er antagelig at det verken forstås, aksepteres eller anvendes på det tidspunkt det frambringes. Forskningshistorien er selvsagt full av eksempler på banebrytende forskning som slett ikke ble akseptert i egen tid. Fysikere vil heve at Albert Einsteins spesielle relativitetsteori slett ikke ble forstått av noen før minst 40 år etter lansering. John F. Nashs tilværelse som «The Princeton Ghost»[2] kan vel neppe sies å være særlig effektiv. Vi liker best utviklingen av lineær algebra, der Leibnitz på 1600-tallet, Cramer på 1700-tallet og Gauss på tidlig 1800-tall etablerte grunnlaget for den moderne abstrakte algebra. Teori og kunnskap som minst 100 år senere, etter manges mening, ble helt avgjørende for utvikling av både datamaskinen og moderne programmeringsspråk. Man var selvsagt helt uten mulighet til å forutsi dette på forskningstidspunktet.
Poenget burde være enkelt. Tradisjonelt har akademia vært tilholdssted for de flinke, pliktoppfyllende og effektive forskerne, men også for drømmerne, gærningene og tullebukkene. Kanskje er det bare gærninger og tullebukker som faktisk får fram den kunnskapen som bringer verden videre. I et effektivt, målstyrt akademia fullt av tellekanter er det neppe plass for gærninger, tullinger og drømmere. Om det blir utfallet, dør akademia.
[1] Langt klokere hoder enn undertegnede har diskutert NPM i akademia, leseren henvises gjerne til: «If You’re So Smart, Why Are You under Surveillance? Universities, Neoliberalism, and New Public Management»
[2] John F. Nash mottok Nobelprisen i økonomi i 1994, 44 år etter at han beviste eksitens av minst en (Nash) likevekt i generelle n-spillers spill. «The Ghost» henviser til en tilværelse i evig sinnslidende vandring i korridorene på Princeton (Ivy League-universitet, USA).