Forelesning på Molde campus. Arkivfoto: Arild J. Waagbø

Digitalisering er svaret. Hva er spørsmålet?

Nylig ble resultatene fra Studiebarometeret 2018 presentert. Selve rapporten finnes her. Hvor mye interessant slike undersøkelser sier om kvaliteten på studieprogrammer, undervisning og veiledning kan diskuteres. Jeg kommer tilbake til dette, men det er ikke mitt hovedanliggende her.

Arve Hjelseth er førsteamanuensis ved NTNU.

Jeg har tidligere kommentert det omfattende arbeidet som gjøres for å kartlegge hastighet og grad av digitalisering i høyere utdanning. Det er jo sånn sett et tegn i tiden at vi har fått en digitaliseringsminister. Framtida er som kjent digital, og da dukker det opp stadig flere instanser som måler framgang ved å undersøke i hvilken grad ulike praksiser og rutiner er digitalisert. Også i Studiebarometeret er dette nå blitt et viktig tema. Det er i og for seg ikke noe galt i det, men det betyr ikke at digitalisering er noe universalmiddel for å skape økt læring blant studentene.

I Universitetsavisas nyhetssak om rapporten (se den første linken over) heter det at «studentene som har besvart undersøkelsen virker stort sett fornøyd med undervisningen, men bare halvparten av dem mener at undervisningen legger opp til at studentene skal delta aktivt. Dette henger ifølge NOKUT sammen med at mange studenter mener digitale verktøy ikke brukes på en slik måte at de aktivt blir involvert i undervisningen.»

Intuitivt virker det siste som en merkelig tolkning. Hvis en faglærer lirer av seg en forelesning på 2×45 minutter er det opplagt at det blir lite rom for studentaktivitet, men det har jo ikke noe med hverken digitale verktøy eller mangel på sådanne å gjøre. Dels handler det sikkert om gammel vane; lærere som mener de trenger mesteparten av de to timene for å få sagt det de hadde planlagt å si, dels handler det utvilsomt om undervisningslokaler som er dårlig egnet til studentaktive læringsformer. Jeg forsøkte derfor å se litt nærmere på resultatene for å se hvordan den var begrunnet.

Jeg fant to spørsmål som angikk spørsmålet om hvorvidt studentene blir aktivt involvert i undervisningen. Det ene lyder som følger: «Undervisningen er lagt opp til at studentene skal delta aktivt.». På en fempunkts skala hvor 5 betyr helt enig, svarer her over 80 prosent med verdiene 3, 4 eller 5. Når Universitetsavisa rapporterer at bare halvparten sier seg enig i påstanden, betyr det altså at de har fjernet midt på treet-kategorien 3, og i så måte har de sine ord i behold. Men helt rimelig virker det ikke, undervisning tar jo mange former: Forelesninger, øvinger, seminargrupper og så videre. Noen av disse undervisningsformene åpner for mer studentaktivitet enn andre, og slik må det antakelig være, spesielt i store studentgrupper. At man da velger en kategori på midten trenger slett ikke tolkes som mangel på involvering av studenter i undervisningen, bare at de deltar i ulike former for undervisning.

Man kunne like gjerne si at en svært liten andel, under 20 prosent, mener betingelsene for å delta aktivt i undervisningen er dårlige.

Men det er et spørsmål til som handler om studentaktivitet i undervisningen. Her skal respondentene besvare en påstand om at «Digitale verktøy brukes på en slik måte at jeg blir aktivt involvert i undervisningen». Interessant nok er svarfordelingen nesten identisk med det som er tilfelle for spørsmålet om undervisning. Inkluderer vi midtkategorien er drøyt 80 prosent enige, om vi utelater den er andelen omtrent 50 prosent. Jeg ville kalt det gode tall, men for NOKUT er det altså en indikasjon på mangelfull eller feil bruk av digitale verktøy.

Nå er jeg ikke helt sikker på hva som ligger i å involvere studenter i undervisningen ved hjelp av digitale verktøy. Når jeg møter studenter ansikt til ansikt, foretrekker jeg at vi som hovedregel legger skjermene våre til side. Det kan være underholdende å arrangere for eksempel en kahoot-quiz, men det ligger et stykke unna hva jeg vil betegne som god læring. Å forplikte seg til å besvare studenthenvendelser på læringsplattformer eller e-post er naturligvis også en måte å legge opp til studentaktiv undervisning på, selv om det ofte ville vært bedre for alle parter om spørsmålene ble stilt i undervisningssituasjoner med flere til stede. I det siste tilfellet vil da faglæreren besvare eller drøfte spørsmålet som stilles, og flere tilstedeværende kunne ha utbytte av svaret. I så fall kan man vel si at en ikke-digital «undervisningsform» i dette tilfellet er vel så bra som en digital.

Men det skal vi ikke ha noe av, for digitalisering er i ferd med å bli et mål i stedet for et virkemiddel. Det er det som ligger under når NOKUT tolker ønsket om mer studentaktive læringsformer som uttrykk for mangel på bruk av digitale verktøy i undervisningen. Min antakelse er at følelsen av å være for lite involvert i undervisningen – som vel å merke ikke synes å være spesielt utbredt – primært handler om helt andre ting enn lite bruk av digitale verktøy. Det handler om mangel på tid, egnede lokaler og i noen tilfeller sikkert også ignorante faglærere.

I Universitetsavisas sak heter det også at «hele 30 prosent er uenige i at de får opplæring i relevante digitale verktøy». Om betegnelsen «hele» er rimelig her, er avhengig av hvilken forventning man har i utgangspunktet. Burde andelen vært 0 prosent? Kanskje, dersom a) relevante digitale verktøy er helt uomgjengelige, og b) dersom studentene ikke hadde kjennskap til dem fra før. Hvis disse forutsetningene ikke var oppfylt, kunne man like gjerne argumentere for å bytte ut «hele» med «bare». At de ikke får opplæring, i betydningen har mottatt slik opplæring, kan jo for eksempel skyldes at opplæring av mange blir ansett som overflødig.

I rapporten går det fram at studenter i tekniske fag er mer enige i påstanden om at de får opplæring i digitale verktøy enn studenter i helse- og sosialfag og andre «myke» disipliner. Det er jo ikke akkurat noen bombe, og mest sannsynlig uttrykk for at behovet for opplæring er større i tekniske fag. Få har behov for å lære seg enkle tekstbehandlingsprogrammer, og læringsplattformer som Classfronter eller Blackboard er egentlig ikke spesielt vanskelige å finne ut av. Noe annet blir det dersom studenter for eksempel forventes beherske statistikkprogrammer som Stata eller SPSS.

Hvor jeg vil med dette? Rapporten er sikkert grei nok, selv om jeg som nevnt er usikker på hvor mye veiledning den gir for oss som skal prøve å gjøre undervisning og studieprogrammer bedre. Mer betenkt blir jeg når digitalisering av NOKUT løftes fram som løsningen på alle slags svakheter og problemer. Det er å begynne i feil ende. Digitalisering er et virkemiddel, ikke et mål. Derfor er det heller ikke den opplagte løsningen på alle de utfordringer vi har når det gjelder å skape bedre læring for studenter.

–> Mads Langnes, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriver fast i Panorama.

  • “Through the computer, the heralds say, we will make education better, religion better, politics better, our minds better — best of all, ourselves better. This is, of course, nonsense, and only the young or the ignorant or the foolish could believe it.”
    ― Neil Postman (1931-2003)