Like sikkert som julekvelden kommer på kjerringa, dukker det i disse tider gjerne opp diskusjoner om eksamensavvikling.

Koronasituasjonen har gjort temaet enda mer aktuelt, siden vi i år har opplevd en kraftig omlegging fra skoleeksamen til digital eksamen. Så langt kan det tyde på at det har åpnet for mer juks enn vanlig.

Saken som dukket opp rett før adventstida i år, fikk nasjonal oppmerksomhet langt utover de akademiske kretser. Hele 60 studenter ble tatt for juks på hjemmeeksamen i et programmeringsemne ved NTNU som ble avholdt i vår. Studentene hadde samarbeidet ved å dele besvarelser. Prodekan var skuffet og mente juks representerte et tillitsbrudd. Et par dager senere kunne Universitetsavisa fortelle at om lag 140 tilfeller med mistanke om juks hadde blitt meldt inn til NTNUs studieadministrasjon etter vårens eksamener. Året før var antallet i underkant av 40.

Disse tallene kan gi indikasjon på at problem, men forteller ikke så mye hva som egentlig ligger bak. Hva er det som får studentene til å jukse, bortsett fra at det rett og slett er mer fristende uten en eksamensvakt som sitter og passer på? Et innblikk i dette spørsmålet fikk vi da NRK P3 gjennomførte intervju med tre av studentene på det ovennevnte kurs.

Disse hadde ikke selv blitt tatt for juks, selv om også de hadde samarbeidet under eksamen. Ikke overraskende ønsket studentene å være anonyme. De mente at det ikke burde overraske fakultetet at de samarbeider under hjemmeeksamen, og syntes heller ikke å ha så veldig dårlig samvittighet for at de hadde gjort det. De mente at «det å samarbeide med medstudenter i denne utfordrende perioden, er på sin plass.» En av studentene trakk paralleller til «fangens dilemma», hvor konsekvensen av ikke å samarbeide (i dette tilfellet å jukse), ble større enn ikke å gjøre det. De ville rett og slett være dumme om de ikke jukset til eksamen. Tilsvarende beretninger kom frem i et tidligere intervju av to studenter gjennomført av Universitetsavisa.

I kontrast til disse studentenes beskrivelser, og rapporterte tall på økning av tilfeller av juks, trodde universitetene som var forespurt i denne artikkelen at nivået av juks ikke hadde blitt høyere med hjemmeeksamen. De forsvarte studentene og mente de var redelige. Forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim var heller ikke bekymret. Så da er det kanskje storm i et vannglass, eller bare noen krusninger i vår lille andedam?

Debatten er interessant, for det handler i bunn og grunn om etikk, normer og verdier, som ikke adresseres i betraktninger av typen «fangens dilemma».  I fangens dilemma handler det om hva som er strategisk lurt å gjøre, ikke hva som er riktig å gjøre ut ifra moralske betraktninger.

Refleksjoner om hva som det er det riktig å gjøre er foruroligende fraværende i de tre studentenes refleksjoner, bortsett en som kjente et «lite stikk». Tvert om, en av studentene sa at «det var befriende å kunne jukse i vår», og at «vårens eksamensperiode var den «chilleste» hun har hatt».

Nå skal en være forsiktig å skjære alle studenter over en kam, men jeg synes likevel dette gir grunn til stor bekymring. Vi kan diskutere lenge og vel hvordan vi skal lage hjemmeeksamener som gjør det vanskelig å jukse, og innføre enda mer finmaskede systemer som skal avdekke eventuell juks. Men som med samfunnet for øvrig er det ikke mulig å gardere seg fullstendig mot at noen finner smutthull.

Vårt samfunn er basert på at vi har et moralsk kompass som styrer vår adferd, at vi kan stole på at andre mennesker handler i tråd med normer og regler. Om vi ikke hadde denne tilliten til våre medmennesker, ville samfunnet vårt falle sammen. Dette er bærebjelken for økonomisk handel, for selve velferdssamfunnet. I vår sektor vil en tydelig økning av fusk sette vår tillit til studentene på prøve.

De to perspektivene ovenfor, det strategiske og det etiske, har til felles at de setter individet i sentrum. Det er individet som tenker strategisk for egen vinnings skyld, eller som har et etisk indre kompass. Problemet med begge disse perspektivene at de i mindre grad fokuserer på i hvilken kontekst disse individenes valg tas. Intervjuene som P3 gjorde med studentene forteller oss noe om dette. Det studentene beretter gir oss innblikk i en kultur som ser ut til å ha utviklet seg over en tid, hvor en bortforklarer og bagatelliserer det som institusjonene definerer som juks. At det er noe som «alle» gjør, derfor er det greit. Studentene viser blant annet til en tidligere «kokekultur» ved institusjonen.

Ordet «koking» har jeg hørt før. Det handler ikke om å koke middag eller andre herligheter, men rett og slett om å kopiere noen andres arbeider. Da jeg gikk på Gløshaugen – i det som nå føles som et annet liv, var koking av øvinger ganske vanlig og sosialt akseptert. I perioder var det nødvendig for å få tiden til å strekke til i et tettpakket program. Noen ganger fordi tiden hadde blitt spist opp av ting som var artigere, som for eksempel UKA. Trolig visste mange forelesere om denne kulturen, uten at den ble grepet fatt i, i alle fall så vidt jeg vet. Tydeligvis har denne kulturen levd godt videre, uttrykt ved en av studentene i intervjuet: «Det at vi allerede «koker» og er veldig gode på det, gjør det lettere for oss å være gode i å jukse på eksamen».

Nå kan en kanskje forsvare denne praksisen med koking med at dette var kun øvinger som skulle gjennomføres for å få lov til å gå opp til eksamen, og hadde derfor ingen betydning for eksamensresultatet. Det var trolig også en viss læring gjennom koking, og det gikk i utgangspunktet ikke ut over noen. Men kanskje ikke det var så uskyldig likevel? Kan det virkelig være slik at denne kokekulturen som har levd lenge har dannet grunnlaget for juks på hjemmeeksamen? Det kan være å dra det litt langt, men kanskje er det noe i det.

Poenget er uansett like relevant. At den kulturen som utvikler seg blant studentene på ulike studier har stor betydning for hvordan studentene betrakter hva som er greit og ikke greit. På samme måte som vi institusjoner har ansvaret for læringsmiljø, må vi jobbe for å skape en kultur hvor koking, plagiat og andre former for fusk ikke blir akseptert i studentmiljøet. Disse to henger sammen, men det kan hende vi har tatt det siste for gitt. Svarene fra universitetene i artikkelen fra NRK P3 kan i alle fall tyde på det.

Så er det nå en gang slik at det ligger mye læring i å samarbeide om å løse vanskelige oppgaver. I enkelte fag burde en kanskje stimulere til samarbeid på hjemmeeksamen. På masteren i Samfunnsendring organisasjon og ledelse har vi hatt hjemmeeksamen i mange år, lenge før koronaen slo inn i og påvirket eksamensformene våre. Studentene har fått lang tid til å besvare spørsmålene, som gjerne har vært åpne med stor mulighet til å vise at en har forstått pensum kombinert med egne refleksjoner.

At studentene har diskutert temaene er vi godt kjent med, det har vi sett på som en del av læringsprosessen og modningen i faget. Det er en god forberedelse til arbeidet med å skrive masteroppgave, som jo er den største hjemmeeksamenen av dem alle.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Helge Hegerberg er faste spaltister i Panorama.