For oss som driver en del med sensur, både på egne og andres emner, er det alltid en lettelse å føre karakterene inn i det digitale eksamenssystemet og trykke «send».
Man gratulerer seg selv med utført arbeid, kanskje det til og med har vært vel utført. Nå i desember tenkte kanskje naive sjeler til og med at julefreden omsider kunne senke seg.
Men vi som har holdt på noen år, er kloke av skade. Allerede dagen etter at sensuren er levert, popper det inn e-poster som gjør oppmerksom på at en del kandidater har bedt om begrunnelse. Det varierer hvor mange dette gjelder, men stort sett begrunner jeg kanskje rundt en fjerdedel av karakterene jeg har satt. Jeg har dessuten sett kolleger oppgi godt over 50 prosent i enkelte tilfeller. Om jeg har sensurert 50-60 kandidater, er det med andre ord snakk om en betydelig ekstrainnsats. Slik forløper gjerne romjulsdagene.
Jeg skjønner godt at studentene vil ha en begrunnelse. Det er aldri for sent å prøve å lære noe, selv om eksamen tradisjonelt har representert en summativ snarere enn en formativ vurdering. Sensoren bør i sin begrunnelse si noen ord både om hva som var bra og om hva som kunne vært gjort bedre. Med vår tids digitale eksamensplattformer er det for kandidatene bare å trykke på en knapp for å be om begrunnelse. Egentlig er jeg overrasket over at så få gjør det, for det koster dem ingenting, og i visse tilfeller kan en begrunnelse sikkert gi en aha-opplevelse.
Men ønsket om begrunnelse trenger ikke være motivert bare av ønsket om læring. Et annet motiv er trolig like vanlig: Kandidatene lurer på om karakteren de har fått er rettferdig. De ønsker en begrunnelse fordi de ønsker å ta stilling til om det kan være aktuelt å klage på karakteren.
Som sensorer vet vi normalt ikke om bakgrunnen for ønsket om begrunnelse er det ene, det andre enn en kombinasjon av disse motivene. Skjønt det finnes unntak. Det er for eksempel slett ikke uvanlig at kandidater ber om begrunnelse for karakteren A. Vi får vel ikke tro at det skyldes at de planlegger å klage.
Jeg kan forsikre om at A-begrunnelser ikke tilhører de mest givende arbeidsoppgavene jeg påtar meg.
Generelt tror jeg – med utgangspunkt i at ønsket om begrunnelse kan være motivert av minst to ulike forhold – at det hadde vært en fordel om kandidatene fikk mulighet til (eller ble avkrevd) å si noe om hvorfor de ønsker begrunnelse, og om de mener de hadde fortjent en bedre karakter. Men dagens eksamenssystem er innhyllet i hemmeligheter. Systemet for begrunnelser er nemlig ikke helt uavhengig av en ordning som ble vedtatt innført ved alle institusjoner i 2014, nemlig at prosedyren ved klagesensur skulle være «blind». Det vil si at kandidaten ikke trenger å si noe om hvorfor det bes om begrunnelse, og en eventuell klagekommisjon har ikke tilgang hverken til opprinnelig karakter eller til eventuell begrunnelse. I juridisk forstand er ikke dette systemet noen klageinstitusjon, for en klage forutsetter jo at saksdokumentene gjøres tilgjengelig.
Det er som nevnt enkelt å be om begrunnelse. Det har gitt en del studentorganer blod på tann: Ved NTNU har for eksempel studenttinget vedtatt å gå inn for et system med såkalt automatisk begrunnelse. Det bør bemerkes at begrepet «automatisk» en språklig tilsnikelse, for det er ingen automatikk i å skrive en begrunnelse som kandidaten kan ha nytte av. Det krever jo tvert imot et betydelig arbeid fra sensors side. Så vidt jeg kan vurdere har studentene møtt betydelig forståelse for kravet.
I en ideell verden er det opplagt både ønskelig og konstruktivt å begrunne en karakter. Hvis en skriftlig oppgave eller eksamen for eksempel følges opp av en muntlig prøve, slik tilfellet ofte er for større oppgaver, ser vi dette i praksis. I tillegg til å diskutere oppgaven med kandidaten, gir sensorene implisitt eller eksplisitt som regel også en begrunnelse for at vurderingen av det skriftlige arbeidet ble som den ble.
Når man tar stilling til om det er hensiktsmessig å gi begrunnelse til alle på skriftlige prøver, også til kandidatene som ikke har bedt om det, må likevel flere forhold tas i betraktning. Først og fremst er det opplagt at det er ressurskrevende, og dette må bakes inn i kostnadene knyttet til sensur. Det finnes eksempler på at ordningen praktiseres. Ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved UiO ble en slik ordning innført i 2014. Instituttet mener, så vidt jeg kan forstå, at den ekstra ressursbruken for sensorene mer enn oppveies av mindre ressursbruk i administrasjonen, fordi systemet før var slik at administrasjonen måtte «finne fram til riktige sensorer, ta kontakt med disse, motta begrunnelsen og sende den til kandidaten.»
Ja, slik var prosedyren før de digitale eksamensplattformene ble tatt i bruk. Men i dag gir vi begrunnelsene direkte via disse plattformene, og jeg tror ikke det involverer administrative ressurser utover at noen må føre kontroll med at begrunnelsene faktisk blir skrevet og sendt. Jo flere begrunnelser, jo mer øker sensors tidsbruk, uten at det skjer noen innsparing av betydning i administrative ressurser.
Noen universiteter har en ordning hvor det betales for begrunnelser, mens andre har det innbakt i den ordinære sensuren. Et system hvor alle skal ha begrunnelse, vil dermed bli av den sistnevnte typen. Når jeg vurderer om jeg skal ta på meg et eksternt oppdrag, vurderer jeg naturligvis antatt tidsbruk i forhold til hvordan honoraret er, særlig når jeg som nevnt må forvente å bruke tid på dette også for eksempel gjennom juledagene. Å skrive en begrunnelse øker tidsbruken med minst 50 prosent. Det representerer en betydelig kostnad, enten det er interne eller eksterne sensorer det er snakk om.
«Automatisk» begrunnelse er derfor ressurskrevende, og disse ressursene kan utvilsomt anvendes bedre i andre faser i læringsprosessen. Alle som ønsker det bør få begrunnelse, men det er en fordel om kandidatene i den forbindelse sier noe om hva de spesielt lurer på.
Når bare en liten andel ber om begrunnelse i dag, til tross for at det er en operasjon som tar ett sekund, vil derfor et system hvor man får begrunnelse enten man vil eller ikke, være svar på et behov som ikke eksisterer.
–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.