Et sentralt trekk ved moderne samfunn er behovet for kontroll og oversikt: Måling, telling, beregning og mest mulig transparente prosedyrer og regler er uomgjengelige måter å regulere organisasjoner på.

For eksempel ønsker vi ofte å fastsette prosedyrer for å operasjonalisere begreper og fenomener. Det betyr at vi bestemmer oss for om noe faller inn under et fenomen, eller om det ikke gjør det. Når samfunnsforskere operasjonaliserer fenomener, kan de for eksempel si at en person har høyere utdanning hvis han eller hun har fullført minst tre års høyere utdanning, mens en person som ikke har gjort dette, heller ikke har høyere utdanning. På denne måten kan vi for eksempel si noe om andelen som har høyere utdanning.

Men slike operasjonaliseringer kan som regel diskuteres. Hva om noen har to års høyere utdanning? For eksempel en person i 60-årene, som studerte et par år ved en distriktshøyskole, i en tid hvor dette var langt mindre vanlig? Kvalifiserer det ikke til høyere utdanning i dag, selv om det gjorde det da studiet ble fullført i 1980-årene?

I juridiske og rettslige spørsmål gjelder noe lignende. En lov eller en forskrift skal helst fastslå mest mulig entydig hvorvidt en noe er i tråd med regelen, forskriften eller loven, eller om det er brudd på disse. Max Webers byråkratiteori bygger på denne tanken: En byråkratisk avgjørelse er helt og holdent forankret i det regelverket byråkraten forvalter. Hva byråkraten personlig måtte mene, er uten betydning. Det er den formelle kompetansen som setter ham i stand til å tolke regelverket riktig. Idealet er at avgjørelsen skal være forutsigbar. Den følger av regelverket, ikke av hvorvidt byråkraten selv har en god eller dårlig dag.

Refleksjoner som dette har runnet meg i hu når jeg har fulgt debatten om politikere som ikke har vært spesielt rause med å referere til tidligere forskning de har hatt nytte av i sine masteroppgaver. Vi kan trygt anta at Kjerkol og Borch langt fra er de eneste som har lånt litt her og der, på måter som er på kant med god vitenskapelig praksis. Særlig Kjerkol har fått oppgaven sin flombelyst og nitid gransket, på måter som blir svært få andre masteroppgaver til del.

Mer interessante i et lengre perspektiv er en del av de debattene som er oppstått i kjølvannet av disse sakene. Avlegges det altfor mange mastergrader i Norge, og hva slags verdi har en del av disse fagene? Kan vi forvente at yrkesaktive som vil fylle på med en erfaringsbasert mastergrad har et like stort nysgjerrighetsdriv som dagens professorer hadde, da de skrev sine hovedoppgaver for 20 eller 40 år siden? Er terskelen blitt for lav, i takt med at stadig flere gjerne vil ha en mastergrad?

Jeg skal ta opp litt andre spørsmål, som illustrerer hvordan ønsket om entydige kriterier for vurdering ikke tar høyde for at slike forhold som regel befinner seg i gråsoner. Når det diskuteres om Kjerkols oppgave tilfredsstiller kravene for juks, bygger det på et ønske om entydighet. Den byråkratiske logikken tilsier at med et mest mulig detaljert og presist regelverk, bør det være mulig å fatte en uomtvistelig konklusjon. Det gjelder enten spørsmålet handler om juks/ikke juks, stryk/godkjent, eller om man kommer fram til at det er så mye slurv i en oppgave at den i hvert fall skal ha en svakere karakter enn den ellers hadde fortjent. Ikke minst er det et spenningsforhold mellom faglige vurderinger på den ene siden, og mer juridisk-rettslige vurderinger på den andre siden.

I forbindelse med de to aktuelle sakene har det vært antydet at både veiledere og sensorer burde vært langt mer våkne. Men veiledere og sensorer gjør faglige vurderinger. Det er ikke deres oppgave å opptre slik journalister og en rekke amatørdetektiver har gjort på sosiale medier, nemlig å gå på nitid jakt etter passasjer som er hentet fra tidligere publikasjoner. Både som veileder og sensor har det hendt at jeg har funnet tekstbrokker som jeg kjenner igjen fra andre steder, men de fleste av disse må jeg anta at går meg hus forbi.

Jeg leser ikke for finne juks, men for å vurdere faglig innhold og konsistens. Det er primært ulike former for plagiatkontroll som skal sørge for å fange opp slike ting, ikke sensor og veileder.

Grenseflatene er imidlertid i seg selv gråsoner. Som veileder påpeker jeg det for eksempel dersom studenter skriver relativt lange avsnitt som avsluttes med en referanse, gjerne flere avsnitt etter hverandre, med samme avsluttende referanse. I slike tilfeller kan jeg ikke vite om referansen gjelder siste setning eller hele avsnittet, og refereringen er dermed i beste fall upresis. Men jeg vil ikke kalle det juks, bare slapt og slurvete. Det indikerer liten fortrolighet med akademisk form, men som veileder skal jeg jo bidra til at de internaliserer denne formen.

Andre ganger leser jeg teoretiske passasjer som åpenbart er forsøkt oversatt fra en engelskspråklig bok eller artikkel, men hvor det er lett å se den engelske inspirasjonen fordi studenten hverken behersker engelsk eller norsk tilstrekkelig godt. I et slikt tilfelle kan jeg – i hvert fall dersom passasjen etterfølges av en referanse – forsøke å finne kilden. Jeg kan da ta stilling til om det for eksempel er en så tekstnær oversettelse at det burde vært markert som sitat. Men dette vil jeg heller ikke tolke som åpenbart juks, i hvert fall ikke hvis omfanget ikke er stort. Det handler mest om manglende forståelse for normene for akademisk skriving, og om manglende skriftlig uttrykksevne.

Det er svært vanskelig å identifisere entydige grenser mellom juks og slurv, mellom svake prestasjoner og stryk, og for den del mellom B og C. I faglige vurderinger kan ikke lover, forskrifter og retningslinjer hjelpe meg stort.

Det finnes unntak, særlig når det dukker opp nye problemstillinger. Like etter at ChatGPT ble tilgjengelig, kom jeg over en eksamensoppgave hvor flere lengre passasjer var generert av dette programmet. Det spesielle var at kandidaten hadde ført opp ChatGPT som referanse både i teksten og i litteraturlisten. Min medsensor og jeg kom til at vi ikke ønsket å vurdere besvarelsen før et dertil egnet organ hadde tatt stilling til om dette var brudd på eksamensreglement og/eller kravene i oppgaveteksten. Det var nemlig ikke så mye påviselig galt i teksten. Kanskje ville kandidaten selv teste grensene, som et slags eksperiment? Vedkommende var jo åpen om kildene som var brukt, og om det som kom ut av det var fornuftig, var det vanskelig å finne noe faglig å stryke besvarelsen på. Her valgte vi altså å avvente den faglige vurderingen i påvente av en juridisk-rettslig.

Men generelt må grenseflaten mellom juks og akademisk umodenhet baseres på faglige vurderinger, og dersom det ikke er helt klart at det dreier seg om juks (lange og mange avskrifter uten sitat, referanser som ikke finnes, fabrikerte data etc.), er det mest hensiktsmessig å holde jussen utenfor.

Om vi setter det rent juridiske til side, er en sensors faglige vurdering ofte basert på det som kalles taus kunnskap, særlig i fag som i stor grad er basert på fortolkning. Vidar Gynnild, en norsk nestor i forskning på vurdering i høyere utdanning, har for eksempel identifisert dette som et viktig poeng. Det har vært stilt store forhåpninger til at stadig mer omhyggelige sensorveiledninger skal bidra til å gjøre vurderinger mer transparente. Men i praksis viser de seg ofte å ha begrenset verdi. For at en sensorveiledning skal kunne gi entydige retningslinjer, forutsettes det at kriteriene er entydige. Dette bygger på en «postivistisk» logikk som i liten grad er til hjelp i den faglige vurderingen i fortolkende disipliner. Slik vurdering er rett og slett ikke entydig, den er basert på dialog mellom fagfolk, som i sin tur internaliserer den som taus kunnskap. Taus kunnskap er jo nettopp det; taus. Den er derfor også vanskelig å artikulere i en sensorveiledning. Igjen er det altså mer snakk om gråsoner enn om klare, entydige kriterier og svar. Det er eksistensen av slik taus kunnskap, som inngår i vurderingskriterier uten at det er helt enkelt å gjøre den eksplisitt, utdanningsbyråkratiets logikk har problemer med å akseptere.

Uten at jeg vil ta stilling til om for eksempel Kjerkol har gått så langt at oppgaven kvalifiserer til juks, er det grunn til å minne om dette. I de fleste tilfeller kan ikke formelle reguleringer erstatte faglig skjønn. Skjønn handler om å navigere i gråsoner.

–> Arve Hjelseth, Lise Lillebrygfjeld Halse og Mads Langnes skriver fast på fredager i Panorama.