For et par uker siden døde den verdenskjente sosialfilosofen Jürgen Habermas. For samfunnsvitere var han kanskje mest kjent for teorien om kommunikativ handling og om fremveksten av en særegen form for offentlighet i moderniteten.
En slik offentlighet, hvor folk kan bryne sine argumenter og forståelsesformer mot andres, er det åpne samfunns forutsetning. Eksistensen av mest mulig åpne arenaer for offentlig samtale er helt i kjernen av demokratiet, like mye som den formelle stemmeretten.
Habermas fant at en gradvis fungerende offentlighet oppsto blant annet med kafekulturen som vokste fram i Europa fra 1700-tallet. Her kunne folk lese aviser og diskutere det som sto der. Som deltakere i en slik offentlighet ble folk til en viss grad strippet for sin sosiale status, det var først og fremst argumentene som talte.
I en digital tid er det naturligvis mange alternativer både til kafeen og den tradisjonelle avisen. Fra midten av 90-årene oppsto det nye typer offentligheter, eller deloffentligheter, på internett. Mange betraktet den gang slike forum som en reell utvidelse av offentligheten og dermed av demokratiet.
I bortimot 20 år har Facebook vært mitt viktigste sosiale medium. Det er vel ikke lenger det mest brukte blant yngre generasjoner, jeg har inntrykk av at det er forbigått av både Instagram, Snapchat, TikTok og hva det nå heter alt dette som en gammel mann slipper å forholde seg til. For mitt formål har Facebook lenge fungert godt nok. Det har vært nok av folk man har kunnet følge med på og diskutere med.
Min karriere på Facebook har gått gjennom ulike faser. I starten – kanskje de første par årene – var fenomenet i seg selv interessant. Jeg var slett ikke ukjent med sosiale medier da jeg laget meg en Facebook-konto i 2007. Men de forumene jeg hadde erfaring med var stort sett anonyme. Jeg brukte disse til å diskutere spørsmål jeg var opptatt av, men da med ett eller flere alias. Jeg har diskutert anonymt i grupper dedikert til både fotball, litteratur og mye annet. På Facebook sto derimot de aller fleste fram som seg selv. I praksis betød det, som mange sikkert erfarte, at man brukte den første tiden til å etablere digital kontakt med folk i sitt eget nettverk. I tillegg begynte mange å lete etter folk man en gang hadde kjent, men av ulike årsaker hadde mistet kontakten med.
Etter et par år ble Facebook gradvis en arena jeg primært, men ikke utelukkende, brukte til samfunnsdebatt. I denne fasen oppsto det ulike nettverk blant folk i de pratende klasser. Noen kjente hverandre fra før, noen kjente til hverandre fra før, men det oppsto også en lang rekke helt nye kontakter. Dette var etter mitt syn Facebook-offentlighetens gullalder. Gjennom disse nettverkene fikk man av og til brynt seg på argumenter og aktører man ikke hadde støtt på før. Terskelen for deltakelse var relativt lav, det trengte ikke være en ferdig formulert kronikk man la ut til diskusjon. Debattene foregikk også i kontinuerlig interaksjon med mer tradisjonelle medier. Kronikker fra avisene ble delt og diskutert, men poster på Facebook ble også fanget opp av debattredaksjonene og publisert der, eventuelt i lett redigert form. Flere aktører fikk en posisjon i offentligheten som følge av denne utvekslingen. Jeg har selv publisert flere titalls debattinnlegg og kronikker i aviser, som opprinnelig var formulert som hastige refleksjoner på Facebook.
Fortsatt er det stor aktivitet i mange av disse nettverkene, og jeg har fulgt sånn noenlunde med i mange av dem, enten det har dreid seg om den sørgelige utviklingen i blant annet Ukraina og i Midtøsten, galskapen i USA, fotball eller forsknings- og utdanningspolitikk. Men aktivitetsnivået mitt har gradvis sunket. Den viktigste årsaken er nok at det ikke lenger er like nytt og spennende å være der. Debattanter som det en gang var spennende å følge, er man i dag blitt godt kjent med. Posisjonene er avklart og det blir stadig mer forutsigbart hvilken retning diskusjonen tar.
De aller siste årene er det i tillegg blitt viktigere at Facebook (eller mer presist: Meta), til tross for det potensialet for samfunnsdebatt slike steder utvilsomt fortsatt representerer, grunnleggende sett ikke er noen støttespiller for en opplyst offentlighet. Habermas’ «ideale samtalesituasjon» bygger nemlig på noen implisitte forutsetninger. De som involverer seg må ha en genuin interesse i å nå en felles forståelse, de er i utgangspunktet frie og like kompetente, de må være villige til å innrømme feil og skifte mening, og alle må opptre autentisk og sannferdig overfor hverandre.
Her er i hvert fall det første og tredje kriteriet bare delvis oppfylt. I tillegg kommer at algoritmene som brukes ser ut til å virke potensielt radikaliserende, i den forstand at man primært ser innlegg basert på hva man har sett eller likt tidligere, og ofte i mer radikal form. Det virker også som man regelmessig blir tilbudt innlegg man slett ikke liker, men som andre på ens egen kontaktliste liker. Flere langt ute på høyresiden har for eksempel vært godt synlige i min feed det siste året, uten at jeg noen gang har bedt om å bli informert om hva de måtte være opptatt av. Det gjelder for øvrig også et par på den ytterste venstresiden, som jeg heller ikke har stort til felles med. Dette må enten skyldes at de betaler for å bli synlige, eller at mange på min kontaktliste liker deres innlegg. Jeg har forstått at man kan «mute» slike personer, men da ser det ut som det dukker opp andre av samme støpning i stedet.
Hadde det dreid seg om saklige innlegg som egger til debatt, hadde dette i utgangspunktet vært ok. Jeg er glad for å ha en kontaktliste bestående av folk fra Rødt til Frp. Alle partier og nesten alle politiske avskygninger har synspunkter det kan være verdt å lytte til. Men det er ikke det som primært dukker opp. I stedet er det provokative utspill som sikkert er populære eller morsomme for en mindre menighet, men som tidvis fremstår som nokså motbydelige for de fleste andre.
Dette illustrerer dobbeltheten ved mye kommunikasjon. I mange tilfeller ligger det jo under at man er på gjensidig jakt etter en felles forståelse av et problem. Men i praksis overskygges dette av at samtaler også er innrettet mot å bekrefte hverandres verdi og verdensanskuelser.
Mange vegrer seg for eksempel mot politiske diskusjoner i familieselskaper og på slektstreff. Til og med på mottakelser i diplomatiet er det den gode stemningen som er hovedsaken i konversasjonen. Da gjelder det å holde kontroversielle spørsmål utenfor. Samtalen er ofte mer å forstå som sosialt lim enn som redskaper for å skape gjensidig forståelse av et saksforhold.
I trygge omgivelser – blant kolleger på fredagspilsen, i vennegjengen eller i nær familie – er slike spørsmål ofte så avklart at man kan anlegge en røff tone i omtalen av andre. Provoserende synspunkter kan, helt ulikt slektstreff, fungere godt som sosialt lim. Som sosiolog har jeg ofte sittet i godt lag blant kolleger og snakket nedsettende om for eksempel økonomer, og jeg er ganske sikker på at det er gjensidig. Fra barndommen på den rurale landsbygda husker jeg mang en god latter på bekostning av både agronomer og ingeniører; kort sagt av folk med prestisjefylte utdanningspapirer, men med begrenset kjennskap til det virkelige liv. Slik bekreftet man overfor naboen eller kompisen at man var på samme lag og at verden hang på greip.
Poenget – og problemet – er at Facebooks algoritmer ser ut til å skyve den offentlige samtalen mer i retning av å fungere som sosialt lim blant kretser av likesinnede, enn som en arena hvor saklige meninger brytes mot hverandre. Finner man en spesielt infam måte å sverte for eksempel politiske motstandere på, blir innlegget ekstra populært i denne kretsen. De som står utenfor vil trekke seg unna, og i stedet arbeide seg fram til like infame formuleringer om sine motstandere, som gir applaus i deres krets.
Det må ikke være sånn. Et godt stykke på vei er ethvert sosialt medium det brukerne gjør dem til. Men til forskjell fra i sosiale mediers barndom, ser det ut som de tunge strukturene trekker i retning av ekkokamre, hvor de ulike grupperingene kan støtte hverandre internt, uten å måtte forholde seg til motargumenter.
Det er noe av bakgrunnen for at jeg for noen dager siden tok en selverklært pause fra Facebook. Jeg kommer nok til å savne å være der og følge med, for det er fortsatt mye å hente der. Kjenner jeg meg selv rett, blir nok ikke pausen varig. Men det er antakelig illusorisk at Facebook skulle være noen kilde til en opplyst offentlighet. For det formålet har vi nok bedre av å lese Habermas.
–> Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Hans Petter Iversen skriver fast i Panorama.