Selv i de roligste partiene vartet Fire! Orchestra opp med urovekkende støy og unoter i kveldens åpningskonsert i Bjørnsonsalen.

I en langt fra fullsatt konsertsal fikk publikum høre norgespremieren av komposisjonen Ritual av Fire! og sangeren Mariam Wallentin. Hele 19 musikere på scenen ble ledet av årets artist in residence, den svenske saksofonisten Mats Gustafsson.

Åpningen på konserten var monumental og messende, før den gikk inn i en varsom og neddempet fase med søkende valthorntoner.

Videre fulgte kraftige riff og gauling fra sangerne Mariam Wallentin og Sofia Jernbergs side, mens konserten beveget seg inn i et nesten atonalt landskap av uhemmet frijazz. Gitarene støyet og dirigent Gustafsson ildnet opp musikantene til å levere lydeksplosjon på lydeksplosjon. Menneskerop ble besvart med instrumentale motrop.

Verket bød også på rolige partier med flotte vokalharmonier og sordinert trompet, men snart var det igjen frijazzopera på full guffe.  På et tidspunkt ble det trukket fram en trekkfløyte av noe slag og det var som om hele fugleskogen våknet til liv på scenen. Da jeg nylig ferierte i Frankrike holdt en hane på nabotomta det gående med å gale både dag og natt, og jeg kan sverge på at jeg hørte den samme hanen i Bjørnsonhuset i kveld.

I Ritual er det alltid et lite lag med unoter – lyder og støy – over grunnmuren i stykket. Vokale harmonier blir brutt opp av elektronisk ulyd eller gitarstøy. Og først i slutten av det timeslange verket – når sangerinnene messer verkets tittel, så begynner konserten å få et lyduttrykk som faktisk kunne ha blitt spilt på P4.

I ekstranummeret hylte sangerinnene til hverandre og igjen leverte Fire! kakafonisk frijazz, men denne gangen over et mer monontont grunnriff.

Dette er flinke musikere og denne kvelden leverte de varene. Lyd og lys var det heller ikke noe å utsette på. Konserten var fin, men smal. Slik er det jo med den frijazzen.